Lady Die

- Jeg kunne helt klart drept noen, sier krimdronning Unni Lindell (48). I disse dager vurderer hun å starte med noen håndverkere.

TI MILLIONER la Unni Lindell på bordet for en splitter ny arkitektvilla i Bærum. Ti millioner. Er det da for mye å be om at ting er på stell? Når du står der med flyttelasset en fredagskveld like før jul? Så viser det seg at to av fire bad ikke er tilfredsstillende oppført. De må rives ned før de kan bygges opp igjen. Katten Knut er et nervevrak. Unni og mannen har livet sitt i pappkasser. Hvis hennes neste krimbok omhandler groteske drap på flisleggere og elektrikere, så vet du hvorfor.

-  Og krøllene mine er visnet. Kan du se det? De visner når jeg er sliten som nå.

Det har vært Unni Lindells år. To av krimromanene har gått som tv-serier på NRK i høst. Hun selger i rekordopplag, både i Norge og i utlandet. I bokhandlerne har de stablet opp bøkene hennes som pyramider like innenfor døra. Det går så det griner. Hvis det ikke hadde vært for disse håndverkerne da.

-  Kan du ikke tegne på litt ekstra hår, Finn? Tegn meg vakker.

Hun vrir ut stiften på en Yves Saint Laurent-leppestift. Kirsebærrød. Tynne kajalstreker rundt lyse, gjennomskinnelige øyne. Sånn. Der er hun. Krimdronninga. Litt nifs.

-  Nifs? Hva mener du? Jeg tar det som en kompliment. Ja, det gjør jeg virkelig.

Hun prøver å finne noen kopper.

-  Ser jeg virkelig nifs ut?

UNNI LINDELL HAR BYGGET en karriere av sine mørkeste tanker. Det andre forsøker å lukke ned i underbevisstheten, henter hun forsiktig fram. Pusler med det. Prøver å forstå. Skaper mordere. Blodige drap. Hun skriver om det hun frykter mest av alt.

-  Jeg kunne helt klart ha drept noen. Jeg tror alle mennesker har det i seg. Hvis noe truet barna mine, hadde jeg gjort det. Men hvordan? Det er så maskulint å skyte, sier hun og putter en liten konfekt i munnen mens hun tenker. Ved beina hennes ligger ei lysekrone henslengt. Pappkassene stabler seg opp bak henne. Heldigvis har det rådyre kjøkkenet innebygd kaffemaskin i veggen.

-  Det må bli gift. Jeg klarer knapt nok å slå på mobilen min, så jeg hadde aldri klart å trykke på en avtrekker. Det er så mye ondskap i verden. Jeg forstår drap er nærliggende for mange. Mennesker er skjøre skapninger. Vi er som glass. Prismer. Faller du, da knuser du.

I LINDELLS HODE er det mange minner. Stemninger. Hun husker langt tilbake. Et bilde av et opplyst hus i sommernatta. Ei pekebok om en gris. En sukkerskål. Endeløse sykehuskorridorer der hun som treåring stabbet rundt alene, for å finne andre barn. Hun var nyoperert for brokk. Den gangen trodde de at barn best taklet sykehusopphold uten foreldrene til stede. Hun husker at hun tegnet arr på dukken sin. Hun husker sigarettrøyken som lå som et grått teppe i stua i boligblokka i Bærum. Hun husker følelsen av å ikke være like fin som de andre.

-  Det var veldig mange ting søsteren min og jeg ikke hadde. Vi fikk ikke Barbie-dukker eller sykkel til bursdagen. Jeg fikk aldri dukkehus, heller. Det er nesten sånn at jeg kjenner et raseri i dag, fordi jeg hadde så lyst på en slik Barbie-dukke.

Ei lita, sky og engstelig jente. Unni punni tyggegummi. Hun ble mobbet på skolen. Det var alvorlig. En periode i fjerdeklasse gikk hun på nerveberoligende medisin for å klare å gå på skolen.

-  Hvorfor var det ingen voksne som stoppet det?

-  Det var ingenting som het mobbing den gangen. Det var ikke et ord.

-  Satt det lenge i?

-  Ja, det gjorde det. Fremdeles kan jeg føle meg veldig liten og puslete, selv om jeg har temperament. Jeg er todelt, sier hun og smiler.

-  Jeg er et menneske med tynne vegger. Det er kort mellom kamrene inni meg. Det bruker jeg når jeg skriver.

HUN KOM IKKE til duk og dekket bord. Men det hun hadde, var en tidlig beslutning om å skaffe seg det hun ville ha. Arbeide mot et mål. Derfor tegnet hun et dukkehus.

Hun var en engstelig unge. Nå er hun en engstelig voksen. Fremdeles redd for hunder. Mørke portrom. Truende menn. Men hun er ikke fattig lenger. Og du kan se på måten hun tar seg gjennom rommet på, at hun er helt, helt sikker på at hun er like fin som de andre.

Skrivinga har alltid fulgt henne. Som hjemmeværende mor til sønnene Christian og Fredrik skrev hun noveller og artikler. Sendte inn manus til forlagene mens hun arbeidet som dagmamma. Lekte med ord mens hun sto i bokhandel. Hun ga ut barne- og ungdomsbøker. Men det var ikke før hun ga seg i kast med drap at det tok av. Samlet har hun solgt halvannen million bøker i Norge. Legger du til utenlandsopplaget, blir det tre og en halv millioner bøker til sammen.

-  Jeg elsker å skrive og lage historier. Det gjør meg glad. Men jeg vil også selge. Vi er etter hvert noen forfattere som sier det høyt.

Sammen med forfattervenninna Anne B. Ragde laget de helvete i Forfatterforeningen i vår. De mente bestselgerne var melkekyr for forlagene. De ville ikke lenger være hvilepute for dem som ikke selger noe. Da de i tillegg ønsket den nye bokbransjeavtalen velkommen, ble de strøket av en del julekortlister. Lindell meldte seg ut like før hun ble ekskludert.

-  Piratforlaget tilbød høyere royalty, og noen forfattere mente det var usolidarisk. Det blir for dumt.

-  Du savner ikke foreningen?

-  Forfatterforeningen er en traurig og gammeldags forening som har geipen nedpå knærne. Alt er galt, enten bøkene går opp i pris eller ned i pris. Det er ikke annet enn klaging. Skulle ønske jeg kunne hjelpe dem å tenke positivt.

-  Hvorfor klager de?

-  Fordi det er politisk korrekt. Etter utmeldingen føler jeg det nesten som jeg har flyttet hjemmefra. Jeg kan jobbe så mye jeg vil. Jeg er glad. Det er heller ikke utenkelig at Forfatterforeningen synes det er godt å bli kvitt meg også.

-  Hva hvis du faller ut av bestselgerlistene?

-  Blir det sånn, så blir det sånn. Jeg er flink til å jobbe. Jeg kan vaske, for eksempel.

Å kreve reform i Forfatterforeningen er omtrent like enkelt som å få Frelsesarmeen til å ansette homofile. Beskyldningene haglet, men et sted gikk grensen. Lindell slo tilbake da hun ble kalt en grisk fascist.

-  Ja vel, jeg tjener penger, men det er ikke nødvendigvis sånn at jeg bare bruker penger på meg selv.

LINDELL BETALTE SEKSTI prosent skatt i fjor. Det betyr 3,3 millioner kroner i felleskassa. En annen ting er at hun i flere år har gitt pengegaver og hjelp til mennesker hun synes trenger det.

-  Ordet solidaritet er oppbrukt. Nestekjærlighet handler om praktisk handling. Jeg har bidratt mye, ofte til enkeltpersoner som ikke har hatt det så lett. Det er en god følelse å gi bort penger. Jeg kan hjelpe noen.

-  Kjenner du dem?

-  Ikke alle, men noen ganger har det stått om liv.

-  Har du ringt fremmede mennesker, presentert deg og sagt du vil gi dem penger?

-  Det har skjedd.

Hun lever seg sterkt inn i andre menneskers smerte. Så sterkt at venner synes det enkelte ganger går for langt. Lindell føler mye, og da blar hun opp. Hun reiser til Latvia, gråter, betaler, gråter, betaler.

-  Jeg hadde ikke godt av den turen. Barna har avispapir surret rundt beina. Det er arbeidsledighet og drikking. Jeg gråt i ei uke etterpå.

Anne B. Ragde mener Lindell må lære å sette grenser. For tiggerbrevene hoper seg opp. Ikke alle som har fått hjelp har vært det vi kaller verdige trengende.

-  Skulle du ønske du var mer avgrenset?

-  Ja, det skulle jeg. Jeg har måttet ta meg sammen. Det koster, også mentalt.

-  Er du blitt utnyttet?

-  Jeg har gjort noen feilvurderinger. Stort sett har det gått fint.

Hun tvinner på servietten.

-  Det er litt vanskelig å snakke om det. Jeg har vel vært naiv noen ganger. Gitt bort litt for mye til noen.

Hun skuler opp med de gjennomskinnelige øynene.

-  Men det er ikke det verste man kan gjøre, er det vel?

LINDELL TROR IKKE på Gud, men hun tror på noe. Hun har bare ikke bestemt seg for hva.

-  Jeg jobber med saken. Noe må det jo være, bare se rundt deg. Men jeg tror ikke på en sur gud som sitter oppe i himmelen.

-  Har ikke du utgitt ei bok som het «Her kommer Gud og hun er en katt»?

Unni fryser midt i en bevegelsen, før hun snur seg og sier oppgitt:

-  Jeg orker ikke å snakke mer om katter. Virkelig ikke.

Egentlig er ikke det så rart. Unni elsker ikke katter. Hun forguder dem. Og akkurat det har avisene skrevet side opp og side ned om allerede. Katten Knut er blitt kjendis. Fremmede folk stopper henne på gata og spør hvordan katta har det. Unni og Knut vil ha blanke ark. De har flyttet nå. Langt bort fra hundeeierne på Vinderen som blåser i båndtvangen.

-  Jeg har bodd et år på Vinderen. Det gjør jeg aldri igjen. Punktum.

-  Nehei?

-  Nei.

Her holder hun en lang pause mens hun snurper munnen litt forsiktig sammen. Hun vil ikke si noe mer om emnet. Hun er ferdig med det. Hun må bare si en bitte liten ting først.

-  De følger ikke norsk lov. Alle hunder går løse. Punktum. Og jeg ...

Hun snurper munnen enda mer. Nå er leppene bare en kirsebærrød prikk i ansiktet.

-  ...  jeg er veldig redd løse hunder. Jeg er det. Jeg synes jo katter står hakket høyere. Både i forhold til intelligens og sin estetiske og litterære væremåte. Både jeg, Jostein Gaarder og Lars Sabye Christensen er hundre prosent enige om problemet med de løse hundene.

-  Det er et paradoks at du snakker mer om katten enn om sønnene dine.

-  Det avhenger av hvordan folk spør det. Du spør jo ikke om sønnene mine. Du spør om Knut.

-  Ok. Er det sant at du betalte sønnene dine for å stille opp på hjemme-hos-reportasje i Se og Hør?

-  Ja, det er sant. Det er også sant at jeg nektet dem å drikke melk. Det er ikke sunt. De måtte snike seg til naboen for å få melk.

-  Men den boka ...

-  Nå er vi inne på katter igjen. Men det er riktig. Det nærmeste jeg kommer Gud, er når jeg ser på sønnene mine. Og katten min. De er vidunderlige vesener. Små guder. Det finnes mange guder rundt omkring.

ETTER HUSGUDEN KNUT kommer mannen Per Christian. Venner av paret mener han har gjort seg fortjent til en St. Olavsmedalje i tålmodighet.

-  Vi er veldig forskjellige, min mann og jeg. Jeg er en krevende person. På alle måter. Jeg stiller høye krav til omgivelsene, akkurat som til håndverkerne her, som jeg har kjeftet på. Jeg skjønner ikke at folk ikke kan gjøre ting ordentlig. Men min mann er behagelig og søt. En trygg person med masse selvtillit.

Hun smugkikket på Per Christian hele barneskolen. Han var så kjekk og hadde mange kjærester. Han så aldri på Unni. Ikke før den nyttårsaftenen hun var 17 år. Hun smiler fremdeles når hun snakker om det.

Hvis Per Christian er klippen, så er Unni bølgen. Stormen og uværet.

-  Jeg svinger veldig i humør. Men jeg er snill også. Jeg er forferdelig snill og forferdelig slem.

Lindell kan eksplodere i raseri. Er hun misfornøyd står hele Aschehoug på hodet. Forlagssjef William Nygaard blir ulykkelig. Alle blir ulykkelige, særlig de på designavdelingen hun truer med å nedlegge. Ektemannen klamrer seg til dashbordet, mens hun vrenger bilen over i motsatt fil. Det er for mange regler i verden. Skal du følge alle reglene, får du ikke noe gjort, er hennes filosofi.

-  Jeg er litt heavy innimellom. Folk blir redde, selv om jeg bare er vanlig sint. Jeg har ei lita heks i magen, og etter hvert er jeg blitt veldig glad i henne.

DET SER UT TIL at den lille heksa får regjere uten innblanding i mange år framover. Lindell er overbevist om at hvis hun noen gang tok angsten, sinnet og mørket med til en psykolog, ville hun gått konkurs. På en måte er det arven fra moren hun bærer videre. Da mora døde av lungekreft, etterlot hun sin datter to ting: Et smykke og angsten sin.

-  Mor var redd for alt. Jeg fikk det inn med morsmelka. Når du vokser opp med sånt, bærer du det med deg. Men jeg bruker det når jeg skriver. Jeg har mye mørke i meg, men det er jeg ikke redd for. Jeg er takknemlig for alt, også de dårlige tingene som skjer. Jeg tar imot alt med takk.

-  Så du takker for håndverkertabbene på badet?

-  Nei. Overhodet ikke. Jeg snakker om de store vyene i livet. Ikke baderomsfliser.