Legeromantikk

Med et opplag på 250 000 av første bok, er det klart overlege Trine Kjus er spent på fortsettelsen.

-  TRO MEG, JEG HAR ingen store litterære ambisjoner, og jeg kommer neppe til å søke om medlemskap i forfatterforeningen!

Trine Kjus (43) forsikrer at hun ikke er opptatt av titler. Etter at hun var ferdig utdannet fra medisinstudiet, gikk det mange år før hun begynte å kalle seg lege. Nå er hun overlege ved Olafiaklinikken i Oslo hvor hun er spesialist på veneriske sykdommer - i halv stilling. Resten av uka sitter hun hjemme i stua på Lillehammer og skriver på harde livet. Om den nyutdannete legen Eva Dahl og alt hun opplever på fiktive St. Hallvards hospital i Hammestad - intriger, rivalisering, pasienter, vennskap, fester og kollegavoldtekt i kjelleren.

LEGEN, SOM ALTSÅ foreløpig ikke vil bli kalt forfatter, kom for få uker siden ut med en legeroman i serieformat. Forlaget Schibsted slo på stortromma og delte ut 250 000 gratiseksemplarer av den første boka, «Rivalene». Selv skriver hun på bok nummer ti, mens elleveren allerede er ferdig fra hennes hånd. Serien «St. Hallvards hospital» vokser med én bok hver sjette uke.

-  Hvor mange bøker skal det bli?

-  Jeg vet ikke. Akkurat nå har jeg bare lyst til

å komme igjennom denne lanseringstida. Det er

jo slett ikke sikkert at det går så bra som forlaget

håper. Men jeg har stoff til mye mer.

-  Er det virkelig så mange intriger i sykehusmiljøet?

-  Det skjer nok noe mer i underholdningslitteraturen. Det går fort unna! Likevel er det lite av det jeg skriver som overgår virkeligheten.

-  Kan vi vente oss noen utleveringer? Er du medisinens Helene Uri?

-  Nei, så modig er jeg ikke, ler Trine Kjus. -  Det jeg skriver er ren diktning.

NOEN VIL KANSKJE hevde at det er et sosialt stup å gå fra overlege til legeroman. Ikke så med Trine Kjus.

-  Så jålete er jeg ikke, hevder hun.

På skolen var hun alltid glad i å skrive og lage historier. Men det var da hun for noen år siden hørte om et skrivekurs på radioen at hun bestemte seg for å begynne å skrive eget stoff. For å se om det kunne bli til noe, som hun sier, samtidig som hun kunne få mer tid til familien, som består av mann og fire døtre på 4, 9, 12 og 13.

-  Det hadde vært mange slitsomme år. Tidlig opp for å rekke barnehage og jobb, mas i begge ender. Jeg hadde lyst til å være mer hjemme. Nå har jeg prøvd dette vekselbruket i tre år, to dager i Oslo og resten av uka hjemme på Lillehammer. Det er en luksus jeg nyter og ikke tar som en selvfølge.

-  Hva sier barna til at du kommer med bok?

-  De synes nok at jeg er litt for opptatt med skrivingen. Jeg kan stå opp grytidlig en lørdag morgen og skrive uten å ense at det bare er 14 grader i huset. Men jeg tar meg fri når de våkner. De har også en far som skriver.

Hallgeir Brumoen, som Trine Kjus traff for tjue år siden, mens hun studerte, er psykolog og lærer på Høyskolen i Lillehammer. Han har skrevet to lærebøker om mestring. Foreløpig har begge arbeidsplass i stua, men snart skal det bygges inn en glassveranda til kontor.

-  Jeg leser hans bøker og han leser mine. Jeg slipper ikke noe ut av huset uten at Hallgeir har lest det. Å skrive bøker er nytt for oss begge, og vi lærer av hverandre. For meg var det befriende å tørre å gjøre noe nytt, noe jeg hadde lyst til, etter fylte 40.

I TILLEGG TIL mannen stoler hun på redaktøren i forlaget, Stein Aage Hubred, som for tre år siden mottok manus til ei bok og disposisjon til ti til. Han oppmuntret henne og ga henne en del råd.

-  Kanskje ikke mange nok. Jeg er redd han er for snill, sier Trine Kjus, som også har sin mor, som er psykiater, og et par kolleger og venner som førstelesere.

-  Du har solid bakgrunn i medisinen. Ingen kan ta deg på det?

-  Det er en klar fordel når man skal skrive troverdig om sykehusmiljøet. Jeg håper jeg får vist at det ikke bare er lett å jobbe på sykehus, at man står ovenfor vanskelige valg og begrenses av knappe ressurser. Håpet er at noen av pasienthistoriene kan bidra til mindre fordommer mot enkelte sykdommer.

-  Som hiv og aids, for eksempel?

-  For eksempel det, ja. Pasienthistoriene er det jeg liker best å skrive. Ellers er det mange personer i den første boka, som jeg følger videre i de neste. Jeg er vel utålmodig selv. Jeg liker å springe fra person til person i historien.

-  Det er mye drøm og overtro i boka. Styres du selv av slikt?

-  For lite, tror jeg. Jeg husker sjelden drømmer. Jeg tenker best når jeg rir eller går i naturen. Men jeg blir optimistisk når jeg hører om synske personer som kan bistå folk som mister ting. Jeg er redd vi er blitt så rasjonelle at vi har mistet en dimensjon eller sans. Slik er det gått med medisinen også. Det er så fantastisk mye vi kan gjøre, men samtidig er den blitt mekanistisk, reduksjonistisk. Legene har knapt tid til å spørre pasientene hvordan de egentlig har det, sier legen som tidvis flykter inn i intrigenes og emosjonenes voldsomme verden på et imaginært sykehus.

Og koser seg med det.