Kunstpausen

Visst kan det ha ulemper å miste en ekte van Gogh. Men Nasjonal-galleriets direktør, Anniken Thue (59, vil heller fokusere på fordelene.

{ndash}TENK PÅ DET, DA: vi slo mulla Krekar og Irak som nyhetsoppslag i Dagsrevyen. Det er jo fantastisk, hva? At kunst kan få så mye oppmerksomhet!Nei da, Anniken Thue (59) kan ikke klage på oppmerksomheten. Antakelig må man tilbake til tyveriet av «Skrik» for å finne maken til ståhei rundt Nasjonalgalleriet som det har vært de siste ukene {ndash} etter at det ble kjent at van Gogh\'en der inne knapt er verdt spikeren den henger på. Dårlige nyheter er som kjent mer flygedyktige enn de gode, men til å ha sett et uerstattelig mesterverk bli til støv mellom fingrene på seg, virker direktøren forbausende munter. {ndash}For noen er nok dette et sjokk og en skuffelse. Jeg håper ikke vi ved Nasjonalgalleriet har virket arrogante når vi har sagt at vi ikke er så veldig overrasket, sier Thue. {ndash}For det er dere ikke?{ndash}Nei. Dette er en problemstilling vi som kunsthistorikere står overfor stadig vekk. Som da vi hadde en Rafael-tegning her {ndash} trodde vi. Inntil den ble sendt til utlandet en periode, der forskere kom til at det ikke var en Rafael likevel. Siden har den skytlet fram og tilbake mellom ekte og ikke ekte. Når det gjelder Nasjonalgalleriets van Gogh, så er den jo blant dem det har vært tvil om lenge.{ndash}Så hvorfor har dere stilt den ut som ekte?{ndash}Fordi undersøkelsene ikke var kommet langt nok. Selv van Gogh-museet i Amsterdam sier det er vanskelig å felle en endelig dom. Men vi har selvfølgelig ingen interesse av å utgi bildet for ekte hvis det ikke er det, understreker Thue.{ndash}Skjønner du at publikum kan føle seg lurt?{ndash}Ja. Hvis selve autentisiteten utgjør en viktig del av kunstopplevelsen deres {ndash} den følelsen av at «nå står jeg foran en ekte van Gogh» {ndash} da skjønner jeg at de kan føle seg lurt. Jeg husker fra min egen studietid, da jeg reiste til Stockholm for å se den fantastiske grønne bronsehesten som var kommet fra Kina. Og den var det vakreste jeg hadde sett! Men da jeg seinere fikk vite at den bronsehesten kanskje slettes ikke var ekte, at det antakeligvis var en kopi; da måtte jeg jo reflektere litt over min egen opplevelse av den hesten. Over hvordan den egentlig hadde vært.{ndash}Og hva kom du til?Thue snufser bestemt.{ndash}Vel. Jeg likte ikke at jeg var blitt lurt.DET HØRES UT SOM EN OVERDRIVELSE, men det er faktisk tilfelle: Anniken Thue har vært sjef hele sitt yrkesaktive liv. Helt fra hun som nyutklekket magister i kunsthistorie fikk ansvaret for Gamle Bergen Museum så å si ramlende i fanget. Det var i 1975. Fra 1987 ledet hun Kunstindustrimuseet i Oslo gjennom fjorten år, som første kvinne noensinne. Inntil hun for to år siden ble hentet til Nasjonalgalleriet av kulturminister Ellen Horn. Thue beskrives gjennomgående som effektiv, dynamisk, energisk og viljesterk. Én enkelt kilde trekker paralleller til et kjøkkenredskap med ru overflate. {ndash}La meg være diplomatisk, sier Thue: {ndash}Jeg forstår at jeg kan oppfattes slik. {ndash}Du har vært sjef i snart 30 år. Hva har det gjort med deg?{ndash}Jeg tror mitt sterkeste kort som leder er min entusiasme. Husk på én ting: i min tid var det ikke noe som het lederkurs. Jeg har måttet lære ved erfaring. At jeg kan ha dratt på meg en haug med unoter underveis, ser jeg ikke bort fra. {ndash}Hva slags unoter da?{ndash}Jeg risikerer av og til å ikke være lydhør nok. At jeg i min begeistring kan kjøre litt for fort fram. Jeg er en ukuelig optimist, og tror alltid at ting løser seg. Derfor hender det jeg får sjokk når ting går langsommere enn jeg hadde tenkt.Det hender omgivelsene får sjokk også. Som nå i sommer, da to av hennes nære medarbeidere konstaterte i Aftenposten at «Nasjonalgalleriet har ikke lenger en direktør med røtter i museets drift og tradisjoner». Bakgrunnen var Thues hissige påtrykk for å realisere det som er og blir hennes museale drøm: et nasjonalt stormuseum på Tullinløkka, med seks museumsinstitusjoner under én paraply. Det endelige leddet i den norske nasjonsbyggingen, ifølge Thue. Et luftslott, ifølge de to medarbeiderne. {ndash}Følte du deg dolket i ryggen av dine egne?{ndash}Det er klart jeg opplevde utspillet som illojalt. Men når det er sagt, så har jeg forståelse for at enkelte må gjennom en slags sorgreaksjon over de store omorganiseringene som nå kommer. Det er jo det store ukjente, dette her! Og det er her jeg leser de store mulighetene!{ndash}Liker du å ha makt?Thue sukker.{ndash}Innimellom er det forferdelig tungt. I den forstand at ansvar er noe som er vanskelig å legge fra seg. Ansvar følger deg hjem om natta, ansvar følger deg på ferie. Som leder skal man forstå og ha omsorg for sine ansatte. Men så hender det da, at man kanskje sitter alene på en kvist innimellom, og tenker: (med fuglestemme, journ.komm.) «Tenk om det var noen som kunne ha omsorg for meg også.» Vi er jo ikke maskiner heller, vet du. Vi er små damer som skal greie mye.Pause.{ndash}Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha med dette her, men. Vi får se hvordan det virker.ANNIKEN THUE AVSKYR å snakke om seg selv. Iallfall til pressen. Om fag snakker hun kvikt, hest og med veivende armer {ndash} gjerne med serier av korte nikk innimellom, så den røde luggen danser som stikkflammen på en mitraljøse. Men blir spørsmålene personlige, blir hun brått taus. Taus som et maleri {ndash} det er nesten så jeg er redd det skal begynne å pipe hvis jeg kommer borti henne. {ndash}Du vokste opp på Blommenholm, er det så?{ndash}M-m.Stillhet.{ndash}Var foreldrene dine kunstinteresserte, kanskje?Mer stillhet.{ndash}Ja. Mor i billedkunst, far i musikk.Pause.{ndash}Var han musiker, faren din?{ndash}Nei.Lang pause.{ndash}Jeg forstår. Ikke musiker, altså.{ndash}Nei. Han drev med shipping.Og slik holder vi det gående, til Thue iallfall har vedgått at barndommen var innrammet av et sjenerøst hjem med mye musikk, og en stor hage med epler og pærer.OM HENNES VOKSNE LIV vites at hun aldri kler seg i blått (det står ikke til håret), og at hun har vært gift i 32 år med Hans-Jakob Brun {ndash} kunsthistoriker han også, og inntil nylig direktør ved Astrup Fearnley-museet. Videre at hun har ei svart stue hjemme, og at hun har utviklet sterke armmuskler, ettersom ektemannen er rammet av MS og må tilbringe mye tid i rullestol.{ndash}Det stemmer, jeg er blitt veldig sterk. Det utrolige er at når du møter en situasjon som endrer livet ditt, så tilpasser du deg. Det nytter ikke å sette seg ned og si at dette er dødsurettferdig og forferdelig; du må si: Okay, så må jeg finne en løsning som gjør at jeg kan leve et noenlunde normalt liv. {ndash}Har du savnet å ha barn?{ndash}Overhodet ikke. For oss var det et helt bevisst valg å ikke få barn, sier Thue. {ndash}Men blir ikke dette veldig sånn personlig, du? Ikke gjør det så personlig, er du snill. {ndash}Du synes det greier seg nå?{ndash}Ja. Du har fått vite at jeg har ei svart stue. Det får holde.MEN OM KUNST SNAKKER HUN altså gjerne. Nettopp ønsket om å formidle er det som har vært Thues fremste kjepphest i museumssammenheng, helt fra hun som ung student hadde ekstrajobb som omviser på Henie Onstad-museet. Om tilhørerne var tungnemme, tok hun alle midler i bruk for å trenge igjennom. {ndash}Jeg husker statsminister Sadat var på besøk; det var før han ble president i Egypt, dette. Selskapet hadde spist seg døsige på en tung middag, og så skulle min omvisning liksom være desserten. Så for å vekke dem litt, satte jeg musikk av Penderecki på full guffe. Penderecki , en polsk modernist. Iallfall, musikk på full guffe. Og det kan jeg love deg blåste selskapet ganske rent, du. Om jeg ikke akkurat kan bruke ordet edru. Og etterpå sa jeg: «Nå er det min tur.» Da var de så lydhøre, så!Ved Kunstindustrimuseet tok Thue nye grep for å få publikum i tale {ndash} ikke minst menn. Ved en anledning fylte hun salene med motorsykler, og ble selv så bitt av MC-basillen at hun en stund gikk i tanker om å ta motorsykkelsertifikat. Seinere fikk hun også åpnet en kafé der.{ndash}Har museumsmiljøene vært for lite publikums-vennlige?{ndash}Ja. Å besøke et museum skal så langt mulig være en totalopplevelse. Det er slitsomt å gå i museer, du blir baktung, du får museumsføtter. Selv jeg , som er profesjonell museumsgjenger, blir sliten av å gå i museer. Derfor kafeene, sier Thue. Og om hun kanskje må ta til takke med en falsk van Gogh, så har hun iallfall skjenket Nasjonalgalleriet en ekte Thue: hennes gamle kontor i Den franske sal, som etter restaureringen har gjenoppstått i sin grønne stukkmarmor, og der direktøren har latt oppføre, måtte hun leve i tusen år, et alter til kakekunstens ære. {ndash}Jeg elsker gode kaker, sier direktøren. {ndash}Særlig er jeg opptatt av veldig mørke sjokoladekaker. Og så disse lekre franske frukttertene da, hva? Det er jo en skam at jeg ikke snakker fransk, jeg som er så glad i Frankrike. Men det absurde er, fortsetter Thue {ndash}at da jeg som student fikk muligheten til å hospitere i enten Paris eller Wien, da valgte jeg Wien. Og hvorfor det? har jeg spurt meg om siden. Jo, fordi jeg var så betatt av opera! Og i Wien kunne jeg gå i operaen tre ganger i uka. Men jeg snakker altså ikke fransk. Åh! {ndash}I hvor stor grad besudler du deg med populærkultur i det daglige?{ndash}Jeg hører på P2. Og «Alltid klassisk». Er det et svar?HUN ELSKER CHAMPAGNE. Såpass er hun villig til å betro oss. Ikke at hun drikker så mye av det, selvfølgelig, for Anniken Thue drikker ikke mye av noe som helst. Men hun er ualminnelig svak for champagne. {ndash}Jeg skulle gjerne gjort Madame Bollingers ord til mine: «Jeg drikker champagne når jeg er lykkelig, og når jeg er trist; når jeg er i selskap er det en selvfølgelighet, og så drikker jeg det generelt når jeg bare har lyst på noe, og når jeg er sulten. Ellers rører jeg det ikke, unntatt når jeg er tørst.» Jeg har hatt migreneproblemer hele mitt liv, noe som gjør at jeg dessverre ikke kan drikke rødvin. Med mindre den er fryktelig gammel og edel.{ndash}Slipper du migrenen hvis rødvinen er gammel nok?{ndash}Ja, det er faktisk sant. Jeg har oppdaget at jeg bare tåler virkelig, virkelig fin rødvin, sånn som man ikke har råd til selv. Min allergilege sa det til meg også: «Du må ikke drikke dårlig rødvin, du,» sa han, «du skal bare ha de gamle.» Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg bare konstaterer, med stor glede, at jeg tåler gamle årgangsviner.{ndash}Hva er det ellers som utløser migrene hos deg {ndash} er det portrettintervjuer?{ndash}Portrettintervjuer, ja. Dumme spørsmål. Og fullmåne! Det er underlig, jeg merker at jeg kan få migrene ved fullmåne. Men det lyder kanskje overtroisk, dette.{ndash}Og overtroisk er du ikke?{ndash}Finnes ikke, sier Thue. Som etter et langt liv med kunst faktisk skal få oppleve å bli det. For tida sitter hun modell for Håkon Gullvåg, hoffmaleren. {ndash}Hvis du hadde vært på Kunstindustrimuseet, ville du ha sett en serie malte portretter av seriøse menn. Det er museets tidligere direktører. Jeg blir nå første kvinne i serien, og ser fram til å henge sammen med mine ærverdige forgjengere. {ndash}Det bildet blir iallfall ekte? Anniken Thue smiler spisst.{ndash}Ja, det blir en ekte Gullvåg. Det kan jeg garantere! tarje.holtvedt@dagbladet.no

<B>Livsledsager: Thue har vært gift i 32 år med Hans-Jakob Brun kunsthistoriker han også. For oss var det et helt bevisst valg å ikke få barn, sier Thue.
<B>MC-rype: </B> Thue fylte museet med motorsykler, og ble selv bitt av MC-basillen.