«Leger uten vitnemål»

I Frankrike tok de færreste hippien Bernard Kouchner alvorlig. Helt til han fikk Nobels Fredspris.

I 1971 VAR DEN ungen franske legen Bernard Kouchner på Røde Kors-oppdrag i Biafra, provinsen som hadde forsøkt å rive seg løs fra Nigeria i 1967.

Under oppdraget måtte han og de andre legene signere en kontrakt der de lovet å ikke videreformidle sine erfaringer fra krigen til andre. Legene opplevde situasjonen som stadig mer håpløs.

- Det var umulig å forhindre overgrep og ta hånd om pasientene våre. Nøytralitetskravet gjorde at vi ikke kunne hindre at folk døde. Dermed startet vi en egen organisasjon, for å kunne ta hånd om alle, uavhengig av etnisitet, hudfarge, nasjonalitet og religion, forteller Kouchner til Dagbladet.no.

Han mener ideen om nøytralitet gjorde at de ikke kunne ta parti for den svake i møte med overgrepene fra nigerianske militærstyrker.

Som aktiv under studentopprøret i Paris i 1968 var han den mest politiske av helsearbeiderne, og fikk en ledende rolle i etableringen av den etterhvert verdensomspennende hjelpeorganisasjonen Leger uten grenser.

- Og så, etter lang tid, fikk vi Nobels Fredspris, sier han.

TANKEN OM Å GÅ lengre enn FN og Røde Kors kunne tillate seg, å gå inn i stater, konflikter og nasjoner på tross av statssuverenitetsprinsippet, ble den grunnleggende ideen til de radikale legene.

Humanitær intervensjon - ideen om at man skal beskytte mennesker mot brudd på menneskerettighetene, selv om FN-pakten sikrer stater suverenitet og råderett innenfor sine egne grenser - ble den nye og radikale tanken.

- I praksis har man kunnet massakrere som man ville innenfor grensene sine. Jeg har alltid kjempet mot brudd på menneskerettighetene, sa Kouchner i Oslo denne uken.

Han viste til hvordan FN-paktens prinsipper om suverenitet kan få de mest groteske utslag:

- I et møte i Folkeforbundet (FNs forløper) i 1933, var det en tysk jøde som protesterte mot ghettoene, mot overgrepene og mot behandlingene av jødene i Tyskland. Den tyske representanten i Folkeforbundet, Joseph Goebbels, kledd i svart skinn og med våpen, noe som ikke engang var tillatt, tok ordet: «Hver og en er herre i eget hus. Vi har rett til å gjøre hva vi vil med våre jøder, sosialister og kommunister», sa han. Ingen maktet å gjøre noe med overgrepene, alt som kom ut av møtet var en erklæring som minnet om at man burde jobbe for fred. Det var begynnelsen på slutten for Folkeforbundet, sier Kouchner.

AKTIVISTEN KOUCHNER har hatt utallige verv siden han stiftet Leger uten Grenser. Han var president for organisasjonen fram til 1979, startet så organisasjonen Médecins du Monde (Verdens leger). Han har vært medlem av den franske regjeringen i flere omganger, FNs spesialutsending i Kosovo, sittet i Europaparlamentet og utgitt flere bøker.

- Jeg kranglet ofte med (president François, red. anm.) Mitterrand, og i Frankrike tok mange oss ikke alvorlig. «Hippiene» ble vi kalt, og folk snakket om at vi var «legene uten vitnemål», for ingen ville vel reist rundt og jobbet i fattige land dersom de hadde ordentlige papirer, forteller Kouchner.

Det synet forandret seg, ikke minst etter at organisasjonen han startet fikk Nobels Fredspris i 1999. Men han har alltid tilhørt venstresiden i fransk politikk, og satt sitt preg på fransk så vel som internasjonal politikk i en årrekke.


MANGE MENER
Kouchner var den som skapte begrepet humanitær intervensjon. Da han besøkte Oslo denne uken, var det i anledning foredragsserien «Tankens uavhengighet» som arrangeres av Kulturavdelingen ved Den franske ambassade i samarbeid med fredsforsknings-intituttet Prio.

«Plikt til humanitær intervensjon» var tittelen på foredraget han holdt i Gamle festsal ved Universitetet i Oslo. Han er like overbevist som i 1971 om at det internasjonale samfunnet må gripe inn for å beskytte mennesker i nød, uavhengig av maktpolitikk og staters suverenitet.

En rekke ganger er denne tanken blitt satt ut i livet. Eksempler i nyere tid er krigene i det tidligere Jugoslavia, og i flere afrikanske land. Storhetstiden for denne tanken var først og fremst 90-tallet, etter at muren falt og Russland kom i dialog med den vestlige verden. Før den tid var FNs sikkerhetsråd sterkt handlingslammet av motsetningene under den kalde krigen.

Men mange mener ideen om humanitær intervensjon har mistet sin kraft, på grunn av mislykkede og ineffektive FN-operasjoner, for eksempel i Rwanda, og ikke minst på grunn av amerikansk alenegang etter 11. september. Kouchner er ikke enig:

- Man snakker alltid om hvordan FN mislykkes. Men de har ofte lykkes! I dag er Montenegro blitt selvstendig. Vi så at vi grep inn, men altfor sent, og i altfor liten grad, i Bosnia. I Kosovo grep vi inn noe tidligere, men ikke tidlig nok. I Makedonia klarte vi det før det ble krig, fordi amerikanerne insisterte, sier Kouchner.

Han mener historiene fra det tidligere Jugoslavia er eksempler på at intervensjon er nødvendig. Det internasjonale samfunn har en plikt til å intervenere på vegne av undertrykte, mener Kouchner. Han ser på Syrias tilbaketrekning fra Libanon i 2005 som et positivt resultat av at verdenssamfunnet står sammen og presser stater til å endre en inhuman politikk.

KRIGEN I IRAK er et av temaene der Kouchners meninger har skapt voldsom debatt. Han publiserte for få år siden artikkelen «Verken Saddam eller krig» («Ni la guerre ni Saddam»), der han tok til orde for at det internasjonale samfunn måtte stå sammen og tvinge Saddam Hussein til å gå av, på et tidspunkt da motstanden mot de amerikanske krigsplanene var på sitt sterkeste i Frankrike.

Støtten til en mulig krig i Irak, gjorde at han skilte ideologisk lag med flere av sine gamle steinkastende - og etterhvert ganske mektige - radikale venner fra 70-tallet.

Forfatteren Paul Berman skriver i boken Power and the Idealists historien om de tre vennene Joshka Fischer- den tidligere tyske utenriksministeren, studentlederen i -68 og medlem i Europa-parlamentet Daniel Cohn-Bendit («Røde Danny»), og Kouchner. Av disse tre mener Berman Kouchner er den eneste som virkelig ivaretar idealene fra de radikale 70-årene:

- Nøkkelen, slik Kouchner så det, var å holde alle de vestlige stormaktene samlet om et bestemt mål: Å kaste Saddam, skriver Berman.

Kouchners ide er ifølge Berman at hvis alle hadde stilt seg bak dette kravet, ville Iraks diktator forstått at han ikke hadde noen annen mulighet enn å trekke seg. Når Frankrike og Tyskland så åpenlyst opponerte mot de amerikanske truslene mot Irak, gjorde dette at Saddam trodde han kunne bli sittende med europeisk støtte.

Fremdeles støtter han delvis invasjonen:

- Jeg har jobbet med hendene i blodet til kurderne i mange år, ingen hjalp dem. Mitterrand kalte meg noen ganger «kurderen», og det var ikke positivt ment. Frankrike støttet Saddam i mange år. Han drepte to millioner mennesker! Jeg er glad han er styrtet, sier han til Dagbladet.no.

Men som franskmenn flest - han er ikke like full av godord når det gjelder amerikanernes handlemåte:

- Amerikanerne gjorde alt feil. Vetoet var en feil, fordi etter det var det ikke lenger mulighet for diplomati. Amerikanerne var idiotiske nok til ikke å vente, selv om de hadde tålt denne diktatorene i flere titalls år. Det burde ikke vært et spørsmål om to uker, sier han.

Og refererer til de amerikanske løgnene om masseødeleggelsesvåpen som en av de verste syndene som ble begått. Så snart det finnes en regjering i Irak som fungerer sånn noenlunde, mener han amerikanerne bør trekke seg ut.

- Men det finnes en fare for at borgerkrigen vil eskalere?

- Dette blir ikke noen borgerkrig mer enn det var! Så klart borgerkrigen fortsetter, sunnier og shiaer drepte hverandre, og kurderne, sier Kouchner.

Han mener demokratiet likevel er en forbedring av situasjonen til folket, og at de nå må få bygge landet sitt selv.

I 2005 MØTTE Kouchner igjen befolkningen i Biafra og Nigeria, de som fikk ham til å starte Leger uten Grenser i 1971.

- Vi oppdaget, 40 år senere, at lidelsene til de samme folkene igjen var enorme. Det var det samme folket, og de sultet på ny. Vi ble veldig sjokkert, forteller han.

Dermed startet han igjen en kampanje for å hjelpe. «Reunir» - stiftet i 1995, sørget i samarbeid med blant annet Oxfam og Leger Uten Grenser for at store mengder nødhjelp nådde befolkningen.

- Mangel på regn, krig, invasjon av insekter, det alltid den samme triste historien. Fremdeles er det mange steder der det internasjonale samfunnet bør gripe inn. For eksempel Den demokratiske republikken Kongo, Tsjetsjenia og Tibet. Og mange andre steder. Nå er vi kommet så langt at vi må være forpliktet til å jobbe overalt, sier Kouchner.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

NOBELS FREDSPRIS I 1999: Her mottar Leger uten Grensers president James Orbinsky Nobelprisen i Oslo.
- DREPTE TO MILLIONER: Kouchner mener stormaktene burde stått sammen bak kravet om at Saddam Hussein måtte trekke seg. Han var en av få på den franske venstresiden som mente det i perioden før den amerikanske invasjonen.
MISTET KOLLEGENE: FNs hovedkvarter i Baghdad ble bombet 20. august 2003. Flere av Kouchners tidligere kolleger, fra blant annet Kosovo, ble drept. Etter dette trakk FN seg ut av Irak.
PLIKT TIL Å GRIPE INN: Den franske grunnleggeren av Leger uten Grenser, Bernard Kouchner, besøkte Oslo denne uken. - I praksis har stater kunnet massakrere befolkningen som man ville innenfor grensene sine. Jeg har alltid kjempet mot brudd på menneskerettighetene, sier Kouchner.
BIAFRA 1968: Bildene av feilernærte barn gikk verden rundt. Det var under arbeidet i denne konflikten at Kouchner og en gruppe leger bestemte seg for å starte Leger uten Grenser, da de forsto at de ikke klarte å hjelpe pasientene gjennom Røde Kors.
VENNER PÅ 70-TALLET: Den tidligere utenriksministeren i Tyskland, Joschka Fischer, var en av Kouchners venner og politiske allierte på venstresiden på 70-tallet. Fisher var sterkt imot angrepet på Irak i 2003, mens Kouchner mener det var verd å fjerne Saddam Hussein.
- BØR INTERVENERE: Det internasjonale samfunn bør gripe inn flere steder i verden, blant annet i Kongo, mener Kouchner. Tsjetsjenia og Tibet er andre slike områder.