Kunsten å få

Ingen i bokbransjen ble forbauset da Lars Amund Vaage (50) torsdag ble nominert til Brageprisen. Han er forfatternes forfatter.

HAN ER SJU ÅR. Kanskje åtte. Lars Amund Vaage leser vitser i avisa Gula Tidend, lærer dem utenat. Så går han ned på skipsbyggeriet i Kvinnherad og forteller dem til båtbyggerne. Det ble en slags regel, at den lille bondesønnen kom og fortalte.{ndash}Båtbyggerne møtte meg med entusiasme. Mest, tror jeg, på grunn av selve fenomenet. Kvaliteten på det som ble fortalt var det vel så som så med. Jeg hadde ikke noe budskap, ville bare ha oppmerksomhet. Få dem til å le. For en ti{ndash}femten år siden tok jeg med meg kona mi tilbake. Vi rodde ut til båtbyggeriet. Hun ville ha en gammeldags robåt av tre, men vi fant ingen, måtte ta til takke med ei jolle i plast. Tenk det. Da vi kom fram, sto det en gammel kar og bygde på ei vakker Colin Archer-skute. Jeg måtte gå bort og hilse. «Nei er det deg, Lars Amund,» sa han, «nå er det lenge siden du har kommet og fortalt oss historier».DET ER NATURLIGVIS IKKE SANT. Lars Amund Vaage har fortalt historier hele tida. Men båtbyggerne i Kvinnherad leser kanskje ikke så mange romaner. Åtte stykker er det blitt, pluss to barnebøker, et skuespill og en novellesamling. Kritikerpris. Aschehougpris. Nynorsk litteraturpris. Innstilt til Nordisk Råd. Likevel har han til gode å nå det helt store publikum. Velger du deg smale tema og skriver på nynorsk, skal det litt ekstra til for at det store publikumet stimler sammen i bokhandelen og finner deg.{ndash}Jeg er veldig nervøs nå. Spent. Utstyrer meg med negative tanker om boka. Tenker at de første setningene er helt feil. Det følger et ansvar med å gi ut ei bok. Og det er ingen bagatell for meg hva folk mener om den.Men ingen i bokbransjen ble overrasket da Vaage torsdag ble nominert til Brageprisen, selv før den nye romanen «Kunsten å gå» var kommet ut. Vaages språk synger. Og historieforteller har han altså vært i over førti år. Historien om gutten som forteller til båtbyggerne, er for øvrig med i den nye boka.{ndash}Å fortelle er min måte å være sosial på. Kanskje er det slik at forfattere er folk som tror de ikke får være med, hvis de ikke har en fantastisk historie. Mine bøker bygger på historier jeg har hørt, fra arbeidsfellesskapet når potetene skulle tas opp på gården. Da kom det folk og hjalp til. Fortellingene bare oppsto. Gjerne om folk som hadde bodd i bygda før, som var rare og skilte seg ut. Vaages nye roman handler om en tolv år gammel gutt. Han har vært inn og ut av sykehus. Oppskåret, på kryss og tvers. Det vonde vil ikke slippe taket. En dag legger han seg til i senga. Nekter å stå opp. Kan ikke gå.{ndash}Har vi ikke alle lyst til det en gang iblant? Bare gi opp, slutte å følge med. Det antydes at det ikke er noe fysisk i veien med gutten. Jeg har tenkt det som en depresjon og et kjærlighetsbehov. Han søker foreldrenes kjærlighet. Paradoksalt nok er det en sterk handling å ligge helt i ro.{ndash}Men det virker ikke {ndash} etter noen uker går foreldrene lei?{ndash}De klarer ikke å hjelpe ham, slik at han føler kjærligheten deres. Som far har jeg forståelse for foreldre som kommer til kort.{ndash}Du har skrevet om barn på sykehus i to barnebøker. Bygger de på egne erfaringer?{ndash}Jeg har vært på sykehus, har hatt min brokk. Var vel fire år, tror jeg, husker det fortsatt godt. Den gang fikk jo ikke foreldre være med. Jeg var noen dager helt alene. Boka har ikke så mye med min erfaring å gjøre. Men jeg kjenner at det er viktig for meg å skrive om å være hjelpeløs og føle seg forlatt.EN DAG STÅR GUTTEN OPP, i hemmelighet. Han går til skipsverftet. Der forteller han fantastiske historier om sin far.{ndash}Jeg beveger meg vel inn i den magiske realismen. Det er litt Garcma Marquez. {ndash}Litt unorsk?{ndash}Cora Sandel skrev litt sånn, synes jeg. Hun beskriver at det er så kjedelig i Tromsø at folk dør av det. En skrivestil som er så detaljrik som min, trenger en lokal koloritt. Det meste jeg har skrevet har rot i vestlandsbygda. Skjønt «Den framande byen» handlet om Oslo, der jeg bodde i femten år. «Den framande byen», ja: Vaages roman om psykoanalytikeren Wilhelm Reich var ventet å bli det store gjennombruddet. I stedet ble det stille. I fjor skrev Jan Kjærstad et essay om «Den framande byen», som het «Boka som forsvant». Der hevdet han at norske kritikere hadde lest så mange middelmådige bøker at de ikke lenger var i stand til å gjenkjenne et mesterverk. Gjett om det ble debatt.{ndash}Mottakelsen var en skuffelse. Jeg fikk jo et par veldig negative anmeldelser også. Man må bare ta det, men det er lov å bli skuffet. At den fikk et liv et år seinere, er sjeldent. Det er fint å se tilbake på. Mange forfattere sliter jo med at boka deres bare blir borte. Jeg følte at jeg kom styrket ut av opplevelsen. Det var en slags styrketrening.JEG SKAL INNRØMME at jeg var litt nervøs før jeg traff Lars Amund Vaage. Jeg visste ikke at han var så blid. Tenkte han kanskje var en litterær feinschmecker og en streng vestlending. Egentlig skulle Vaage bli klassisk pianist. Han har «en halv musikerutdannelse» fra konservatoriet i Bergen.{ndash}Jeg syntes ikke jeg var flink nok. Hadde ikke tenkt å bli lærer i den kommunale musikkskolen {ndash} jeg ville opp og fram. Derfor ga jeg meg. Men jeg tror det var feil. Jeg kunne blitt en OK pianist. Det er vel dette som kalles etterpåklokskap.{ndash}Du var for selvkritisk?{ndash}Jeg manglet et positivt selvbilde, ja. Og så kom jeg seint i gang med studiene. Jeg var vant til å hogge tømmer og jobbe med stein på gården. Ikke akkurat en pianists bakgrunn. Jeg hadde ikke mental styrke til å overkomme den barrieren.{ndash}Men du spiller fortsatt? {ndash}Ja, hver dag. Akkurat nå holder jeg på med Chopins nokturner. Det er veldig avkoplende. Jeg går mellom PC-en og flygelet, ganske mange ganger om dagen. Jeg har et godt flygel, skjønner du {ndash} når jeg nå først er i gang med å skryte.Romanen «Rubato», som ga Vaage Kritikerprisen sist, handler om en musiker. Sorgen og sangen er nøkkelord til forfatterskapet.{ndash}Du skriver på nynorsk. Begrenser det publikumet ditt?{ndash}For noen er det en sperre. Jeg har skrevet på bokmål, jeg kan det, men det er ikke noe alternativ. Det blir ikke litteratur av det. {ndash}Ikke?{ndash}Nei. Nynorsk er konkret og nedpå. Det gir meg et gys å bruke de store ordene.Nå gyser det i Vaage. Liksom grøsser nedover armene hans.{ndash}Ja, det skal jeg si deg: Store ord på nynorsk er potente greier! hege.ducker@dagbladet.no