– DET ENESTE Østkantens hyggelige kafé Smia mangler, er aftensol, bemerket Fredag.

Spisevennene hadde beveget seg inn i Vålerenga-land, i småhusbebyggelsen rett nedenfor kirka, i bydelen der de blårøde flaggene pryder hvert hjørne selv i fotballferien.

– Inne på Smia er det fotballfri sone, god mat, kunstutstilling på veggene og et rustikt miljø. Dessuten en usedvanlig elskverdig kelner. Hvorfor er det slik at de mest oppmerksomme kelnerne svært ofte snakker svensk? undret Robinson og klappet seg velbehagelig på magen.

Den hadde nettopp tatt imot dagens treretter, som besto av tunfisk, okseindrefilet og hvit sjokolademousse med Jamaica-rom.

– En meny helt etter min smak, bortsett fra at smaken av rom kunne vært sterkere, oppsummerte Robinson fornøyd.

– Vi må nok ta vurderingen litt mer detaljert, kommenterte Fredag, som hadde plukket tre retter fra à la carte.

– Og jeg tror vi tar det fra start.

STARTEN VAR utendørs ved noen enkle bord på brustein, hvor det er finest å nyte en øl en tidlig ettermiddag. På kvelden blir det et skyggefullt sted, hyppig brukt som røykerom, og hit ble de henvist siden det ikke var rom for dem i herberget. Nå skulle det bli rom både på den ene og andre måten etter hvert, men Smia er en magnet som ifølge kelneren er fullsatt hver kveld.