Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Levende Liv

Kameliadamen dør av uoppfylt kjærlighet - og tuberkulose. Liv Bernhoft Osa (47) synes livet skal ha mer enn én smell.

VAKKER I HVITT, fjærsky på scenen og nå skal hun dø: «Jeg har elsket,» sier Marguerite. Så går teppet ned for den store kjærligheten mellom Marguerite og unge Armand Duval. Liv Bernhoft Osa spiller den unge kokotten Marguerite i Alexander Dumas\' «Kameliadamen». Umulig kjærlighet er den største.

Dagen etter: Noe skjedde med Liv Bernhoft Osa mellom Bergen og Voss. I går på telefonen var stemmen litt slepende, hun snakket veldiksjonert Oslo vest, nå hakker hun energisk og lyst i veg på vossamål. 19 år gammel kom hun inn på Teaterhøgskolen med «Frøken Julie» på dialekt og ble raskt ansatt på Nationaltheatret.

-  Jeg oppdager mer og mer at jeg er vestlending. Det er så vakkert her, å gå i fjellene er dop for meg.

HUN STÅR I SVART  miniskjørt «til høyre for kyrkjo på Voss», som hun sa. Lyst, langt hår, kaps, høye støvletter, vever og pen. Hun har besøkt moren i eldreboligen, tatt toget fra Bergen der hun har spilt Kameliadamen på Den Nationale Scene, utlånt fra Nationaltheatret. Hun skal tilbake til Nationaltheatret, men først feire jul med døtrene på 18 og åtte, og ektemannen i Oslo. Oslo 3. Vi kjører til barndomshjemmet hennes, i Osavegen på Voss.

-  Det er moro å spille en kvinne som faktisk har seksualdrift og gjør uskikkelige ting.

-  Tror du på den store kjærligheten?

-  Jeg tror på en slags drøm om å møte et menneske som ... hm, vanskelig å sette ord på, alle jakter etter kjærligheten, men som Kameliadamen sier: Hun ble like glad i Armand som i den vesle hunden sin som liten. Det er jo utrolig banalt, men jeg tror kjærligheten kommer når du kjenner igjen trekk i et annet menneske, fra din egen far eller deg selv, noe trygt. Den uoppnåelige kjærligheten er den du aldri fikk, den det blir film av. Jeg blir så trist når jeg hører folk si «hun fikk ikke den hun elsket». Det er synd man ikke ser den kjærligheten man fikk oppleve.

-  Enn du, da, har du opplevd den store, gode kjærligheten?

-  Ja! Kjærligheten forandrer seg med livsfasene. Den sterkeste kjærligheten er den mellom barn og foreldre, den kan ikke erstatte den til et annet menneske, men en blir i alle fall klokere med åra, og like forelsket.

HENNES EGEN KJÆRLIGHET  vil hun ikke si stort om, men de er veldig gode, gamle venner som fant hverandre litt seinere enn første treff. Hun har vernet om privatlivet sitt.

-  Jeg synes kjendiseriet er fjollete og jeg giftet meg hemmelig. Hore, det kan jeg gjøre på scenen.

Vi får likevel komme inn i barndomshjemmet som Bull-akademiet nå holder konserter i.

-  Det er et levende hus, et hus med sjel, hus blir preget av menneskene som har vært i det, dette er en kunstnerheim, forklarer hun.

Her ligger felene til faren, den kjente spellemannen Sigbjørn Bernhoft Osa, han som startet Ole Bull Akademiet. Et ukeblad klatret på graven hans for å sikre seg bilder av en sørgende Liv i begravelsen. Så hun har fått en velutviklet kritisk sans for media. Og kritikkene leser hun aldri før stykket er ferdigspilt.

-  Sjå, felene til far min. Jeg hadde for mye prestasjonsangst, begynte å svette bare jeg så ei fele. Så jeg ble skuespiller.

MALERIENE ETTER BESTEFAREN Lars Osa, står stablet i rommet med de runde vinduene, brev fra Christian Krohg, her blir åra lagret, her kan de åpnes.

-  Det er mye terapi i å lete litt. Jeg tror jeg kommer til å ende opp her den dagen jeg oppdager at det plutselig ikke er kjekt å være skuespiller lenger, men fortsatt blir jeg snill av å være skuespiller, får ut mye rart.

-  Lider du av vestlandsk tungsinn?

-  Skal du skildre depresjon, må du være i kontakt med den sida også. Men av og til er det godt å kunne gå på scenen i Hakkebakkeskogen og spille Bestemor Skogmus og synge jeg flyr, jeg flyr på paraplyen min .

Hun synger.

-  Er det ikke en velkjent sak at spellemenn sliter litt med nervene?

-  Det er ofte prisen man må betale for å være et skapende menneske: i perioder et tungt sinn. Jeg er livsbejaende sjøl om det kan være tøft av og til. Det er urettferdig at de som får kreft i tidlig alder og vil leve, må dø. Så har du de som bare vil dø. Faren min var høyt oppe og langt nede, jeg har stunder som er vanskelige, ja, men da tenker jeg at dette også er en del av livet. Herfra kan det bare gå oppover. Livet går jo i bølgedaler, det må gå litt ned for å gå opp. Jeg synes det er ille med dem som står fram og sier «de gikk på en smell». En ting er at jeg ikke skjønner den voldsomme trangen til å fortelle om det, men jeg tenker «Å, gud, har de ikke gått på en smell før?». Livet er mange smeller. Datteren min mistet faren sin som elleveåring, det var forferdelig, da tar man jo gjerne en depresjon etterpå.

DET VAR SKRINT  i salen i går, enda så kritikerrost stykket er. Hun savnet stemmesurret før teppet går opp, latteren som bølger, pusten når publikum berøres.

-  Folk vil ha underholdning, realityshow, jeg må bare konstatere at jeg er en særing, jeg går for det smale.

-  Har du opplevd å bli tilsidesatt fordi du er kvinne og for gammel?

-  Nei, men den dagen begynner det andre livet mitt, da drar jeg til Voss! Jeg skal ikke klage, jeg har jo spilt Kameliadamen som 47-åring! Men det er en kjensgjerning at det ikke er mange interessante roller for kvinner litt oppe i åra. Hadde jeg vært dramatiker, skulle jeg skrevet om modne kvinner. Det er så lett å sette eldre kvinner i bås som forsmådde. Mange modne kvinner har et rikt kjærlighetsliv, de er flotte kvinner som realiserer seg selv.

-  Kanskje fordi de er forsmådde?

-  Kanskje.

-  Er du en moden kvinne?

-  Ja, absolutt, sjøl om jeg er atten år inni og uhyre barnslig på enkelte ting.

Hun ser seg i speilet, skal fotograferes, blyg foran kamera, virrer med hodet hit og dit i spillopper. Og der kom østlandsstemmen. God jul og godt nytt år, Voss.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media