«Kylling hale vin»

Slik skrives «Cocktail» på kinesisk. Ann Iren tar et sorgmuntert «falwell» med sine kinesiske venner. Les det forrige reisebrevet

Les nettmøtet med Ann Iren! ENGRISH. Forrige helg fikk jeg to nye samboere, Lin He og gresshoppa hennes. Lin He er dattera til en av sjefens venner og kom til Wuhan for å finne en skole hun kunne studere på, og for å lære engelsk ved å bo sammen med meg og Pauline. Mange foreldre ønsker at barna skal lære engelsk, for det øker mulighetene til å få en godt betalt jobb. Lin He kunne ikke engelsk i det hele tatt, og ville ikke innse at jeg ikke kunne kinesisk. Vi kunne bare peke på ting og si hva det het på engelsk, men hun klarte ikke så godt å skjule at hun syntes det var fryktelig kjedelig. Når hun ble oppgitt over at jeg ikke forsto, skrev hun en lapp på kinesisk, som jeg heller ikke forsto, men som jeg tross alt kunne ta med på jobb neste dag for å få oversatt. Som regel hadde hun snakket om noe helt annet enn det jeg trodde. KITCHEN ELLER CHICKEN? Mange kinesere har et utrolig avansert engelsk vokabular, men deres muntlige engelsk er ofte vanskelig å forstå da mange aldri har hatt muligheten til å praktisere uttale. Noen like ord, som «kitchen» og «chicken» forveksles ofte, men man skjønner som regel hva som menes ut fra sammenhengen. Når våre venner tar oss med på restaurant og bestiller kitchen, får vi selvsagt kylling og ikke hvert sitt kjøkken. Jeg mistenker også resturanter som har engelsk meny for å ha brukt en heller dårlig oversettelse-software, da oversettelsene ofte er helt gale og ganske morsomme. Da vi gikk på bar med Cecilia var overskriften på menyen «Chicken tail wine», antakelig direkte oversatt fra «cocktail», og «Three texts cure» for cocktail og sandwich (three textures). IKKE ALT ER LIKE LETT å forstå, rettene «three civil adminis trations in the corporation» og «France many bacholor», samt drinken «The opposite sex is contact» skjønte jeg aldri helt hva var. Klær med engelsk tekst påtrykt ser heller ikke ut til å ha vært gjennom noen stavesjekk, men dette ser ikke ut til å bry noen, og personlig har jeg jo veldig lyst på en topp som sier «Typical Fastfod» eller «Empty Bally». MER ENGELSK. En annen pappa som ville at sønnen skulle lære engelsk var pappaen til Ruan. Jeg tror egentlig ikke at Ruan selv hadde så veldig lyst til å henge med oss, men han var likevel gentleman til fingerspissene. Han tok oss med til et naturreservat utenfor Wuhan, løp for å kjøpe vann til turen, passet godt på så vi ikke skulle ramle og insisterte på å bære væskene våre og holde paraplyene over oss. Men i trafikken følte jeg ikke han var like beskyttende. Gutten hadde knapt kjørt bil før og kjørte nesten ned en mann allerede før vi kom ut på veien. Jeg hadde hjertet i halsen i en bil uten belte i 120 kilometer i timen i ufortusigbar trafikk. Jeg følte jeg var med på en biljakt i actionfilm, og det var ikke like kult som det ser ut til på film. Jeg forsøkte å si fra, men fant fort ut at det tross alt var bedre at han konsentrerte seg om kjøringa enn at han snudde seg for å se bakover mens han kjørte for å høre hva jeg sa. Men hele turen gikk overraskende bra, og jeg kom frem til at siden alle forventer biler fra alle kanter og alle sjåfører er uforutsigbare, så takler trafikken her i Wuhan sikkert uerfarne sjåfører mye bedre enn den gjøre det hjemme. Til og med kalkunen vi kjørte tvers over overlevde. DVD-ER ER BILLIGE HER, bare 5 kroner stykket på piratmarkedet, som ser ut til å være det eneste markedet. Men man kan ikke forvente fantastisk kvalitet, og som regel blir man fornøyd bare den engelske teksten faktisk tilhører samme filmen. Vi lånte «The day after tomorrow» av Tommy, og ville ha på tekst siden lydkvaliteten var så dårlig. Men teksten tilhørte en annen film, og tidsfordrivet ble da heller å finne ut hvilken film det kunne være. Om noen bruker disse DVDene til å praktisere engelsk kan det jo forklare hvorfor noen forveksler en del ord. Men som regel kan man be om å få sjekke filmene før man kjøper de, så det gjorde vi da vi skulle ha videokveld sammen med Tommy og Cecilia. Denne gangen kjøpte vi også videosnacks: Solsikkefrø, brennevin til 2,50 yen, en slags søt vin av gjæret ris, og vakumpakkede hønseføtter med klør. Man skal visst knaske føttene og spytte ut igjen negler og bein, men det ble litt for mye for meg. Prøvde å gnage av kjøttet, men fikk mer lyst å bli vegetarianer enn å knaske hønseføtter. Noen ganger kan maten bli litt vel eksotisk. Folk i Nord-Kina vitser visst om de i sør, som visstnok spiser flere rare ting enn de gjør i nord. De sier at de eneste tingene med fire føtter man ikke spiser i Sør-Kina er bord og stoler. DRAGNING MOT NORD. Dagene har gått virkelig i surr for meg i det siste og plutselig gikk det opp for meg at jeg bare hadde en uke igjen i Kina. Det kom som en stor skuffelse, da jeg hadde et tett planlagt program for de neste to ukene og mange ting jeg fortsatt ville se, gjøre og lære før jeg dro hjem. En ting fikk jeg i alle fall vært med på, «kalaOK!». Kollegaene arrangerte avskjedsfest med fantastisk middag og påfølgende karaoke på en veldig fasjonabelt KTV. Jeg innrømmer at jeg gruet meg like mye som jeg gledet meg, men det ble veldig morsomt. Vi fikk vårt eget rom med stor TV, karaokemaskin og mikrofoner, og den ene etter den andre kollegaen overrasket med utrolig bra sangstemmer! Jeg var den som sang dårligst, og selvsagt var de eneste sangene på engelsk med Celine Dion og lignende. Av en eller annen grunn er også sangen «Edelweiss» utrolig populær her. Det er ganske vanlig å invitere forretningsforbindelser på KTV her i Kina, så det er kanskje ikke så rart at mange har blitt flinke å synge. Det er kjipt å miste en kontrakt fordi man gjør det dårlig på karaoke. Det er også mange som går på KTV når de er på date, og Cecilia kunne fortelle at mange trente veldig mye på et par sanger og valgte dem på karaokemaskinene slik de kunne imponere venner og interessante gutter. Jeg tror ikke jeg imponerte noen på KTV, men sjefen sa at jeg likevel kunne komme tilbake til Kina og jobbe for ham etter utdannelsen, selv om jeg ikke var så flink å synge. Det var litt trist å si farvel til kollegaene, men et kinesisk ordtak sier: «En avskjed er en ny sjanse til å møtes» og det er jo ikke tvil om at jeg skal tilbake. JEG RAKK OGSÅ en snartur innom kontoret i Beijing og fikk sett litt av prosjektene de jobber med der. Serverdigheten i Beijing var nesten litt skuffende. I Den forbudte by var det så mange mennesker at man måtte slåss for å se keiserens stoler, og selv om jeg prøvde hardt klarte jeg ikke helt å forestille meg livet til dem som bodde her for hundrevis av år siden. Jeg ga opp og kjøpte en kaffe på Starbucks, som også har fått etablere seg i Den forbudte by. Tenkte først at det var skammelig, men så overvant lysten på kaffe prinsippene. Skammelig er det kanskje også at jeg ikke gadd kjørte i to timer for å se Den Kinesiske mur, men jeg kom frem til at den vil fortsatt være der om to år og enda lenger og dessuten har det aldri vært sightseeingen i seg selv jeg har likt best her. JEG MÅ TILBAKE. For mens jeg har vært her har jeg bare lært en minoritet å kjenne, de med høy utdanning som snakker engelsk. 80 prosent av befolkningen bor tross alt utenfor millionbyene og disse lever nok et helt annet liv enn mine venner. En del av bøndene trekker inn i byene i håp om bedre levevilkår, noe som ofte slår feil. På vei hjem fra en bar så jeg en dame som satt halvveis bortgjemt på huk i et hjørne og slukte det hun fant spiselig i søpla og på gata. Ble veldig trist og fikk skikkelig dårlig samvittighet for å ha brukt penger på noe så fullstendig meningsløst som øl, og innså hvor lite representivt mine opplevelser er for hele Kina. TUREN HJEM BLE STRABASIØS. Taxisjåføren nektet å ta meg med til busstoppen til flybussen siden han bare ville satse på passasjerer som han kunne kjøre helt til flyplassen. Så da ble det sykkeltaxi, som først holdt på å bikke, før han bestemte seg for at det egentlig var for langt å sykle dit jeg skulle. Han holdt hånda over øynene og speidet i det fjerne før han ristet på hodet, sa beklager og ba meg gå av. Jeg ble stående med min 25 kilos ryggsekk, og trasket nesten en time før jeg innså at det ikke fantes noen flybusstopp i nærheten, og at 80 spenn faktisk ikke var så mye å betale for å komme seg til flyplassen med taxi. Jeg ville snart være i Norge uansett, hvor startprisen sikkert er 80 spenn. Gledet meg til å gå på kafe og fjase med venner og søstre, snakke i full fart uten å tilpasse språk og innholdet etter samtalepartner, kunne uttrykke meg selv, drikke vannet fra dusjen og legge meg i en myk seng under en tjukk dundyne etter å ha spist mamma sine hjemmelagde kjøttkaker. Nå har jeg prøvd alt dette. Det svarte til forventningene, men nå er jeg mentalt klar for ny periode med stråmatte, uforståelig språk og eksotisk mat. Så snart neste mulighet byr seg. Denne artikkelen publiseres kun i nettutgaven til Magasinet. Send dine kommentarer til: anniren@glimsdal.com Les nettmøtet med Ann Iren!

FOR Å LÆRE ENGELSK:</B> Lin he (til høyre) sammen med Pauline og gresshoppa som bodde hos Ann Iren for å lære engelsk. Det gikk mest i fingerspråk. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
PÅ KARAOKE:</B> Eller «kalaOK!» som kineserne kaller det. Her synger Ann Irens kollega Joe for Ping (sjefen) og Cecilia. Joe kan synge både dame- og mannestemme, og var kveldens helt. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
<B>EFFEKTIV TRANSPORT:</B> De klarer mer på sykkelen i Kina enn i Norge. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
FROKOST:</B> Snartmat i Kina. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
AVSKJEDSMIDDAG:</B> Ann Irens Kina-opphold er over, og hun må vende tilbake til Norge. Her på avskjedsmiddag med kollegene Sheala, Cecilia og Ping. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
LITE GLAMOUR:</B> Fra gata i Wuhan med det mest populære frokostmarkedet i byen. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
<B>SNACKS:</B> Hønseføtter og solsikkefrø til videokvelden. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
<B>CAMPING:</B> Ann Irens venn inntil det siste sviktet heller ikke ved det siste farvel. Han kom seg på nytt forbi sperringene og helt inn på toget for å fikse VIP-sete til sin norske venninne som han ikke kan snakke et ord med.<br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
CAMPING SYNGER KARAOKE:</B> Camping, Zhu, sjefen, og Tommy (i bakgrunnen) sørget for stor stemning. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
THE OFFICE:</B> Ann Iren sammen med kollegene Sheala, Phoebe, Pauline, Cecilia, Zhu, Joe, James, Camping og Tommy på kontoret. Da hun dro fikk hun gaver fra alle sammen. <br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL
MAMOER:</B> En slags trehjuls motorsykkel som nå er forbudt å bruke i Wuhan sentrum, da de er altfor ustabile. Men de brukes på landsbygda som taxi eller transport. Ann Iren og vennen kjørte nesten på en.<br>Foto: ANN IREN GLIMSDAL