Lille Emil ble kalt «Satan»

Forsker har sett nærmere på gamle norske forbryterportretter.

19. APRIL 1864 ble Friederich Wilhelm Priess henrettet ved halshugging på Etterstad i Oslo - med nærmere 5 000 tilskuere til stede. Året før hadde Priess og en annen mann, Knud Simonsen, drept en laksebonde fra Lærdal med økonomisk vinning som motiv.

Rovmordet vakte frykt og skapte sensasjon i Kristiania. Og kanskje var det derfor politiet bestemte seg for å fotografere den fryktede morderen da han ble arrestert, som en slags dokumentasjon på at drapsmannen nå var under politiets kontroll.

Friederich Wilhelm Priess er den første forbryteren i bildearkivene etter Kristiania politikammer. På det første albumets første side står drapsmannen ikledd skjorte og vest, med prydelig skjegg og en framtoning som skiller seg lite fra vanlige, borgerlige portretter i 1860-årene.

Forskjellen er ett-tallet som er skrevet inn med sirlig skrift over det ovale bildet, tallet som markerer at dette er den første avbildede i politiets forbryterregister.

AUD SISSEL HOEL, førsteamanuensis ved institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, har studert bruken av fotografier i politiets registre på sent 1800- og tidlig 1900-tall.

Hoel har skrevet katalogen til utstillingen «Maktens bilder», som nå vises ved ved Norsk Rettsmuseum i Trondheim.

Utstillingen er et resultat av et samarbeid mellom konservator NMF Johan S. Helberg, daglig leder ved Norsk Rettsmuseum, og forskningsprosjektet «Fotografiet i kulturen», som Hoel representerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Bildet av Priess i 1863 ble tatt i anledning en kriminalsak som vakte mye oppmerksomhet i Kristiania, sier Aud Sissel Hoel til Dagbladet.no.

Lille Emil ble kalt «Satan»

- Men i 1866 begynte politiet å tvangsfotografere forbrytere regelmessig, og det ble ansatt en egen politifotograf. I begynnelsen virker det ganske tilfeldig hvem som ble avbildet, det var et sprik mellom praksisen og de gjeldende bestemmelsene, sier hun.

Det ble nemlig lagd bestemmelser om at kriminelle som utgjorde en fare for samfunnet skulle fotograferes for å gjøre identifiseringen lettere - og muligens for å skremme forbryterne fra å begå nye lovbrudd.

- Til tross for dette ser vi at det tidlig ble fotografert fanger fra tukthuset, som ikke var farlige for samfunnet i den forstand. Du kunne havne på tukthuset for tyveri, konfirmasjonsforsømmelse eller for å ha fått barn utenfor ekteskap, forteller Hoel.

FUNKSJONEN TIL FOTOGRAFIENE var å gi et mer effektivt signalement. Det vanlige på denne tida var beskrivelser i form av tekst, som kunne være veldig impresjonistiske og subjektive. Fotografering kan betraktes som en mer systematisk og rasjonell måte å håndtere kriminalitet på.

- Formmessig begynte man forholdsvis enkelt, med bilder der fangene satt rett opp og ned på en stol og ble fotografert forfra, forteller Aud Sissel Hoel.

Men hist og her finnes bilder med rekvisitter som tapet, draperi, dusker og stoler med utskjæring. Bilder som minner mer om høyborgerlige portretter enn «mugshots»-formen vi kjenner så godt i dag.

- Kanskje har dette skjedd når fangene ble sendt til politifotografens studio, han var nemlig kommersiell fotograf på si, forklarer Hoel.

Samme mann, Daniel Georg Nyblin, tok fangeportrettene i Kristiania i over 40 år.

ETTER FORBILDE FRA England tok man på 1890-tallet i bruk et speil som ble plassert over skulderen på fangen. Dette skulle gi ytterligere informasjon, ved at fangen ble avbildet både forfra og i profil på ett og samme bilde.

Men da hadde franskmannen Alphonse Bertillon allerede begynt arbeidet med å standardisere kriminalfotografiet. Fra 1880-åra innførte han det i dag så velkjente dobbeltportrettet forfra og fra siden.

Bertillon mente dette ga mer presis informasjon enn det engelske speilet.

Hans regler fikk etterhvert gjennomslag internasjonalt, og i Kristiania ble hans metoder innført i 1906, da Kristiania Signalementskontor åpnet.

Å FINNE FRAM i et etterhvert omfattende bildearkiv mange tiår før datamaskinen kom, var ikke uproblematisk.

- I Norge satte man bildene fortløpende inn i album, og det ble laget seks kopier av hvert portrett. Sannsynligvis var det flere parallelle registre på forskjellige politikamre, og straffeanstalter som Botsfengselet hadde gjerne sine egne arkiver. Dette var upraktisk, man måtte bla seg igjennom mange album for å finne fram til en spesiell fange, forklarer Hoel.

I England slo fingeravtrykket tidlig gjennom som identifiseringsmåte, nettopp fordi bildesamlingene ble så store og ineffektive.

- Bertillon lagde en metode for å organisere og sortere bildene etter antropometriske mål, forteller Hoel.

- Lengden på utvalgte kroppsdeler som hode, favnvidde, langfinger og fot, ble målt og registrert. Så hvis man fikk inn en mistenkt kunne man måle hodet hans og finne fram til et relevant utvalg bilder i samlingen der den aktuelle personen kunne befinne seg. Dette fungerte så lenge man målte riktig, men det var jo litt tungvint, sier forskeren.

PERSONALIA BLE registrert sammen med bildene, det samme ble etterhvert fingeravtrykk.

Dessuten noterte politiet ofte kjente kallenavn på forbryterne som ble avbildet. Dette ble gjort for å hjelpe identifiseringen.

Blant annet kan vi lese av en bildetekst at en ung gutt som er dømt til fengsel og fysisk avstraffelse for tyveri, går under økenavnet «Satan».

- Botsfengselets direktør Richard Petersen skrev i sine memoarer «Fængselsliv» at «når en Kristiania-gutt har fått et kallenavn, er han merket». Altså hadde han allerede gjort seg så bemerket at han var på skråplanet. Personopplysningene som ble registrert, var veldig stikkordsmessige. Det kunne være navn, hvor de kom fra, når de var født, yrke, signalement, spesielle kjennetegn og straffehistorie. Men dette er litt usystematisk, og i noen album står det ingenting, forteller Aud Sissel Hoel.

Hun har lenge vært interessert i fotografiet og dets definisjonsmakt.

- Jeg prøver å vise at selv fotografier som er gjort så standardiserte og eksakte som mulig, er alt annet enn nøytrale i sin virkning, forklarer Hoel.

- Man merkes som forbryter uansett hvor standardisert systemet og fotografiene er - eller kanskje nettopp på grunn av dette. I våre dager gjenkjenner vi dette formatet utrolig lett.

HOEL INNRØMMER AT hun gjennom arbeidet med prosjektet har fått et forhold til noen av ansiktene i albumene.

- Det er jo litt sterkt å se barna i katalogene, blant annet denne gutten som har fått navnet «Satan». I forbryteralbumene finner vi barn helt ned til 11 års alder. Man får jo et forhold til noen av ansiktene, og oppdager at enkelte ansikter går igjen i forskjellige album. Blant annet en som hadde tilnavnet «flatnesa», som tydeligvis har gått igjen i systemene i mange år. Han hadde et ansikt som er lett å kjenne igjen. Men i likhet med de aller fleste i arkivene var han nok en småtyv med mange straffer. Det viser hvordan mange aldri kom seg ut av dette, mener forskeren.

Et annet minneverdig bilde fra albumene, er fangen som lukker øynene og blåser seg opp for å gjøre seg ugjenkjennelig på fotografiet.

- Ideologien bak å fotografere fangene, var nok en utvidelse av tankegangen om at hvis de ble sett og registrert av politiet, ville de avstå fra å gjøre noe kriminelt senere. Ved å fotografere dem, ble de registrert for all ettertid. Det skulle gi de kriminelle en følelse av at de ville bli fanget lettere neste gang, avslutter Hoel.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

SOM I DAG: Franskmannen Bertillon lagde et sett regler for forbryterfotografering, hvor han blant annet gikk inn for det todelte portrettet som fremdeles brukes. (Dagbladet.no har fjernet personens etternavn på bildet.)
VRANG:</B> Denne botsfengselsfangen skjærer en grimase og legger hodet bakover for å sabotere portrettets identifikasjonsverdi.
VERDIG: Fangeportrett med borgerlige rekvisitter: Draperi, snor med dusk og stol med utskjæringer.
«SATAN»: Ung gutt fotografert omkring 1886. Det er registrert at han blant annet er idømt 60 dagers fengsel og totalt 36 slag ris for tyveri. (Dagbladet.no har fjernet personens etternavn på bildet.)
BÅDE FORFRA OG PROFIL: På 1890-tallet ble det etter modell fra England tatt i bruk et speil som ga to perspektiver på ett og samme bilde. Denne metoden ble etterhvert gått bort ifra, da den ble ansett som for upresis.
UOVERSIKTLIG: I begynnelsen ble forbryterportrettene satt inn i ganske vanlige album.
FRA TUKTHUSET: Kvinnelig tukthusfange fotografert i stripete fangekjole. Det var ikke bare farlige forbrytere som ble fotografert.
FØRSTEMANN: Den tvilsomme æren av å være den første som ble tvangsfotografert av politiet i Kristiania, tilfaller drapsmannen Friedrich Wilhelm Priess i 1863.