Hadde det ikke vært for den lyden, ville alt vært perfekt.

Stua til Hege Schøyen (56) er i sorgløst solgult og himmelblått. Utenfor gnistrer gresset. Schøyen har laget te i småblomstrete kopper og dandert dem på hagebordet. Men så kommer den. En borende, hamrende lyd, veldig, veldig høy. Det bygges på nabotomta. Det har vært slik i evigheter. Det kommer sikkert til å være slik i en evighet til, tror vertinnen. Så det er visst ikke annet å gjøre enn å sukke og flykte innendørs og la sommerdag være sommerdag.

Den lyden finnes også inne i Schøyen selv. Det er den gnålete stemmen som snakker til henne om alt hun burde. At hun burde lese mer intellektuelle bøker. Eller tvert om: At hun burde gjøre noe nyttig i stedet for å krølle seg sammen med en bok. Det er ikke greit.