Levi Henriksen

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Bok: «Feber», Gyldendal. Forfatter: Levi Henriksen. Begynnelsen: Sola kom opp mens Edmund Prestli lå og døde som så mange ganger før. Han krabbet ut av senga, slo på radioen og varmet en kaffekopp i mikrobølgeovnen. Langfredag. På Filippinene lot folk seg korsfeste. Ti menn og en kvinne så langt. En av mennene ble spikret fast for 17. gang og påsto det hadde gjort ham frisk etter et hjerneslag. Edmund tenkte det kanskje var noe slikt livet hans trengte. Han pirket seg prøvende i venstrehånda med brødkniven, men la den ubrukt tilbake i skuffen.Begrunnelsen: Siden jeg har skrevet en samling fortellinger, ville jeg starte med en historie som med en gang slo an tonen for resten. Og åpningslinja føler jeg sier noe om folk som hver dag må opp og slåss for å klare å leve seg gjennom livene sine. Nettopp dette er noe mange av folka mine har felles. Langfredag er dessuten den dagen Jesus døde på, og dette aspektet - samt at det vises til Filippinene og tradisjonen med å korsfeste seg nettopp denne dagen - føler jeg sier mye om viljen til å søke etter frelse og fornyelse, både rent åndelig og fra de mer trivielle tingene i hverdagen. I en novellesamling er det akkurat som på en plate viktig at man legger noe av det beste materialet først, og mange av de sterkeste setningene i hele «Feber» ligger kanskje i nettopp «Langfredag». Akkurat setningen med å varme opp en kopp kaffe i mikrobølgeovnen, sier for meg veldig mye om å være ensom, om å ha lite penger. «Langfredag» er dessuten den eneste fortellingen som foregår i byen {ndash} i Oslo - og da var det viktig for meg å bygge opp under dette, slik at hovedpersonen fortest mulig kunne komme seg vekk derfra. Stolt over å være bonde fra bygda, ikke sant. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! kristin.guttormsen@dagbladet.no