EN SOMMERDAG for 40 år siden avfyrte Valerie Solanas tre skudd mot Andy Warhol i popkunstnerens berømte Factory i New York City. Skuddene, i det siden så legendariske året 1968, skrev den 32 år gamle feministen inn i kulturhistorien, og gjorde «SCUM»-manifestet hennes til beryktet lesning. I romanen «Drømmefakultetet», som i fjor vant Nordisk Råds Litteraturpris og nå er oversatt til norsk, har den unge svenske forfatteren Sara Stridsberg tatt utgangspunkt i Solanas’ fascinerende og tragiske livshistorie, men brukt den i fiksjonens tjeneste på en måte som har fått henne til å advare leseren om at boka er en «litterær fantasi» - snarere en «anti-biografi» enn en biografi.

I «Drømmefakultetet» er det altså historien om Stridsbergs Solanas- karakter som fortelles. Forfatteren dikter - ikke uproblematisk - videre på den begrensede informasjonen som foreligger om Solanas’ liv som det passer henne. Måten å fortelle på, fortellerens autoritet og fortellingens og all teksts upålitelighet og manipulasjonsmuligheter, er et stadig tilbakevendende tema i romanen: «Spiller det noen rolle om fortelleren lyver? Spiller det noen rolle hvem som forteller?», heter det et sted i teksten. Boka er ukonvensjonelt formgitt: Store deler av teksten er skrevet som dramatiske dialoger (den velkjente ideen om livet som skuespill tematiseres også), og bokas forteller diskuterer stadig historien med dens hovedperson. Fortelleren skriver da også konsekvent i du-form, henvendt til Valerie, og slår fast at «Du er gjenstand for denne romanen». Den strenge og kompromissløse Valerie er seg selv lik: Hun anklager fortelleren for å romantisere og sentimentalisere stoffet. I deler av boka er det uklart hvem som egentlig fører ordet.