Kvinnekamp

Sommerens heteste debatt er over. Tilbake på sitt forskerkontor sitter en rystet sosialantropolog Marianne Gullestad og lurer på hva i all verden som skjedde.

FOR DEM SOM HAR VÆRT HELT BORTE i sommer: En innvandringsdebatt har hjemsøkt vårt land. I høyre hjørne danset den temperamentsfulle pakistaneren Shabana Rehman. I venstre svimlet den samvittighetsfulle bergenseren Marianne Gullestad. Rehman full av puncher og kraftuttrykk. Gullestad med kjølige analyser, akademiske vendinger og etter hvert med noen sviende blåveiser. For en kamp! {ndash}Jeg vil jo lyve hvis jeg ikke hadde sagt at dette har vært tøft. Det har vært en voldsom aggressivitet, sier Gullestad og smiler forsiktig. Det er nesten så man synes synd på henne, men bare nesten. Hun er kledd i en svart, vid kjole. Rundt halsen har hun et halsbånd fra Nesodden, hvor hun har vært. Rundt underarmen et armbånd fra Afghanistan, hvor hun aldri har vært. Hun er fremdeles lettere rystet.{ndash}Jeg kommer fra en annen verden enn medieverdenen. Dette er min verden, sier hun, og slår ut med armene på det trange kontoret som dufter av forskningsrapporter og solvarmt bokstøv. {ndash}Det internasjonale forskerfellesskapet er min verden. Der du skriver og tenker langsomt. Når jeg møter den journalistiske verdenen, med dens kjappe onelinere, er jeg nødt til å tape. DET HELE STARTET da spaltisten Shabana Rehman refererte til en artikkel hvor religionsforskeren Geir Levi Nilsen hevdet at akademikere, antirasister og journalister har skjønnmalt og fortiet konfliktene i det flerkulturelle Norge. Og dermed klemte Rehman til med en henrettelse av venstreintellektuelle i det akademiske Norge. Det var da sosialantropologen Marianne Gullestad entret ringen med sin tipunktsanalyse av Shabana Rehmans rolle i den norske offentligheten. «En nøktern gjennomgåelse,» som Gullestad skrev. Tittel: «Rehmann skygger for andre». Og dermed eksploderte det i sommerhete Norge. {ndash}Overskriften var ikke min. At hun skygget, hadde ikke jeg skrevet noen steder i teksten. Jeg hadde skrevet: «I hennes medieskygge finnes...». Det er litt annet enn å skrive at hun skygger, ikke sant?{ndash}Vel...{ndash}At det finnes en rekke stemmer i hennes skygge er en annen ting enn at hun breier seg slik at de andre ikke skal komme fram. Men bortsett fra overskriften, ingressen og undertitlene står jeg for teksten. Kanskje enkelte ord kan diskuteres, men... MED SIN AKADEMISKE og analytiske form ble Gullestad beskyldt for å være både arrogant og nedlatende. {ndash}Det var ikke det verste. Jeg ble beskyldt for å være ondskapsfull og at jeg hadde...Hun nøler litt.{ndash}... «driti på draget». Den type ting kan jeg ikke argumentere mot. Hvis noen synes jeg er ondskapsfull, ja, så synes de det. Da er jeg forsvarsløs. {ndash}Du ble selv beskyldt for å ta kvinnen i stedet for ballen?{ndash}Jeg mener at det vel så mye er en mediekritikk. Jeg har vurdert Shabana Rehman, hennes spalte og plass i offentligheten. Og jeg tror nok at dersom jeg hadde skrevet det samme om Kjetil Rolness, hans spalte og plass i offentligheten, ville ingen ha leet på så mye som et øyebryn. {ndash}Han er heller ikke så personlig i sin spalte? {ndash}Nei, så det er noe med det. Men det er ikke sånn at jeg er mot henne eller hennes spalte. Synes du også at jeg virket nedlatende? {ndash}Ja.{ndash}Jeg mener selv at jeg virkelig har tatt henne på alvor. Det var ikke ment nedlatende, sier hun, og tømmer et glass vann og mumler at hun blir så tørr i munnen. {ndash}Når mediene har bestemt at Shabana Rehman er en av Norges 25 mektigste kvinner, må det være lov å anmelde hennes spalte. Det er mange med minoritetsbakgrunn som har kommet med betraktninger som går i samme retning som mine. Det har ikke utløst noe som helst. {ndash}Det er litt forskjell når du kommer med hele din akademiske tyngde og sabler ned?{ndash}Jeg sabler ikke ned! Det er noen kritiske punkter, men de aller fleste er positive. Og de punktene er ikke pliktskyldig ros som en eller annen skrev. Jeg har anmeldt Shabana Rehman på samme måte som man anmelder en teaterforestilling eller ei bok. Og jeg har brukt mitt argumenterende språk. For meg er dette et eksempel på forskjellen mellom den akademiske virkeligheten og medievirkeligheten. MARIANNE GULLESTAD ER FØDT og oppvokst i Fløenbakken i Bergen, og er eldst av sju søsken. Foreldrene var katolikker, en religion hun tok et oppgjør med da hun var 24 år. På universitetet begynte hun med fransk, deretter litteraturvitenskap. {ndash}Men dette var på slutten av 60-tallet, det begynte å svinge og jeg tenkte at jeg heller ville gjøre noe samfunnsnyttig. Jeg ville redde verden.Hun begynte på sosialantropologi, og som småbarnsmor skrev hun magistergraden sin om beboerne i de rivningstruede boligstrøkene Verftet og Nøstet på Nordnes i Bergen. Til sammen har hun nå skrevet åtte{ndash}ti bøker. Den siste kom i januar. Fire år hadde hun brukt på boka, der hun blant annet kritiserer politikere, forskere, forfattere, journalister og intellektuelle for ikke å ha brakt distanse og kritisk refleksjon inn i innvandringsdebatten. {ndash}ER DU KOMMET TIL NOEN NYE erkjennelser i løpet av sommeren?Nok en gang blir det stille lenge. Hun tømmer sitt tredje glass med vann.{ndash}Jeg er som sagt av den typen som trenger tid. Det er litt tidlig å si noe. Men jeg må si at jeg stiller meg spørrende til muligheten for at folk utenfor medieverdenen skal kunne bidra i den offentlige debatten når tonen er så aggressiv. {ndash}Nå høres du snurt ut: «Hvis dere holder på slik, gidder jeg ikke være med.»?{ndash}Det er ikke meningen å høres snurt ut. Jeg er ikke snurt. Jeg er ikke det. Jeg mener at den som er med på leken, får smake steken. Og det har jeg fått. Men jeg er kommet til en erkjennelse av at det ligger en enorm antiintellektualisme i en slik aggressiv tone. NÅR GULLESTAD DUKKER OPP IGJEN, vet ingen. Nå trekker hun seg tilbake til kontoret og sine forskningsrapporter, og om noen måneder kommer det sikkert nok en lang og omstendelig kronikk i Aftenposten. {ndash}Lang og omstendelig? Det er mange som har likt kronikkene mine. Men med min skrivestil når jeg ikke alle. {ndash}Hvis du skal prøve deg på en nøktern gjennomgåelse av Marianne Gullestads egen rolle i den norske debatten?{ndash}Tenker du nå i det store og det hele? Ja, det var jo... et spørsmål, sier hun og tenker lenge. {ndash}Hva skal jeg si da? Jeg har jo bedrevet tradisjonell forskningsformidling. Shabana Rehman har derimot representert noe helt nytt i norsk sammenheng, og det er nettopp dette nye jeg forsøkte å beskrive og vurdere i mitt første innlegg.{ndash}Hva er målet med forskningen din?{ndash}Målet er å undre seg. Hele tida. Jeg tilhører dem som mener at spørsmålene ofte er viktigere enn svarene.{ndash}Målet er ikke lenger å redde verden?{ndash}Jeg har for så vidt det målet fremdeles, men har innsett at det bare er en liten skjerv man kan yte. Men man yter den. {ndash}Er det noe du angrer på i den siste debatten?{ndash}Jeg får si som Klatremus: Gjort er gjort og spist er spist. hallgeir.opedal@dagbladet.no