Hva? Mette-Marit på tredjeplass? Tror du en tilsvarende liste over Norges 25 mektigste menn ville hatt kronprinsen på tredjeplass? Aldri! Påvirkningskraft har hun, jo. Men hvor viktig er det for samfunnet at alle jenter under 30 går ut og kjøper seg rosa joggesko? Og hvordan kan underholdningssjefen i NRK rangeres på en fjerdeplass, mens nyhetssjefen havner på 16...? Yssen er ikke særlig overrasket over kåringen av Norges mektigste kvinner som ble presentert i Dagbladets Magasinet i går. Juryen besto utelukkende av menn. - Dette er typisk. Helt typisk. Sju menn har åpenbart problemer med å se kvinner med makt på områder de tradisjonelt ikke har hatt det. Juryen har lett der det er naturlig for dem å lete. Seierspallen: Men Yssen er enig i at seierspallen er Gerd Liv Vallas. - LO er et maktorgan, hun sitter på toppen, hun har reell makt. Leder av finanskomiteen på andreplass, kommunalministeren på femte, Gro på sjette og Marie Simonsen på niende bifalles også. - Erna Solberg har stor makt over folks hverdag. Hun er nøkkelen til barnehageutbygging, for eksempel. Gro var Norges første kvinnelige statsminister, og en svært spesiell sådan. Hun er et forbilde for mange. Marie Simonsen er også bra. Hun skriver om det som foregår i samfunnet, hun underholder oss ikke. Og så var det jaggu godt de kom på Nina Frisak. Som leder av statsforvaltningen har hun definitivt inntatt en mannsbastion. Næringslivet: - Men hvor er næringslivet? Hvor er Ingvild Myhre (Telenor)? Og Barbara Thoralfsson (Netcom)? De representerer det moderne samfunnet, og sitter på mye makt. Hvor er Marianne Lie, den nye sjefen i Rederiforbundet? Gunn Ovesen i SND? Alexandra Bech i Norsk Hydro? Og Gunn Wærsted? Nei. Disse gutta har ikke lett godt nok. Ingunn Yssen undrer seg over hva mange av kvinnene på denne lista egentlig har makt over. Ellen Arnstad, for eksempel. For hvor viktig er det å ha påvirkningskraft i forhold til hva vi skal ha på oss, hva slags kaker vi skal bake og hvordan vi raskest mulig kan gå ned i vekt? Handler om makt: Mer generelt snakker Yssen, med stort engasjement, om at likestilling nettopp handler om makt. Omfordeling av makt. Og om det triste faktum at menn fortsatt har så godt som all makt i det offentlige rom, mens kvinner fortsatt sitter på makta hjemme. - Det handler om en omfordeling begge veier. Kvinner må få mer makt i arbeidslivet. Og gi menn mer makt hjemme. Det betyr at kvinner må gi slipp på noe. - Og det vil vi ikke?- Vel. Folk som har makt, er sjelden villige til å gi den fra seg. Undersøkelser viser at bare 20 prosent av kvinnene er villige til å dele fødselspermisjonen med mannen sin. Hvorfor? Fordi vi, både kvinner og menn, har en eller annen oppfatning om at kvinner er bedre mennesker. Kvinner er så gode på omsorg at det simpelthen må være vi som tar oss av barna. Og gjør vi mot formodning ikke det, kommer ammepolitiet og setter oss på plass. - Ønsker kvinner seg makt på samme måte som menn? - I kvinnebasen står det 3100 kvinner og roper: «Ja! Vi vil ha makt.» Så svaret er ja. Ikke alle kvinner, så klart. Men alle menn ønsker seg vel heller ikke makt?Kvotering: Yssen er stor tilhenger av kvotering. Til vi får opp andelen kvinner i styrene, og det begynner å gå av seg selv. Og hun oppfordrer kvinner til å slutte å kalle fødselspermisjonen for «sin».- Menn har nok motstand som det er. De må fortsatt forhandle med sin arbeidsgiver for å ta ut mer enn «absolutt nødvendig». La dem for Guds skyld slippe å forhandle med sine kvinner også. Jo tyngre det blir, jo langsommere går utviklingen, poengterer Yssen. Hun håper mest av alt at vi snart kan skrinlegge de inngrodde kjønnsrollene, og begynne å behandle hverandre som individer. - Jeg er lei av disse forventningspakkene vi alltid blir møtt med. Kvinner som ansvarsfulle, snille individer - ute av stand til å ta beslutninger. Menn som ubrukelige omsorgspersoner, men gode beslutningstakere. Tull! Vi er først og fremst individer. Disse båsene begrenser våre muligheter og fratar oss ansvar. Vi må snart få frihet til å velge. - Det må jo være lov å velge å være mamma også? - Norge har det mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedet i Europa. Halvparten av alle damer her i landet jobber deltid - for øvrig et signal om at vi ønsker å beholde makta i den private sfære. Og vi dyrker morsrollen. Hvor frie er disse valgene, egentlig? Og hvor fritt er en manns valg om å jobbe hele tida - egentlig? caroline.paulsbjerg @dagbladet.no