Kunstnerisk frihet

Hvis du ofte ergrer deg når du ser moderne kunst, har Henie Onstad Kunstsenters Gavin Jantjes (53) oppnådd det han ville.

- SKJØNNHET ER FINT. Det vakre kan gi deg et løft. Men hvis kunst bare er dekorasjon, kan du like gjerne se på TV. Folk spør meg hvordan jeg vet om en utstilling er god. Da sier jeg at den er god dersom den forstyrrer meg, dersom den ikke lar meg i fred, dersom det er noe som irriterer meg. {ndash}Du liker å ergre deg?{ndash}Jeg liker å lure. Bruke tid på å finne ut hva det er som plager meg. Kunst har alltid hatt den virkningen på meg. Det er derfor jeg aldri går lei.GAVIN JANTJES sklir rundt i lokalene til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo. Han bringer orden i kaos. Det trengs, for her ser det ut som en byggeplass: Trekasser og papp, en kranbil innendørs, kunstverk som står lent opp mot vegger og stolper. En medhjelper mumler at et av bildene er det styggeste som noensinne har vært vist her. Det er «kunst fra en verden i endring», fra Cuba og det gamle Sovjetunionen, hentet fra den tyske Ludwig-samlingen i Achen.{ndash}Se det som en samfunnskommentar. Det er mye eksplosivt her, sier Jantjes blidt. I tillegg til å være kunstnerisk direktør, er han også kurator. {ndash}Hva betyr det, egentlig?{ndash}At jeg velger ut verkene og setter dem sammen. Utstillingen skal være slik sammensatt at tilskueren har lyst til å bruke tid på å være her. For å være en god kurator, må du forstå kunstverket, kjenne kunstnerens bakgrunn, ha en tydelig idé og vite hvordan rommet ser ut. Her ute har vi saler som er ti- og tolvkantete.{ndash}Det kan ikke være så greit?{ndash}Nei. Huset er tegnet av en Steiner-entusiast. Det fins ikke en eneste rett vinkel.KUNST HAR VÆRT hele Gavin Jantjes liv. Han ble født som svart borger i Sør-Afrika under apartheid, og seinere svartelistet som kunstner. I barndommen tilbrakte han ettermiddagene på et kunstsenter for barn. Der fikk han selvtillit.{ndash}Det var det eneste stedet der ingen fortalte meg hva jeg kunne og ikke kunne gjøre. Jeg fikk tenke fritt og gjøre det jeg hadde lyst til. Jeg vokste opp i District Six i Cape Town, et svart arbeiderområde som ble jevnet med jorda av det hvite styret. 750000 svarte mennesker ble flyttet på, det er knapt til å tro. Jeg var en dårlig elev, den eneste i klassen som ikke gjorde lekser. Mente at lærerne ga lekser bare fordi de var for dårlige til å undervise, siden de ikke lærte oss nok i skoletida.{ndash}Du må ha vært en utålelig unge?{ndash}Gjennom kunsten lærte jeg å stole helt på meg selv. Det var først i siste klasse på college at læreren tok meg til side og forklarte at regimet planla en ny reform, der vitnemålet til de svarte ville bli mindre verdt. Hvis jeg ikke tok eksamen før det skjedde, ville jeg ikke få studere noe sted. Da tok jeg meg sammen.HAN UTTALER navnet sitt San-chez , men skjønte først i voksen alder hvorfor bestefaren ble så rasende da en lærer stavet det med en ekstra i, Jantjies :{ndash}Det var en slavebetegnelse. Han ville lære meg at vi var frie menn. Jantjes var den første svarte eleven som ble tillitsvalgt på universitetet i Cape Town.{ndash}Regimet opprettet hvite soner, men svarte studenter fikk adgang, dersom det faget de ville studere ikke fantes andre steder. Og kunstfag var ikke lett å finne. Medstudentene mine ba meg om å stille til valg, og jeg vant med overveldende flertall. Men samme dag ble jeg oppsøkt av sikkerhetspolitiet. De ville jeg skulle trekke meg. Da jeg nektet, terroriserte de familien min, for å få den til å legge press på meg. Hvis jeg gikk ut med ei jente, fikk foreldrene hennes politibesøk dagen etter. Da skjønte jeg at tida hjemme var i ferd med å renne ut.JANTJES FORLOT Sør-Afrika i 1970, 21 år gammel. Han hadde fått studiestipend fra Tyskland.{ndash}Jeg fikk to tilbud. Det første kom fra den brasilianske staten, som inviterte meg til å bo i Brasil. Kulturattacheen viste meg en brosjyre, der det var bilde av den vakreste kvinnen jeg hadde sett i mitt liv. OK, sa jeg, når kan jeg dra? Men så kom det tyske tilbudet, og det stemte mer med arbeidet jeg ville gjøre. Jeg ble tatt imot av Freiherr von Butler, en mann med monokkel som var sekretær for Dokumenta-utstillingene. Vi kalte ham bare Buddy. {ndash}Du var tjue år og valgte en mann med monokkel framfor verdens vakreste kvinne?{ndash}Ja, det var et veldig godt valg. Tyskland var blitt så lukket etter krigen, at von Butler og hans universitet åpnet 200 plasser for utlendinger.Jantjes giftet seg med en tysk kvinne, fikk barn og flyttet videre til England. Så ble han svartelistet av apartheidregimet. Moren hans, som fortsatt bor i Cape Town, måtte ta ned sønnens bilder fra veggene.{ndash}Jeg ble invitert av FNs høykommissær for flyktninger til å lage bilder til en antiapartheid-markering. En plakatserie ble produsert og distribuert over hele verden. Det provoserte det hvite styret kraftig. {ndash}Har du reist tilbake?{ndash}Ja, første gang i 94. Det var ganske følelsesladd. Jeg kom overraskende til mors åttiårsdag, sammen med barna mine. Først etter et par uker oppdaget folk at jeg var tilbake, og da var jeg på vei hjem igjen. Etter tjue år hadde jeg glemt hvor vakker Cape Town er. Hver gang jeg ser på TV, ser jeg norskproduserte reklamefilmer som er tatt opp i hjembyen min. Jeg kjenner igjen gatehjørner, og kona mi skjønner ingenting. Jeg har gått så langt som til å ta opp reklamesnutter, for å vise familien min hvor jeg kommer fra.DET FINS FLERE grafiske trykk med Gavin Jantjes signatur i Henie Onstads magasiner. Men han mener det ikke passer seg at han stiller dem ut, så lenge han er sjef. På sin første pressekonferanse etter tiltredelsen for fire år siden måtte sørafrikaneren med et andre hjem i Hamburg og et tredje i London innrømme at han dessverre aldri hadde hørt om Odd Nerdrum.{ndash}Men jeg visste om Marianne Heske, Anne Katrine Dolven og Olaf Christopher Jensen. Henie Onstad skal ikke være noe hjem for norske samtidskunstnere. De skal vises på linje med de internasjonale og velges ut fra kvalitet. Hvis du måler oss internasjonalt, har vi fanget opp svært mange av de kunstnerne som vises på de store biennalene. {ndash}Betyr det noe for den vanlige besøkende?{ndash}Ja, jeg tror det. Vi har et oppegående kjernepublikum, som er forelsket i dette senteret. Akkurat som dronning Sonja {ndash} hennes private kunstsamling førte til et rekordbesøk på 68000 mennesker. Mitt anliggende har vært å vise nordmenn at det fins en hel verden av kunst. Når jeg foreleser, pleier jeg å be studentene mine nevne ti kinesiske samtidskunstnere. Da blir det helt stille. Okay, fem da, sier jeg. Fortsatt like stille. Til slutt kanskje én som hoster opp ett navn, sier Gavin Jantjes, og smiler skrått.{ndash}Gjerne på en som virket under Ming-dynastiet på trettenhundretallet. hege.duckert@dagbladet.no