Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Liberia - helvetes forgård

Afrikas eldste republikk herjes igjen av krig, drap og vold. Soldater plyndrer og voldtar, og barn tvinges til å drepe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«LIBERIA» betyr «frihetens land». Et misvisende navn på republikken som nok en gang er hjemsøkt av krig, massedrap og bestialske overgrep. Navnet stammer fra republikkens fødsel. I 1822 etablerte anti-slaveriorganisasjoner en koloni i Vest-Afrika for frigitte amerikanske slaver. Kolonien ble kalt Monrovia, etter den amerikanske presidenten James Monroe. De frigitte slavene fikk et ublidt møte med de innfødte, som ikke likte tanken på å bli fordrevet. Men den nye befolkningen vokste, og i 1847 erklærte de Liberia som Afrikas første uavhengige republikk. LIVET BLE IKKE like fritt for alle i Liberia. De frigjorte slavene var kristne, og så på seg selv som mer siviliserte. Innfødte fikk få eller ingen rettigheter, og ble brukt som tvungen arbeidskraft. I 1930 brøt USA og England de diplomatiske båndene til Liberia, etter at nybyggerne ble tatt på fersken i å selge slavearbeidere til spanske kolonier. Etterkommerne til de frigjorte slavene hadde organisert seg i The True Wig Party, og partiet skulle sitte med makten i tiår framover. De hilste utenlandsk kapital velkommen, spesielt da William Tubman var president fra 1944 til 1971. Tubman styrket Liberias gamle bånd til USA, som så Liberia som et gunstig sted å motkjempe spredning av kommunisme i Afrika under den kalde krigen. USA nøt også godt av gummiproduksjonen i landet, og tilgang på billig arbeidskraft. LIBERIA OPPLEVDE både økonomisk og sosial framgang under Tubman. Europeiske og amerikanske selskaper bladde opp for å få tak i Liberias jernmalm. I kjølvannet av de private investorene vokste det fram et moderne bankvesen. Men kapitalstrømmen utenfra kom helst de styrende til gode, og gjorde gapet mellom rike og fattige større. Etterkommerne av de amerikanske slavene forble den dominerende samfunnsgruppa, til tross for at rasediskriminering ble forbudt. President Tubman holdt et stramt grep om makten inntil han døde i 1971. Hans etterfølger, William Tolbert jr., klarte ikke å bevare det tette forholdet til USA. Spesielt ikke etter at han takket ja til pengehjelp fra Russland tre år seinere. Tolbert ville endre de skeive forholdene i landet, og førte en politikk som skulle gi de isolerte innlandsområdene mer politisk og økonomisk innflytelse. Han lyktes dårlig, og under overflaten sydet misnøyen. Tolberts undergang startet med en rekke opprør i 1979. Myndighetene hadde foreslått å øke prisen på ris, som var den viktigste matvaren for folk flest, og 40 mennesker ble drept i opptøyene som fulgte. I APRIL 1980 arrangerte den 28 år gamle offiseren Samuel K. Doe et blodig statskupp. Tolbert ble drept, og Doe ga seg selv all makt. Han forbød politiske partier, men etter press fra blant andre USA måtte Doe innføre en ny forfatning i 1984. Han beholdt likevel sitt klamme grep om makten. Doe ønsket en politikk uavhengig av stormaktene, noe som ble katastrofalt for Liberias økonomi. Inflasjonen gikk i taket, og all eksport stoppet opp. I tillegg fikk Doe en kald skulder fra det internasjonale samfunnet på grunn av korrupsjon og brudd på menneskerettighetene Liberia ble kastet ut i en åtte år lang borgerkrig i januar 1989. Drivkraften bak opprøret var Liberias nåværende president, Charles Taylor. Han ledet opprørsgruppa Liberias nasjonalpatriotiske front (NPFL), og fikk kontroll over store deler av landet. Doe ble drept, men etter splittelse i NPFL vokste det fram et utall væpnede grupper. Alle ville ha sin bit av kaka, og voldsinfernoet var i gang. Andre vest-afrikanske stater sendte fredsbevarende styrker til Liberia, men forsøk på våpenhvile førte ikke fram. Omverdenen ble rystet av øyenvitneskildringer fra slagmarka om plyndring, drap og kannibalisme. De sivile tapene var store, hundretusener flyktet, og barn ble tvunget til å delta i groteske nedslaktinger. Dette fortalte den tidligere barnesoldaten John (21) til Dagbladet i 1997: - Jeg så at broren min ble drept, og de truet med å drepe meg også, hvis jeg ikke sluttet meg til dem. Jeg gjorde det for å overleve. Jeg drepte så mange at jeg har ikke tall på dem. TAYLOR VAR den mektigste og mest karismatiske av krigsherrene, og fikk 75 prosent av stemmene ved landets første frie presidentvalg i 1997. Liberia var i elendig forfatning etter borgerkrigen. Økonomien lå i ruiner, 150 000 mennesker var døde, og mer enn èn million på flukt. Taylor forsøkte å få økonomien på fote, men havnet i stadige kamper med opprørsstyrker. I tillegg mistet han støtten fra det internasjonale samfunnet. Det ble dokumentert grove brudd på menneskerettighetene, og Taylor ble anklaget for å støtte opprørsbevegelsen under de blodige borgerkrigene i Sierra Leone og Elfenbenskysten. I tillegg er han anklaget for å ha stått sentralt i illegal våpen- og diamanthandel i Vest-Afrika. Anklagene førte til at Taylor ble tiltalt av FNs spesialdomstol for Sierra Leone i 2001, melder Amnesty. SIDEN 2000 har borgerkriger igjen herjet Liberia. Opprørsgruppa Liberias front for forsoning og utvikling (LURD) kjemper for å bli kvitt president Taylor, og skyr ingen midler for å nå målet. De kjemper sammen men den nye opprørsgruppa Liberias demokratibevegelse (MDL), og overtar flere og flere områder i landet. I dag er Liberia rangert som et av de aller verst stilte landene i verden. Sivile står i skuddlinja mellom regjeringssoldater og opprørere. Smågutter tvinges i uniform, kvinner og unge jenter voldtas. Det rapporteres daglig om plyndring, drap og bestialske overgrep fra begge sider. Voldsspiralen synes endeløs. Liberias innbyggere er rasende fordi ingen kommer dem til unnsetning. FN og flere vestafrikanske land oppfordrer USA til å lede en internasjonal fredsstyrke. Men George W. Bush teller på knappene. Hans forsvarsminister Donald Rumsfeld stritter imot å sende soldater, mens utenriksminister Colin Powell ivrer for en løsning. Bush krever uansett at Taylor går av umiddelbart. Det nekter den liberiske presidenten å gjøre før en fredsstyrke er på plass. - Når de kommer, bingo. Da er det mulig å dra, sier Taylor. Imens må Liberias befolkning leve i et lovløst helvete på jord. Tidsskriftet All About Liberia uttrykker nødropet slik:

    «Lytter det internasjonale samfunnet til skrikene fra Liberia? Hva med folket i Liberia? Har vi noen der ute?»
(Kilder: Associated Press, Dagbladet, CNN, BBC, Caplex, Fellesrådet for Afrika, Encarta, Amnesty International) [email protected]

<HLF>Presidenten:</HLF> Charles Taylor ankommer sin mors begravelse denne uka.
<HLF>Krigstrøtt:</HLF> En mann lener seg mot en vegg. Like foran ham ligger et lik under en plastpresenning i øsende regn i ei av Monrovias gater.
<HLF>Opprørsleder:</HLF> Sekou Damate Conneh er leder for LURD. Her avbildet utenfor sitt hjem i Voinjama i fjor. LURD-soldatene kjemper for å ta kontroll over Monrovia og avsette Charles Taylor.
<HLF>Skyter:</HLF> Daglig blir sivile og soldater drept i skuddvekslinger mellom Taylors soldater og opprørsgrupper. I det siste har kampene i hovedstaden vært spesielt harde.
<HLF>Sykdom og nød:</HLF> Ved siden av de blodige krigshandlingene, er det også stor mangel på mat og medisiner i Liberia. Her ligger en malariasmittet mann på gulvet på et provisorisk sykehus. I bakgrunnen passerer en uniformkledd soldat.
<HLF>På flukt fra volden:</HLF> Denne kvinnen er en av titusener som har søkt tilflukt fra volden i en flyktningeleir 20 kilometer nord for hovedstaden Monrovia.
<HLF>Mistet mamma:</HLF> Den to uker gamle babyen blir vugget av sin tante, etter at moren ble drept i et kraftig rakettangrep mot gatene rundt den amerikanske ambassaden i Monrovia fredag morgen. Minst elleve mennesker mistet livet i dette siste blodbadet.
<HLF>Krigens ofre:</HLF> Barn er de vest-afrikanske borgerkrigenes store ofre. De har ingen steder å gå, mange blir foreldreløse, og horder av smågutter tvinges til å slåss på begge sider av konflikten.
<HLF>«Soldater»:</HLF> Tre soldater fra regjeringsstyrkene tar en pust i bakken. Gutten i midten ser ikke ut til å være særlig gammel.
<HLF>På flukt:</HLF> En mann på vei ut fra de harde kampene i Monrovia bærer kona på ryggen. Titusener er i øyeblikket på flukt i det krigsherjede landet.
<HLF>Desperat protest:</HLF> I desperasjon over at det internasjonale samfunnet ikke hjelper sivile i Liberia, samlet de denne uka sammen døde mennesker, og plassrte dem foran USAs ambassade i Monrovia.