Kvinne på randen

Marit Larsen (23) lurer på hva som foregår under overflaten til kjæresten. For et sammentreff. Vi lurer på hva som foregår under overflaten til Marit Larsen.

-  HADDE DET IKKE vært fantastisk å være sau? spør Marit Larsen.

Nylig var hun på Færøyene, på øya Sandur, hvor hun var invitert til å spille konsert med bandet sitt på Mjús-festivalen, ifølge omtalen «landets vakreste festival». Marit Larsens musikk er ikke å få kjøpt på Færøyene, men festivalbookerne hadde sett henne spille på skandinavisk MTV. Det var det tydeligvis flere som hadde gjort, for da hun sang førstesingelen «Don\'t Save Me», svarte de 6-700 oppmøtte med unison allsang. Og det beste var at Marit Larsen forsto publikumet sitt nesten like godt som de forsto henne, siden hun pleide å lese norrønt språk på turné under årene med Marion Ravn i M2M.

Etter at hun så var ferdig med å spille, ble hun avløst av Bonnie Tyler («De hadde trykt opp plakater med et splittbilde av oss. Det lo jeg av i kanskje tre timer»). Den konserten fikk ikke Marit Larsen med seg. Hun dro heller tilbake til hotellet og tok kvelden, slik at hun kunne stå opp tidlig neste morgen og gå lang tur i det færøyske naturlandskapet.

-  Jeg klarte skikkelig å slappe av, sier hun.

-  Det var så utrolig stille. Ikke internett. Ikke engang mulig å sende mms. Og rundt omkring meg på alle kanter var det bare sauer som gikk og gresset. Jeg er vegetarianer, men der og da tenkte jeg at det ikke skader at noen av dem blir til mat, for de har vært så lykkelige opp til det skjer, liksom ... nei, så jeg tror det hadde vært et fantastisk liv å være sau på Færøyene, jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET BLIR det antakelig ikke tid til på en stund. Marit Larsen fra Lørenskog er inne i det hun anslår er den beste sommeren i hennes liv, men også den mest hektiske. Når den er slutt, vil hun ha hatt over 50 spillejobber, noe som medfører at det i øyeblikket nesten krever dyktighet å unngå en scene hvor ei 23 år gammel jente fra Lørenskog med en snedig kombinasjon av sjenanse og selvtillit framfører dypt personlige kjærlighetssanger i grenseland mellom pop og country.

-  Det er jo en prosess, det her. Jeg har begynt fra grunnen av, og da må jeg ut og spille. Det er live man får sannheten, sier hun.

-  Med M2M spilte vi jo aldri fulle konserter. Vi opptrådte på TV eller varmet opp for andre artister. Og da måtte vi overbevise fra første låt. Jeg har aldri hatt mitt eget publikum, og har fortsatt litt vanskelig for å forstå at det faktisk er mulig å ha det.

DET KAN MAN egentlig merke. På konserter framstår Marit Larsen som intenst takknemlig, nesten inntil det kokette, over sånne ting som at publikum kjenner igjen sangene og synger med, at de klapper, at de i det hele tatt møter opp.

Dette toppet seg noen timer etter at vi møttes på brygga i Kristiansand denne dagen, da hun spilte inne i Hallen på Quartfestivalen, og mot slutten av konserten var så overveldet over responsen i salen at hun brast i gråt.

-  Etter at jeg sluttet i M2M, har jeg i tre år dratt på festivaler og sett andre artister spille. Det har ikke vært et sekund da jeg ikke har vært misunnelig på dem og ønsket at det var meg som sto der oppe. Nå føles det som om alle mine drømmer går i oppfyllelse, sier hun.

-  Men det virket som om beslutningen om å gå solo satt ganske langt inne?

-  Nei, nei. Jeg trengte tid, men jeg tvilte aldri. Husk at hvis du tar musikken fra Marit, er det ikke mye Marit igjen.

DU REGISTRERER det kanskje ikke sånn kontinuerlig, men Marit Larsen er litt pussig. Det dukker av og til opp i hvordan hun ordlegger seg. Hun åpner intervjuet med å si «ja, nå skal vi bli pangkjent»; når hun er tørst og kjøper ei flaske Imsdal med limesmak, kaller hun det «fjollevann» - og det dukker opp i vanen med å omtale seg selv i tredje person. Den vanen har hatt noe av den samme smitteeffekten på unge norske artister som Kurt Cobains flanellsskjorte hadde på motebildet i 1994.

Men i manges øyne kom Marit Larsens eksentriske side for alvor til overflaten da hun i vår stilte som gjest hos Fredrik Skavlan på NRKs «Først & Sist». Det er få «Først & Sist»-opptredener som har vært like hyppig lunsjsamtaletema som da Marit Larsen fortalte at hun ikke takler tanken på at samboeren hennes, musikeren Egil Hagen Clausen, noengang har truffet andre jenter, og at hun gjemmer seg vekk hvis de støter på en eks-kjæreste. Da begynte Marit Larsen å få telefoner fra terapeuter som tilbød seg å kurere henne for sjalusi.

-  Men for hver naturmedisiner som har tatt kontakt, får jeg 20 henvendelser fra helt vanlige mennesker som takker meg for at jeg sier det de har forsøkt å si. Jeg er virkelig sjalu, jeg er det, men det er det veldig mange som er.

-  SÅ DU ANGRER IKKE?

-  Nei, det er passende at jeg snakker om de temaene jeg synger om. Jeg velger selv hvor jeg vil dyppe tåa nedi, hva av Marit jeg skal beholde for meg selv, og hva jeg skal ta tak i. I dette tilfellet oppsummerte jeg bare teksten, sier hun, og sikter til andresingelen «Under the Surface», hvor hun stiller spørsmålet «Did you love her the way you love me?/Is there a chance that there might be/Traces of her that you carry under the surface».

-  Ønsker du at den du er sammen med skal være et helt blankt ark, da?

-  Altså, jeg er jo jente, og trekker fra og legger til. Det er det vi gjør. Hvis jeg føler en følelse veldig sterkt, og det gjør jeg ofte, så skriver jeg en sangskisse for å få den ut av systemet, men så forsvinner den kanskje ikke likevel, og så skriver jeg flere. Men da ender jeg opp med å bruke den første, hvor følelsen er mest ekstrem. For det må være lidenskapelig. Det er den type liv jeg vil leve.

-  Hva synes kjæresten din om sjalusien din?

-  Nei, hva skulle han synes? Han er jo kjæresten min. Han har sittet i rommet ved siden av mens jeg har skrevet sangen. Han har ikke noen grunn til å være særlig overrasket.

KANSKJE VILLE DET skjedd uansett, kanskje er det en følge av at hun trekker dem fram i beste sendetid, i alle fall har tekstene til Marit Larsen blitt gjenstand for en nærgranskning vi neppe har sett maken til i norsk sammenheng siden Åge Aleksandersen sang «Sug mæ, myggen, sug mæ». På diskusjonsforumet til hjemmesida hennes går fans til dels langt i tolkningene: Ei linje om sølekasting i sangen «The Sinking Game» foreslås forstått dithen at hun møtte kjæresten sin i et gjørmebad på Roskilde.

-  Jeg kan ikke lese alt de skriver, selv om jeg er smigret over at de henger seg opp i tekstene. Jeg kan si så mye som at den ikke handler om ham, men om ei venninne jeg har, som jeg kan synke inn i en helt egen verden sammen med. Jeg skriver kanskje bare om kjærlighet, men det kan jo være vennekjærlighet tg, da.

-  HVORDAN ARTER det seg, egentlig, å føle at man stadig bare skrive sanger?

-  Hvis ikke jeg kan stenge meg inne på rommet en gang i uka med pianoet mitt, klarer jeg ikke å være meg selv. Da blir jeg bare en lapskaus av følelser. Det er som å ha ei knute i magen. Jeg må få knyte den opp, skrive den ut og legge den på hylla.

-  Når du har lagt den på hylla, hva gjør du da?

-  Da lager jeg boller til bandet mitt, de beste kanelbollene i hele verden. Eller så sitter jeg og irriterer meg over orddelingsfeil. Kanelboller er det beste i verden. Orddelingsfeil er det verste. Det er nok sånn at man kan skille seg fra meg på grunn av hvor mye det irriterer meg.

-  Det er normalt, det da.

-  Nei, men jeg er så nerd, jeg. Tvers igjennom. Jeg tror musikkbransjen er nerdenes hevn, sier Marit Larsen, og det er her uklart om hun i det følgende snakker for en samlet bransje, eller bare har skiftet fra tredje person til første person flertall.

-  Vi var ikke de kuleste på skolen. Men vi seirer til slutt.

OM SUKSESSEN: Marit Larsen på brygga i Kristiansand forut for hennes mye omtalte Quart-konsert. - Jeg tenkte at det skulle gå helt okei med meg som soloartist, liksom. Men så sa plata plutselig bare pang! Den ble ikke borte. Folk skjønte hva jeg drev med, liksom.
GITARKAMERATEN: - Slik andre har passfoto fra oppveksten, har jeg gitarbilder av meg selv fra jeg var til 13 til 19 år. Så det siste årene har jeg prøvd å holde litt tilbake med å trekke inn gitaren min. Men jeg klarer det ikke helt.
PÅ BRYGGEKANTEN: Soloartist Marit Larsen er midt inne i sitt livs mest hektiske sommer, med 50 spillejobber. - Når jeg har fri, som nå, liker jeg å bare gjøre ingenting. Bortsett fra å få skrevet noen sanger. Og feire de små tingene. Gå på kafe og spise et stykke napoleonskake dersom jeg har nådd toppen av VG-lista. Sånne ting.