La oss alle le

I begynnelsen av trettiåra oppdaget Dagfinn Høybråten (46) at han ikke hadde noen venner. I dag har han transseksuelle venner over hele verden.

- HELT FORKASTELIG. Dagfinn Høybråten nærmest spytter ordene ut. Han har spist sine lettkokte havregryn, blodsukkeret virker høyt. Antakelig har han hatt litt syltetøy på kefiren, slik han pleier. - Forkastelig! Uakseptabelt! Statsråden imiterer sin gode venn og kollega, Fremskrittspartiets John Alvheim. Han gjør det godt. Så godt at han nesten må le litt av seg selv. DET SKAL BLI EN LATTERENS dag på sosial- og arbeidsministerens kontor. Fleipen skal sitte løst. Høybråten skal fortelle at han har masse selvironi. Han skal si «jeg ser mange sider ved min personlighet som det går an å stille i et latterlighetens skjær». Og så langt er stemningen god. - Jeg kan ape etter journalister også. For eksempel Wenche Dager i Dagsrevyen, sier statsråden. - Kan du flere?- Ja, hvem skal jeg ta, da...Han tenker seg nøye om, kremter, og legger stemmen i et lyst tonefall: - Høybråten! Du har sagt at Norge trenger Jesus. Ka meina du med det?Statsråden ler. Han har nå imitert en av Dagbladets politiske journalister, og ler vel og lenge. - Men du har sagt at Norge trenger Jesus?- Ja. - Hva ligger i det?Det blir stille en liten stund. Statsråden svelger. - Det ligger det jeg sa. Jeg har ikke noe mer å føye til.Og brått var den gode stemningen borte.DAGFINN HØYBRÅTEN HAR HATT et begivenhetsrikt år. Han har fått se sin røykelov bli satt ut i livet. Han har fått ny jobb som sosial- og arbeidsminister. Og han har fått mye kjeft. Ikke minst har vi i Dagbladet ristet litt i ham. - Det jeg er imponert over, er at de som aldri har møtt meg, aldri kjent meg, kan ha så kategoriske og sterke meninger om hvordan jeg er. - Ja?- Før jeg satte meg i denne stolen, hadde noen av kommentatorene fasiten på hvordan jeg ville opptre. I noen sammenhenger kalles det profetiske gaver. I andre sammenhenger kalles det fordommer. Nå smiler han litt igjen.- Jeg har fulgt med ganske godt i norsk politikk siden jeg var fjorten år. Det jeg har vært utsatt for i Dagbladets spalter det siste halve året, er til forveksling lik det andre KrF-ledere gjennom tidene har måttet tåle. Så Dagbladet er i pakt med sine beste tradisjoner. - Er du sint på oss?- Nei, ikke sint. Men jeg blir litt oppgitt av og til. FOLK PÅ GATA ROPER etter Dagfinn Høybråten. Han er blitt et svært kjent fjes. Ropene nå om dagen, handler gjerne om røykeloven.- Når jeg går på gata nå, er det det folk snakker til meg om. - Hva sier de?- De sier «Åååhh, jeg må bare få lov til å takke deg for den fantastiske røykeloven. Det er så flott, og du har virkelig skapt noe helt nytt i Norge.» 90 prosent er sånn. Så er det selvfølgelig noen som roper mindre hyggelige ting. - Og hva roper de?- Jeg skjønner at de kanskje ikke er mine varmeste tilhengere. Men gjennomgående er det positivt. Jeg må si det er en overraskelse hvor raskt loven ikke bare ble akseptert, men også populær. - Hva synes du om å bli kalt mulla Høybråten?- Nei, når man bruker den typen uttrykk, er det fordi man har sluppet opp for argumenter.- Går det innpå deg?- Nei, det gjør det ikke. Men det er mulig det går innpå mullaene.STATSRÅDEN MED DE matte, blå øynene har aldri røykt en sigarett. Det har aldri framstått som særlig attraktivt, sier han. Han har heller aldri drukket vin.- Ikke annet enn altervin av og til. Det hender jo at den er alkoholholdig. - Blir du litt surrete, da?- Nei, det er jo ikke annet enn et glass surmelk, det da.Høybråten tviler ikke på at det kan være deilig med et glass.- Men for meg er det en slags solidaritetshandling, i forhold til alle som sliter med sitt alkoholforbruk, og de som rammes av andres alkoholforbruk.- Det er mange som ikke sliter med det?- Det er det, heldigvis. - Du blir ikke nysgjerrig på rusen?- Jo. Men så har jeg tatt et valg, og det står jeg for. Det er det veldig enkelt å forholde seg til, både for meg og andre. Vel, ikke alltid. Statsråden har nemlig en god venn som heter Georgina Dufoix, tidligere fransk helseminister. Familien Dufoix har en vingård i Provence, og der har Høybråten vært på besøk et par ganger. - Vingårdens historie daterer seg tilbake til den franske revolusjonen. Og siden den gangen har det skjedd to ganger at de har hatt gjester som ikke har smakt på vinen deres. Han humrer.- Det er de to gangene jeg har vært der. HØYBRÅTEN HAR NÅ FÅTT ansvaret for det nye Sosial- og arbeidsdepartementet. Et slags superdepartement, med ansvar for en tredjedel av statsbudsjettet. Statsråden er stolt av sin nye arbeidsplass.- Denne ideen om å bringe sosialtjeneste, trygd og arbeidsmarked sammen, var moden. Derfor er den blitt tatt godt imot overalt. Det skaper en veldig positiv drive. Et momentum, kan man kanskje kalle det. Og når vi spør om statsråden selv har vært sykemeldt, kommer denne historien:- Jeg hadde en episode hvor jeg var langtidssykemeldt. Jeg drev og bygde hus, på Nesodden der jeg bor. Kjørte stein fra et steinbrudd inni skauen med traktoren. Så skulle jeg koble fra hengeren på traktoren, og fikk foten inn i hydraulikken.- Uffda. Hva er hydraulikk?- Et trykksystem som driver grabb og løfteanordninger på traktoren. Det er veldige krefter. Jeg fikk foten mellom kroken som du fester hengeren på, og armen til hengeren. Jeg satt fast, og skulle få bevegelse i systemet. Men så dro jeg hendelen feil vei, kroken gikk opp i beinet, og skviste hele fotbladet mitt. - Å FY FAEN, sier Finn Graff, uomtenksom som han er. Høybråten ser ikke ut til å ha hørt det, og fortsetter:- Jeg var aleine inne i skauen, fastklemt, og blødde så det fosset. Og jeg ropte. Det som da skjedde, kan jeg ikke forklare. Men kona mi hørte meg, og kom løpende. Hun fikk meg løs, og bar meg på ryggen ut av skauen, og tok meg til sykehus. Hun reddet livet mitt. Hvis jeg hadde blitt liggende der... over tid ville jeg blødd i hjel.- Hvor langt unna var kona da du ropte?- 400- 500 meter. Det er veldig kupert terreng. Når du ser det, så kan du ikke skjønne at hun har hørt det. Men det er sånn at... lyden kan gå på litt ulike måter, avhengig av været. - Stemmen din ble ført med vinden?- Ja, jeg ble i hvert fall reddet.I EN SLIK STUND, med en fot i hydraulikken, ville nok noen ha brukt kraftige uttrykk for å understreke smerten. Hva Dagfinn Høybråten skrek, vet vi ikke. Men en ting er sikkert: Han bannet ikke. Det har han aldri gjort.- Nei, hvorfor skulle jeg det?- Men du er god på å imitere Oluf.- Ja, jeg tror det. - Hvordan kan man imitere Oluf uten å banne?- Det finnes kraftuttrykk som ikke spotter Gud. Høybråten har altså sin egen versjon av Oluf, med et noe annet vokabular. Men klærne er de samme. Og Høybråten innrømmer det gjerne, han er glad i å kle seg ut. - Ja, jeg synes det er artig å spille en rolle. Det er en skuespiller i enhver politiker, vet du. - Du har ikke forsøkt å kle deg i dameklær?- Nei, det har jeg ikke. Men jeg har et godt forhold til Espen Benestad.DEN KJENTE TRANSVESTITT Esben Esther Pirelli Benestad og Høybråten er altså gode venner. Og da kritikken var som hardest, fikk Høybråten plutselig hilsener fra transvestitter over hele verden. «Det strømmet inn,» som han sier. - Det var fordi jeg har gjort en jobb for dem. Jeg har gitt dem støtte og et behandlingstilbud. Det har blitt lagt merke til av den bevegelsen, over hele verden. En periode fikk jeg mailer fra alle verdens hjørner. Fra USA, Belgia... jeg husker ikke alle. - Var det Espen Benestad eller Esther Pirelli som støttet deg?- Ja, det er litt begge deler det, da.- Du har møtt ham som fru Pirelli?- Ja.- Hvordan var det?- Nei, jeg syntes ikke det er vanskelig i det hele tatt. HØYBRÅTEN, DE TRANSSEKSUELLES VENN. Hva med de homofile? Dette er åpenbart et tema vår venn har ventet på, for når vi sier «vi får vel snakke litt om homofili», sier Høybråten:- Surprise, surprise. - Din kollega Hareide snakket nettopp ut om ryktene?- Ja.- Hadde du hørt rykter om at han var homofil?- Nei. - Trodde du han var det?- Nei, he-he. Jeg kjenner både ham og hadde møtt den jenta han hadde inntil relativt nylig. Men det er veldig spesielt at når det tiltrer en ny statsråd, så skal det være to sider om dette. Men jeg synes han taklet det helt utmerket.- Jeg synes fortsatt det er litt uklart hva du synes om praktiserende homofile.- Da kan jeg fortelle deg det, sier Høybråten:- Jeg respekterer praktiserende homofile, og de valgene de har gjort. Jeg er imot enhver form for diskriminering av mennesker, også på grunn av seksuell legning. Det sa jeg i min tiltredelsestale på landsmøtet, en god stund før denne debatten kom.- Har du snakket med Per-Kristian Foss om disse tingene?- Jeg har snakket med flere kolleger i politikken om dette. Også Per-Kristian Foss. Og det er ikke vanskelig.- Du hadde kanskje et behov for å tydeliggjøre hva du mener?- Det var en opphetet offentlig debatt hvor det ikke alltid kom klart fram hva jeg mente. Sånn sett var det naturlig å snakke om det.Å SNAKKE OM SIN TRO er kontroversielt i det politiske Norge. Det har statsminister Bondevik antakelig forstått. Han snakker tilsynelatende oftere om fotball enn om Jesus. Dagfinn Høybråten er ikke like opptatt av fotball, men heller ikke han snakker om Jesus i tide og utide.- Det er ikke noen politisk oppgave å snakke om Jesus. Når Kjell Magne Bondevik står på en prekestol, som prest, snakker han selvfølgelig om Jesus. Frans av Assisi har sagt Forkynn Jesus, om nødvendig med ord . Å ha Jesus som forbilde betyr ikke nødvendigvis at du skal prate om det hele tida. Det viktigste er den veien du går, ikke de ordene du legger igjen langs veien. Dagfinn Høybråten har også ikke-kristne venner, sier han. Det er ikke slik at han går rundt og spør folk om dette, heller. Som han sier: Det er veldig lite hensiktsmessig å sette folk i bås, i forhold til det med tro.- Du er med i ei bønnegruppe med statsråd Ansgar Gabrielsen?- Mm.- Ei «Bønnegruppen Grei»?- Nei, he-he, det er vel mer en kameratgjeng, kan du si.SÅ FORTELLER STATSRÅDEN en historie om vennskap. Det er nemlig slik at han har gjort seg noen erfaringer om nettopp det. De han er sammen med i denne bønnegruppa, for eksempel Høyres Ansgar Gabrielsen, er også hans venner.- Vennskap, det er noe du er nødt til å bygge, sier Høybråten.- Det er ikke noe som kommer rekende på ei fjøl. På ett tidspunkt fant jeg ut at jeg egentlig ikke hadde noen venner. Jeg hadde masse bekjente. Men nære fortrolige venner, det var et savn. Dette var i begynnelsen av trettiårene. Da tenkte jeg at det må jeg gjøre noe med.- Så gruppa med Gabrielsen, det er nære venner?- Ja. Det er først og fremst en vennegjeng, som gjør forskjellige ting sammen. Vi sitter ikke og ber hele tida.- Du tror på helbredelse ved bønn?- Jeg tror at det kan skje, ja. I likhet med det store flertallet av det norske folket, så tror jeg det. Hvis du spør folk om de tror det kan skje overnaturlig helbredelse, så vil de fleste si ja. Veldig mange leger har sett det, og kan bevitne det. Dette finnes det vitenskapelige undersøkelser på, internasjonalt. HAN GÅR LITT I FORSVAR når disse tingene kommer opp, Høybråten. Man aner mannens temperament. Et sinne som visstnok kan blusse kraftig opp. Det innrømmer han da også. - Jeg kan tenne ja, jeg kan det.En gang, i et intervju, sa Høybråten dessuten noe om sine barn. At han hadde vært litt brå med dem.- Det kan nok være. Sånne ting som jeg angrer på... er at jeg kan ta litt hardt i av og til. - Hvordan da?- Jeg trenger ikke heve stemmen for å bli forstått. Jeg blir gjerne forstått. Hvis jeg da i tillegg hever stemmen, så kan det bli i sterkeste laget for noen.- Kan det være greit å slå sine barn, hvis de oppfører seg dårlig?- Nei, aldri. - Ikke engang et lite dask?- Nei. Det er verken riktig eller nødvendig.HAN HAR SNAKKET VARMT om familien, Høybråten. Og som han sier når vi spør om ting går innpå ham: «Jeg er ikke panser heller.» Uten kona hadde han kanskje blitt sittende med beinet i en traktor. Og hvem skulle le av hans imitasjoner, om ikke barna gjorde det?- Men heter det ikke «den man elsker, tukter man»?- Jo, det kan jeg ikke benekte. Men det betyr at man er litt etter dem, for å sørge for at de ikke trår feil. Det betyr ikke at man slår. - Husker du hvor dette står?- Nei. Men det står i Bibelen. Jeg lurer på om det står i Ordspråkene. Det kan du slå opp. Dere har vel bibel i Dagbladet? En gammel oversettelse, kanskje? thomas.holst-hansen@dagbladet.no