Kvinne på høyden

Hele oppveksten fortalte mammaen til Anne Grosvold (53) henne at hun var stygg. Derfor ble det helt naturlig å velge en tv-karriere.

- Å SE PÅ disse da! Vi er i Grændsens Skotøimagazin A/S, og Anne Grosvold er på leting etter noe nytt til kveldens utgave av «Sommeråpent». Nå har hun stoppet opp foran et par sandaler med skyhøy kilehæl. - Jeg skal bare stå stille i dem foran kamera. Høye hæler gir fin holdning. Nei, se på prisen- 350 kroner!Hun rynker på nesa.- Det er for billig. Når det gjelder sko, er det virkelig en sammenheng mellom pris og kvalitet, sier hun og løfter en rosa italiener med sylspiss sølvhæl og tynn ankelstropp.- Slingback, retter Grosvold. - 1200 kroner. Såpass må det være. Mannen min er søt, han tror at sko fremdeles koster 300 kroner paret. Hun tenker seg om et øyeblikk, men tar likevel med seg sandalene til 350 kroner til kassa. - JEG HAR I MANGE år tenkt at dette blir min siste sesong. I hvert fall siden jeg fylte førtifem, sier Anne Grosvold.Det er morgen og stemningen er ganske tilbakelent i redaksjonslokalene til «Sommeråpent»-staben i NRK. Grosvold er nesten fri for sminke, kledd i utvasket dongeribukse, stripet skjorte og lyseblå joggesko. - Når begynner menn å tenke at de kanskje bør trekke seg?- Rundt åtti? Nei, jeg tror ikke mannfolk tenker sånn. Ungdoms- og skjønnhetstyranniet er mye tøffere mot kvinner.- Har du opplevd det?- Jeg har nok fått min del, ja. Noen ganger blir jeg litt lei meg for at noen er så mye mer opptatt av hva jeg har på meg eller hvordan jeg ser ut, enn av innholdet. Jeg har fått anonyme brev om at «grisetrynet må vekk fra tv». Men akkurat trynet mitt har jeg ikke tenkt å gjøre noe med. Jeg har også fått høre at jeg er så stygt kledd at det bare ikke går an. En gang fikk jeg tilsendt ei bluse i posten, en sak i blank silke med vertikale striper i svart og burgunder, og i halsen en liten sløyfe! E sånn bluse som Gro brukte på 80-tallet en gang. Den var flott! GROSVOLD FORTELLER at hun en gang ble stoppet i en butikk av en mann som sa hun så tjukkere ut i virkeligheten enn på tv. «Tusen takk, det var da virkelig hyggelig sagt av deg,» svarte Grosvold. Men hun benekter at slike bemerkninger er grunnen til at hun har gått ned i vekt. Hun veide rett og slett for mye.- På to år har jeg gått ned tjue kilo. Trening tre- fire ganger i uka og sunn mat. Mye salat og fisk. Og nøtter. Nøtter er kjempebra. Hvis jeg har veldig søtbehov spiser jeg tørkede frukter. Men jeg skeier ut iblant, vin til maten og konjakk til kaffen. Jeg har forresten også redusert kaffeinntaket. Det handler om hele forbrenningssystemet, alt man putter i seg. Det kan fort bli helt feil. Så nå drikker jeg mest kinesisk te. Vil dere smake?Hun venter ikke på svar, men løper ut av rommet. Noen minutter etter er hun tilbake med plastkrus så fulle av digre, krøllete teblader at det knapt er plass til vann. - Smak! Det er kjempegodt, og så har jeg nettopp lest at det er kjempesunt. Da ble jeg så glad. Wooloong heter den og er bra for blodtrykket, fordøyelsen og... Grosvold leter et sekund etter en tredje ting. Så trekker hun på skuldrene. - Og så er den fantastisk god. - Røyker du fremdeles?- Før var det mange, minst 30 om dagen. Jeg er absolutt tilhenger av røykeloven, den gjør det mindre fristende for meg å røyke. For jeg gjør det fortsatt, dessverre. Men mye, mye mindre enn før. TIL HØSTEN SKAL vi få se en helt annen side av Grosvold. Hun blir da ikke lenger den hyggelige, inkluderende og kloke Anne Grosvold vi kjenner fra før. Nei, se ikke bort fra at hun kan bli utropt til hele nasjonens hatobjekt nr. 1. - «Det svakeste leddet» er et spørreprogram, en versjon av et populært BBC-konsept, og det er noe veldig unorsk over det. Min rolle som programleder og utspørrer er så langt fra det norske programlederidealet man kan komme. Sinna, skarp og ufin. Jeg er bare lykkelig over at jeg kommer til å tilbringe mesteparten av høsten i Kina- det er ikke tilfeldig at jeg valgte å legge stipendoppholdet til akkurat den tida når «Det svakeste leddet» sendes. - Du skal drite ut folk når de svarer feil?Grosvold nikker. - Det er en del av kontrakten. Jeg gruer meg virkelig til en sånn avisdebatt om hvor slem jeg er. Vi vil alle veldig gjerne bli godt likt. Jeg får bare håpe at flesteparten også ser humoren i det. - Hvordan var det å finne fram til de mindre sympatiske sidene ved deg sjøl?- Overraskende lett. Det er mulig at jeg rett og slett er et mye mindre vennlig menneske enn jeg alltid har trodd. - Det bor en bitch i oss alle?Grosvold smiler så øynene nesten forsvinner. - I hvert fall i meg. SOMMEREN 1950 VAR kald, trist og våt i Oslo. Fru Gullaksen, en middelaldrende kvinne med tre voksne døtre, hadde neppe mye imot det. Hun tilbrakte likevel dagene bak lukkede dører i leiligheten i Iladalen midt i hovedstaden. Mens kulen på magen vokste, kunne hun dag etter dag høre på radioen at snittemperaturen var lavere og at nedbørmengden var høyere enn normalt. En rekorddårlig sommer førte til avvik i årsstatistikken fra Meteorologisk institutt. Fru Gullaksen var også et avvik i statistikken i 1950. Kvinner på hennes alder fikk ikke barn. - Mamma opplevde det som en skam. En stor skam. Hun var nesten 48 år gammel, og den gang sømmet ikke slikt seg. - Å få barn i moden alder?- Å få barn?Grosvold stønner. - Å ha et seksualliv i moden alder! Ordentlige husmødre hadde ikke slikt. Og hvis de hadde det, måtte det i hvert fall ikke synes. - Var du et uhell?- Jeg var definitivt et uhell. Og så levde jeg ikke helt opp til forventningene. Jeg var ikke pen nok.- Og det fortalte din mor deg?- Ja. Nesten hver dag, fra jeg var ganske liten til jeg var ferdig med gymnaset, fikk jeg høre at jeg var stygg. Mora mi sa ting som: «Å, jeg skulle ønske jeg hadde en datter som hadde vært pen og...» - Og?- Ja, du vet, flink og sånn.Grosvold ler, men ikke helt overbevisende. - JEG SKAL IKKE psykoanalysere min mor, men det at jeg kom, tror jeg var tungt i livet hennes. Hun hadde allerede tre døtre, som var mye eldre enn meg. Den eldste giftet seg og flyttet hjemmefra da jeg var halvannet år, den neste da jeg var seks og den siste da jeg var elleve. - Når kom opprøret?- Det er ikke sånn det fungerer. Jeg opplevde aldri overgrep, men når barn klarer å leve i overgrepssituasjoner, er det fordi de tror at det er slik alle andre barn også har det hjemme. For meg var det mor sa en sannhet. En mor lyver ikke. Så da forholder barnet seg til det, aksepterer det på en måte. Det var ikke veldig bestyrkende for selvtilliten, men jeg tok det igjen på andre måter. Det var ingen som spilte piano fortere enn meg. Eller høyere. Og så var jeg flink til å lese. Forholdet til mor var ikke så veldig nært, nei.- Og din far?- Han var i tankfart og sjelden hjemme. Allerede før datteren min ble født bestemte jeg meg for at hun aldri, aldri, aldri skulle få høre det samme som jeg fikk. Og det har hun ikke fått.Datteren til Grosvold heter Johanne og jobber i dag for Reuters i London. Johannes far heter Øyvind og er også journalist i NRK. Ekteskapet endte i skilsmisse og siden 1986 har Grosvold vært gift med Truls Bakke- nok en NRK-ansatt. - Dårlig fantasi eller latskap?- Jeg er lat av natur. Noen ganger ekstremt lat. Men ikke akkurat her. Jeg møtte Øyvind da vi gikk på Journalisthøgskolen. Og Truls... Er det så uvanlig at folk møter hverandre på jobben da?- Hvordan er du å være gift med?- Som en drøm! Blid og snill. DEN HESE LATTEREN fyller rommet.- Nei, jeg tror jeg kan være ganske krevende. I perioder når jeg jobber mye, kan jeg nok være litt kort. Jeg spør ikke så mye om hvordan han har hatt det på jobben når jeg jobber tolv-fjorten timer - daglig sjøl. Truls er kjempesøt, han ser de aller fleste av sendingene mine.- Er han en god kritiker?- Han er nok for snill. Det passer forresten bra. Jeg er ikke så veldig flink til å ta kritikk. Jeg går fort i forsvar og blir lett forurettet. - Tar du mye plass?- Sånn sosialt gjør jeg nok det. Men jeg omgir meg stort sett med folk som også gjør det.- Og på jobb?- I redaksjonen til «Sommeråpent» gjør jeg nok det, og jeg kan sikkert oppleves som både brå og direkte. Jeg blir hørt hvis jeg synes noe er en dårlig idé. Men vi har også diskusjoner som jeg taper. Det ville være rart hvis programlederen ikke var synlig på redaksjonsmøtene, spør du meg. Men jeg er ærlig talt ikke så opptatt av å være universets sentrum. Av å få oppmerksomhet hele tida.- Treffer du mange som er det?Grosvold nikker sakte med en megetsigende mine. Det sies at Grosvold skiller seg fra mange av sine kolleger, at hun ikke er spesielt konkurranseorientert og kan styre sin begeistring for folk som stiller seg sjøl i rampelyset ved enhver anledning. Hvis det stemmer, jobber hun ikke strengt tatt på feil arbeidssted?- Ha ha ha. Jo, det gjør jeg virkelig! Det er hard kamp om oppmerksomheten her noen ganger, men jeg deltar ikke i de konkurransene. Jeg er opplært til at man ikke skal stå først i køen og har alltid vært ekstremt redd for at folk skal se meg gjøre noe dumt. - Da har du kanskje valgt feil yrke?- Ja, ja, ja. Men jeg mener likevel det er mye mindre farlig å drite seg ut på tv, enn å drite seg ut i en butikk for eksempel. Å komme til kassa og ikke ha nok penger... Nei, det må aldri skje! Når jeg er ute og handler, regner jeg hele tida. Når jeg plukker varer legger jeg sammen prisene i hodet. Jeg ville heller dødd enn å komme til kassa og ikke ha nok penger, eller et kort det ikke var dekning på. Nei, da er det mye bedre å drite seg ut i beste sendetid. OG SÅ MINE DAMER og herrer: Selveste Anne Grosvold driter seg ut! - Jeg visste det! sier hun syrlig og smiler. - La oss nå snakke lenge og vel om boka «Norges førstedamer». Hvis du ikke husker det, så forekom det en del pinlige feil i praktboka utgitt av Gyldendal for to år siden. Som at tyskerne angrep Norge i 1939. Forlaget tok skylden og snakket om dårlig konsulenthjelp og korrekturfeil, men det var nå liksom navnene til Grosvold og medforfatter Anne Diesen som sto på omslaget. Men Anne og Anne klarte seg etter forholdene overraskende fint. To smarte damer som benyttet verdens enkleste og mest effektive mediestrategi: De la seg helt flate.- Jeg visste at Aftenposten kom til å kjøre saken. Så jeg sto opp før avisa kom og la en strategi. På et ark skrev jeg opp hvilke spørsmål jeg kunne regne med å få, hva jeg burde svare. Og aller nederst på arket sto det: «Husk leppestift og høye hæler». Når en har driti sånn på draget, må man bare gå ut og møte verden, og da bør det i det minste se ut som om man har sett en kam. Så kan man legge seg flat.- En strategi som alltid virker?- Ja. Og kan du forstå at ikke flere politikere benytter seg av den? At de ikke skjønner det? Alle gjør feil hele tida. Jeg takker min herre og skaper at det bare er tv jeg driver med, ikke hjernekirurgi. Om jeg driter meg ut, er det ingen som dør. Det perspektivet er viktig. Og så må man ikke tro man er så himla viktig.I TILLEGG TIL SIN jordnære intervjuteknikk- Grosvolds varemerke er å stille «dumme» spørsmål som ofte viser seg svært krevende å svare på- er hun kjent for sin sjenanse og sin utålmodighet. - Jeg er ganske sjenert. Når folk kommer bort til meg og sier de liker programmene mine, sier jeg «tusen takk» og går fort videre. Det er veldig hyggelig, men hvis jeg blir stående, er jeg redd for at andre skal høre bemerkningen, noe som ville gjøre meg kjempeflau. Det vanligste folk sier er at de har sett meg på tv- og den er ikke så grei. For hva skal jeg si til det? Jeg kan ikke være veldig overrasket, og jeg kan strengt tatt ikke takke folk for at de har skrudd på tv-en.Så Grosvold vil antakeligvis bare nikke, smile og haste videre. Utålmodigheten synes godt i måten hun beveger seg på. På avstand likner hun mer på en litt hyper tenåring enn en godt voksen kvinne. Når hun sier hun er glad i å på tur, betyr det for de fleste av oss å småløpe på tur. Ting skal gå fort, og for Grosvold kan det bli dyrt.- Når jeg handler klær går det også fort. Denne eller denne? spør ekspeditøren. Da svarer jeg som regel «begge to». Når det gjelder sko er jeg enda verre. Når ekspeditøren spør om jeg har bestemt meg, kjenner jeg overgangsalderen kommer tungt i hårfestet bak i nakken og det begynner å sile. Da er jeg ofte så stressa, og jeg synes i grunnen at ekspeditøren har gjort så mye for meg, at jeg bare må kjøpe de skoene.- Selv om du egentlig ikke vil ha dem?- Selv om jeg er sikker på at jeg ikke vil ha dem, fordi de er for små. Da må jeg liksom bare betale for å komme meg ut av butikken igjen. - Har du en skosamling verdig Imelda Marcos hjemme?- Nei, men jeg har da litt. For eksempel et par i krokodilleskinn som aldri har vært på føttene mine. Og en del andre som ikke passer. Det blir dyrt i lengden. SAMME KVELD AVVIKLER Grosvold nok et «Sommeråpent», stødig og sikkert som vanlig. I pen drakt- og et par beige, halvhøye sko med åpen tå og ankelstropp- unnskyld: Slingback . Hva skjedde med de skyhøye sandalene?Ring. Riiing. - God morgen, er det Anne Grosvold?- Det stemmer. - Du, det var bare en liten detalj.- Ja?- De sandalene du kjøpte til sendingen i går, jeg la merke til at du ikke brukte dem...- Det stemmer. Akkurat det der er så ekstremt typisk meg. De passet ikke. eirik.alver@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen