Kultursmia

Rustikt og hyggelig hos smeden i øst.

– DET ENESTE Østkantens hyggelige kafé Smia mangler, er aftensol, bemerket Fredag.

Spisevennene hadde beveget seg inn i Vålerenga-land, i småhusbebyggelsen rett nedenfor kirka, i bydelen der de blårøde flaggene pryder hvert hjørne selv i fotballferien.

– Inne på Smia er det fotballfri sone, god mat, kunstutstilling på veggene og et rustikt miljø. Dessuten en usedvanlig elskverdig kelner. Hvorfor er det slik at de mest oppmerksomme kelnerne svært ofte snakker svensk? undret Robinson og klappet seg velbehagelig på magen.

Den hadde nettopp tatt imot dagens treretter, som besto av tunfisk, okseindrefilet og hvit sjokolademousse med Jamaica-rom.

– En meny helt etter min smak, bortsett fra at smaken av rom kunne vært sterkere, oppsummerte Robinson fornøyd.

– Vi må nok ta vurderingen litt mer detaljert, kommenterte Fredag, som hadde plukket tre retter fra à la carte.

– Og jeg tror vi tar det fra start.

STARTEN VAR utendørs ved noen enkle bord på brustein, hvor det er finest å nyte en øl en tidlig ettermiddag. På kvelden blir det et skyggefullt sted, hyppig brukt som røykerom, og hit ble de henvist siden det ikke var rom for dem i herberget. Nå skulle det bli rom både på den ene og andre måten etter hvert, men Smia er en magnet som ifølge kelneren er fullsatt hver kveld.

Mens de ventet på at noen skulle betale og gå, fikk herskapet servert hvitvin, vann og deilig hjemmebakt brød med aioli.

Så fikk de bord inne, og mens Robinson skrøt høylytt av sin forrett av råstekt tunfisk i tynne skiver, servert med posjert egg, pinjekjerner og parmesan, var også Fredag happy for sin blåskjellsuppe med røkt hellebarn.

– Deilig kremet suppe med store blåskjell og finstrimlet rødløk. Den røkte fisken er en spennende kontrast, smattet Fredag, som i likhet med Robinson fikk utvalgt vin til sine tre retter fra kartet. Da de kom til hovedretten – oksefilet til Robinson og kalv entrecôte til Fredag – kom begge vinene for varme i glassene. Noe Robinson straks bemerket, fordi dette ikke var første gang de hadde fått rødvin som bar preg av for stor nærhet til smedens esse på Smia.

– Et øyeblikk!, sa den svenske kelneren og smatt inn på vinlagret etter nye flasker med bedre temperatur.

KALVEN KOM med bakte sjalottløk, pommes anna og sellerirotpuré, mens Robinsons oksefilet hadde følge av risotto med chorizo, stekte asparges og portobellosopp.

– Greit, men ikke veldig fantasifullt, ble spisevennene enige om. Begge rundet av med sjokolademousse med rom, og fikk i tillegg en Tiffon – en cognac-basert dessertvin i glasset og en sterk kopp kaffe dertil. Under 1300 kroner for det hele.

– Jeg kommer gjerne tilbake til Smia. Her er en fin atmosfære både sommer og vinter, sa Fredag.

– Vålerengas perle, slo Robinson fast.

magasinet@dagbladet.no

PERLE PÅ ØSTKANTEN: Smia er fremdeles i virksomhet i et okergult murhus på Vålerenga.      Smeden og skulptøren – som for få år siden gjorde Smia om til restaurant – bor i etasjen over.