Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Kvinne fører ordet

Ellen Horn (52) trenger ikke gode kritikker. Hun vet hun er flink. Nå vil hun bli ordfører.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- BÅTULYKKE, sier Ellen Horn og holder opp venstre hånd. Lille Petter spillemann, Gullebrann, Langemann, Slikkepott... og så{ndash}en liten stubb hvor Tommeltott skulle vært. {ndash}Jeg var ni år gammel, og skulle ta imot da hånda mi kom mellom brygga og båten.Hun trekker på skuldrene. {ndash}Nei, ingen kan beskylde meg for å ha ti tommeltotter.KLASK! En klegg har krysset over til det hinsidige og den solbrune leggen til Ellen Horn slapp unna,enn så lenge. {ndash}Å nei, du. Det er ikke bare klegg, mygg, veps og innpåslitne fluer, her er også mye flått. Men likevel, sier hun og gjør en teatralsk bevegelse med høyre hånd, {ndash}det er da fantastisk pent her, eller?Vi er på Veierland, den bilfrie lille øya utenfor Tønsberg. En gang kjent som et slags fristed for den radikale kultureliten{ndash}i dag kjent som ferieøy for dessertmette kulturkjendiser fra hovedstaden. Men Horn har rett.Det er vakkert. Hun møtte oss ved brygga. Den topptunge blondinen med de smekre leggene som satt på sykkelen og vinket minnet lite om den litt slitne brunetten vi husker fra endeløse debattprogrammer om kulturbudsjetter, filmstøtte og hvem som skulle sitte i NRK-styret. Noen dager under sola,og timer i frisørstolen,kler henne godt. Ellen Horn er kjent for sitt uslitelige humør, sin uhøytidelige stil og misunnelsesverdige evne til å få fremmede til å føle seg velkommen. Etter et par minutter går smella som om vi var gamle kjente. Her, i de samme traktene hun vokste opp, minner forrige kulturminister mest av alt om en litt forvokst, ivrig jentunge, som skal oppdatere gjestene fra byen på alt som har skjedd siden sist. {ndash}Og nå, sier hun påtatt dramatisk. {ndash}Nå kommer den store styrkeprøven{ndash}helt uten bremser! Hun lener seg over sykkelstyret, ler frydefullt og setter utfor den bittelille gressbakken ned til hytta. DE FÆRRESTE vil påstå at det å jobbe som ordfører er noen stor politisk styrkeprøve. Snorklipping, snitte-spising og blomstrende festtaler{ndash}det er en viktig jobb, og de som kjenner Horn personlig, mener hun er som skapt for den. Ja, altså, hvis Arbeiderpartiet får nok stemmer, og hvis de i samarbeid med SV får kabalen til å gå opp. Hvis det skjer, blir Rune Gerhardsen byrådsleder, mens Ellen Horn blir byens borger nr. 1. {ndash}Det er noe mye mer enn en kanapétyggende gallionsfigur. Ordføreren skal lede bystyremøtene, representere og være talsmann for en hel by. Og har selvfølgelig politisk innflytelse gjennom diskusjon med byrådet. Jeg tror det er en veldig stor sjanse for at vi vinner valget. Jeg stoler på magefølelsen min.{ndash}Hvorfor skal folk i hovedstaden stemme på deg og Ap?{ndash}Fordi det er viktig å få snudd utviklingen, at alt skal kommersialiseres, alle kommunale tjenester skal settes ut på anbud. Man bruker en masse penger på å privatisere ting, ofte med svært dårlig resultat. Vi stopper strømmen av feite valgløfter der. Det interessante i denne sammenhengen er hvorfor Horn ønsker denne stillingen.{ndash}Da jeg gikk av som kulturminister, skjønte jeg at jeg ikke bare kunne slippe alt. {ndash}Du hadde liksom begynt å få dreisen på det?{ndash}Ja. Jeg bestemte meg for at jeg ville fortsette å jobbe med politikk. Og på lokalplan i Oslo er det mye jeg tror jeg kan være med å endre til det bedre. Å være Ap\'s ordførerkandidat var rett og slett et tilbud jeg ikke kunne si nei til.MENS HORN SERVERER salat og øl på terrassen, kan vi gå gjennom en ordførerkandidats karriere på 30 sekunder: Født i Montreal, snakket bare engelsk, kom til Norge som femåring, holdt kjeft i to uker, åpnet munnen og ut spratt norske gloser veggimellom. Forlot Tønsberg for å bli dokkespiller etter gymnaset. Så fulgte Teaterskolen og jobb på Oslo Nye, hvor hun møtte scenetekniker Per Horn, giftet seg og fikk barn. Fikk jobb på Nationaltheatret, skilte seg, giftet seg på nytt og ble tillitsvalgt («Jeg har vært tillitsvalgt praktisk talt alle steder jeg har vært, barneskolen, ungdomsskolen, gymnaset, Teaterskolen, Oslo Nye og Nationaltheatret»). Så fulgte en dramatisk teatersjefskrise og enda et barn, troika-lederskap på teateret med Horn, Ole Jørgen Nilsen og Sverre Rødal («Lise Fjeldstad fikk like mange stemmer, men trakk seg. Så det er helt tilfeldig at du sitter her og intervjuer meg og ikke henne nå!»), teatersjef i to perioder, telefon fra Jens og... {ndash}Mener du at hele din karriere de siste femten åra beror på tilfeldigheter?Horn rufser de lett krøllete lokkene, moteriktig farget i tre nyanser av blondt.{ndash}Jeg hadde ingen ambisjoner om lederskap. Min yngste datter Emilie var ganske liten da, det passet i det hele tatt ganske dårlig. Så kom Stein Winge, men det gikk ikke lang tid før det var reneste tristesse igjen. Da ble jeg innsatt i stillingen som teatersjef.{ndash}Og det gikk overraskende bra?Horn nikker hardt. {ndash}Jeg er veldig stolt av det jeg fikk til som sjef på National. {ndash}Og så utnevnte du deg sjøl som kulturministerkandidat i beste sendetid?{ndash}Det er vel å ta litt hardt i. Det var mange, veeeeldig mange, som sa at «du Ellen, hvorfor blir ikke du kulturminister?» Siden så mange syntes det var en slik god idé, bare måtte jeg melde meg inn i partiet. {ndash}Og lanserte du deg sjøl på tv?{ndash}Jeg var gjest i en debatt og Anne Grosvold spurte blant andre Erik Rudeng fra Fritt Ord om han kunne tenke seg å bli kulturminister. Nei, det var det siste han kunne tenke seg. Tåpelig svar, tenkte jeg. Klart han hadde sagt ja hvis han ble spurt. Da jeg fikk samme spørsmål, svarte jeg «selvfølgelig!». {ndash}Og så ringte Jens{ndash}til Tove Karoline Knutsen?{ndash}Ja. Og så til meg. At jeg var andrevalg plaget meg ikke i det hele tatt. Jeg syntes det var stort bare å bli spurt. {ndash}Hadde du noen idé om hvor mye jobb det innebar?{ndash}Jeg tror det. Men jeg skulle gjerne hatt litt mer peiling på politisk taktikkeri og strategi. Jeg tror heller ikke de visste hvor lite jeg skjønte av maktspillet den gang. Det var veldig mange som gjerne ville hjelpe meg, men alle hadde så mye å gjøre. Innen regjeringen var det ganske liten tid til å snakke om mine nybegynnerproblemer. {ndash}Hva opplever du som mest urettferdig i ditt ettermæle som statsråd?{ndash}At jeg skulle være så mye dårligere på sport enn alle andre kulturministere. Siden jeg hadde greie på kunst og kultur, tok noen det som en selvfølge at jeg ikke visste noe om idrett.POLITISKE MOTSTANDERE og pressen var i perioder lite hyggelige mot kulturminister Horn. {ndash}Nei, jeg synes ikke det var så moro å bli kalt «Snublefot». Horn er ikke lenger like blid. Påstanden om at hun tar all kritikk strengt personlig har kanskje noe i seg, selv om hun sjøl påstår hun er blitt mye flinkere. {ndash}Jeg ble også kalt «Knapphullsblomst» og «Ryddepiken på National», sier hun.Kunstpause følger. {ndash}Vet du, iblant tenker jeg: Faen, skjære meg: Jeg har gjort en jævlig bra jobb! En kjempejobb! Se for eksempel på film. Effekten av det vi gjorde ser vi nå. Og nå er det jo så mye bra film som aldri før. Det jeg kanskje ikke har vært så flink til er å selge inn hva jeg har gjort. Jeg har vært mer opptatt av å se på det som ligger foran meg, enn triumfene bak meg. {ndash}Er det typisk kvinnelig?{ndash}Det er kanskje det. Det er i hvert fall sikkert at kvinner blir lettere utsatt for den typen kritikk jeg har måttet tåle. Og det irriterer meg, sier hun.{ndash}Slipper mannfolk lettere unna?Horn himler med øynene. Kommer hun til å ta «en Khrustsjov» nå, slik folk som kjenner hennes temperament har fryktet kunne skje på Stortingets talerstol? Kommer hun til å ta av seg sandalen og daske den i bordet? Nei. I stedet hever hun høyrehånda høyt over hodet og slår i bordet så det klirrer i bestikk og servise: Dunk!{ndash}Når jeg ser hva noen mannfolk får passere med... Dunk-dunk-dunk!{ndash}Da hender det jeg tenker at hadde det vært meg, ville jeg blitt hengt opp etter puppene og spyttet på. Ja, det mener jeg virkelig.Dunk-dunk-dunk-dunk!{ndash}Og det er jeg litt sår for, sier hun og blir fjern i blikket. Så henter hun seg inn igjen, gjemmer øynene i rynker og blotter tanngarden. {ndash}Litt sår, men ikke bitter. Bitter{ndash} det må man ikke bli, sier hun og blunker kokett. Med to eldre halvbrødre og to yngre søstre, ble Ellen diplomaten i familien. {ndash}Mor var en energisk dame jeg kjenner meg sjøl veldig igjen i. Far var jurist med følsomt sinn. Dessverre slet han med nerveproblemer. Jeg vet ikke helt hva diagnosen var den gangen, nå ville vi kanskje sagt at han led av depresjoner. Den gang ble jo pasienter utsatt for behandlingsmetoder og medikamenter som elektrosjokk, amfetamin og LSD. Store deler av barndommen min var han innlagt på Modum. Det var mange kriser, mye fram og tilbake{ndash}og siden jeg var midt i ungeflokken, falt det naturlig for meg å ta meklerrollen. Jeg var liberoen som skulle rydde opp. Men, bevares, til tross for alle problemer, hadde vi det veldig moro hjemme.Og ute. For der fantes det mange lyspunkter. Gutter, for eksempel.{ndash}Ja, vi var virkelig helt guttegærne. Siden moren min var opptatt med å oppdra oss, og samtidig drive restauranten Sjøhuset på Tjøme, og faren min var på Modum, opplevde jeg ungdomsåra som veldig frie. Ingenting var farlig, alt var gøy.{ndash}I dag snakkes det mye om det voldsomme sexpresset ungdom blir utsatt for. Hvordan var det den gangen?{ndash}Vi var ganske store da vi debuterte. Rundt 17 tror jeg. Men det var jo mye klining og klumsing før det. Og selvfølgelig: Vi hadde også vårt å stri med. Jeg husker moren min sa: «Vet du Ellen, du må ikke bli et sånt sukkertøy som alle har sugd på!» En forferdelig ting å si til ei jente som har vært ute og svermet på kjærlighetsstien med sin første store kjærlighet.I DAG BOR ELLEN HORN med sin ektemann nummer to, jazzmusikeren Jon Christensen, og deres 17 år gamle datter Emilie, på Frogner. Eldstedatteren Kjersti, fra ekteskapet med Per Horn, går på regilinjen ved Dramatiska Institutet i Stockholm. «Team Ellen» kaller Horn døtrene og seg selv. Siden barna var små, har hun dratt dem med på prøver, møter, festivaler og forestillinger. {ndash}Kvinner som velger karriere slik jeg har gjort, blir ofte sett ned på av andre kvinner. «Unnskyld meg, men de der barna kan ikke ha fått mye av hennes tid. De har nok gått for lut og kaldt vann,» hermer hun med tilgjort hoven stemme. {ndash}Og det har de ikke?{ndash}Nei. At de har sett en mamma som har fått til ting, har gitt dem en stimulans, noe de tar med seg i bagasjen. Noe som gir dem mot til å ta på seg oppgaver. Jeg har alltid latt dem ta del i mine ting. {ndash}I hvor stor grad har du hatt tid til å være med på «deres ting»?{ndash}Vel, jeg har vel ikke akkurat vært foreldrekontakten på skolen. Men jeg har stilt opp og lagt stor vekt på dem når jeg har hatt fri. Min oppskrift har vært at man skal skjemme bort barna sine, da blir de så snille. De har fått masse kjærlighet, masse oppmerksomhet. De har en fullstendig uforbeholden fan i meg. {ndash}Har du alltid vært like ambisiøs?{ndash}Mye av min karriere skyldes tilfeldigheter. Jeg er mer sugen på å få utfordringer, enn å være ambisiøs. Sulten på å være med der det skjer. HORN ER STILLE et øyeblikk.{ndash}Jeg har lidd av stor dødsangst lenge. Mest fordi det er så forferdelig å tenke på at verden går videre uten meg. {ndash}Seriøs angst?{ndash}Ja. Jeg har vært veldig, veldig redd for å dø. Jeg var redd for å sovne i frykt for at jeg kanskje ikke våknet igjen. Verst var det da jeg var omkring førti. Da fikk jeg smake litt på angst, og fikk en forståelse av hvor ille folk som virkelig lider av det må ha det. Da jeg sang «Kjære Gud, jeg har det godt» til døtrene mine, var det like mye for å trøste meg selv. {ndash}Når begynte det? {ndash}Da jeg var liten og var redd for å ende som Snøhvit, skinndød i en kiste. Så jeg ville at mor skulle skaffe en slik glasskiste så hun kunne se hvis jeg våknet. Jeg er ikke så redd nå lenger, det har nok noe med alderen å gjøre. Kanskje man etter hvert lettere forsoner seg naturlig med at alt har en slutt? Jeg har mistet begge foreldrene mine og faller mer og mer til ro med at slik er livet.{ndash}Din mor fikk Alzheimers, hvordan taklet du det?{ndash}Det var helt forferdelig. Å få en slik sykdom, der hjernen bare glir bort, må være noe av det verste som kan skje. Horn rister på hodet, trekker pusten dypt, og slipper den sakte ut. De grønne øynene er blanke. {ndash}På slutten kjente hun oss ikke igjen, men likevel hadde jeg følelsen av at da vi var der, var hun også der. Eldstebroren min fikk en attpåklatt samme uke som sønnen hans fikk barn. «Vet du, mor, både Thorvald og Martin har fått barn i løpet av samme uke!» sa jeg. Da så hun opp på meg, og langt der inne i øynene hennes skjedde det noe. Så sa hun kort og ettertrykkelig: «Stolt!» Da skjønte jeg at deler av henne fremdeles var med.FØR ALT DETTE ordførergreiene dukket opp, hadde Ellen Horn gjort et solid comeback som skuespiller. Og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. En to timer lang monolog om Sigrid Undset er sikkert en drømmerolle{ndash}hvis det går bra. {ndash}Jeg må nok være et ganske modig menneske. Å stå alene på scenen i to timer krever sitt. Undset var en helt uimotståelig fristelse, selv for en som alltid har vært litt treg til å lære tekst. Denne forestillingen er noe av det morsomste og mest fascinerende jeg har gjort som skuespiller. Jeg spiller siste forestilling i neste uke på Lom. {ndash}Hvor mange ganger har du gjort det nå?{ndash}132. Og hvis du lurer, så er svaret «ja». Det begynner å holde nå. {ndash}Du gleder deg til å ta fatt på noe helt annet til høsten, altså hvis alt går riktig vei? {ndash}Ja. {ndash}Og så får du et fantastisk flott kontor høyt oppe i Rådhuset?{ndash}Byens beste. Uten tvil. {ndash}Og skulle ikke det skje, er historien full av andre sterke norske kvinneskikkelser du kan spille? Horn later som om hun ikke hører etter. Hun rufser til krøllene for n-te gang og strekker seg. Akkurat, ja. Magefølelsen. Hun stoler på den. {ndash}Det går nok bra skal du se.

<HLF>Teaterfolket:</HLF> Fra Nationaltheatrets 100-års-jubileum i 1999. Teatersjef Ellen Horn med veteran Per Aabel.