Lars Amund Vaage

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Lars Amund Vaage. Bok: «Kunsten å gå» (Forlaget Oktober). Begynnelsen: «Då eg var ung, nesten berre eit barn, blei eg ramma av sjukdom. Fleire gonger måtte eg sendast på sjukehus. Etter at eg kom ut derifrå den siste gongen, var det som om det vonde ikkje ville sleppa taket i meg. Styrken ville ikkje venda tilbake i føtene. Dei blei hengjande slapt ned når mor skulle prøva å hjelpa meg med å gå, til høge rop og oppmuntringar, og eg enda alltid i senga att, med føtene strekte ut, som lause band, og den mjuke gåsedunsdyna pakka godt rundt meg.» Begrunnelsen: Jeg hele tida at det var dette jeg ville ha i åpningen: sykehuset, lammelsen. Jeg ville også ha fram at det ikke dreide seg om hvilken som helst lammelse, men noe litt merkverdig. Utfordringen var å finne den rette måten å fortelle det på, og det strevde jeg en del med. Åpningen er alltid nervepirrende å skrive! Den skal dra leseren inn, og ha de rette opplysningene, men må ikke ha for mange opplysninger heller, for da virker det fort «snekra» eller «riktig». Jeg synes ikke jeg fikk åpningen til før jeg hadde skrevet en god del av boka og visste noe om tonen, stilen og slike ting. Den observante leser vil se at avsnittet ikke inneholder en situasjon, men er tidsmessig flytende. Etter hvert nærmer vi oss situasjonen, der jeg-personen kommer under dyna. Og seinere blir det mer og mer konkret. Jeg tenkte på at jeg ville ha en slik inn-zooming, som om boka begynner i det blå, og så daler ned blant menneskene, slik eventyrene alltid begynner. kristin.guttormsen@dagbladet Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!