Linn og torden

Det hender Linn Ullmann (39) reiser seg og går fra intervjuer. Skulle det skje i dag?

-  JEG FÅR MER og mer nerver i forhold til intervjuer og alt sånn.

Vi var blitt advart. Linn Ullmann var midt i helvetesukene. Hun var anspent, ble det sagt. Hun var ikke lett å ha med å gjøre. Først var det å bli ferdig med boka. Så var det bokmessa i Frankfurt, det var lansering, det var oversettelser og stress og press fra alle kanter.

Og nå sitter hun her ved et bord på Theatercaféen. Hun har ikke sovet noe særlig, sier hun. Det er ingen hemmelighet at den vevre Linn Ullmann har et eksplosivt temperament, og frykten er her, frykten er absolutt til stede for at hun skal reise seg opp å gå. At hun snart vil haste mumlende innbitt gjennom kafeen. Det har hendt før. Så derfor sitter vi litt ytterst på stolen og ser henne bestille grønn te og et glass isvann. Det mørkfargede håret står i sterk kontrast til det bleke ansiktet. Hun har en rød kjole med dekor, svarte støvletter. Men det skal sies, hun virker forbausende mild og avslappet.

-  Er det helvetesuker?

-  Hva? Nei. Jo. Hva er helvetesuker? Jeg ble jo ferdig i går kveld og så skulle jeg møte dere i dag, og det er jo litt av det helvetet. Ikke ta det personlig, men dere er jo det. Jeg er kjempenervøs, sier hun.

-  Jeg også, sier jeg.

-  Du også? Ja vel, sier hun.

Så var det sagt.

KVELDEN FØR ble boka ferdig. Klokka sju kom et bud til Forlaget Oktober for å kjøre en utskrift til trykkeriet utenfor Falun i Sverige. Linn Ullmann var med til det siste. Deretter ruslet hun opp Slottsbakken og satte seg på yndlingsstedet, en benk ved dammen i Dronningparken.

-  Jeg skulle take a moment , sier hun.

-  La ting synke inn. Ha en høytidsstund. Det var tross alt tre års arbeid med ett års unntakstilstand, sier hun.

-  Men så satt jeg der med mobiltelefonen og tekstet en melding om middag. Og så ringte jeg en venninne. Og så ble det kaldt, og så ble det ikke noe mer. Jeg gikk hjem og så «So You Think You Can Dance» sammen med tenåringene.

-  Du så hva?

-  Det er et sånt amerikansk realityprogram på TVNorge. Om dans.

«ET VELSIGNET BARN» er tittelen på hennes siste roman. Den omhandler tre halvsøstre og deres barndomsminner fra den fiktive sommerøya Hammarsö i Sverige, men bak ulmer et ubehag, noe ufortalt som maler i disse kvinnene. Et bilde av en gutt som løper.

-  Hvor bildet av den gutten oppsto, kan jeg ikke helt huske, men at noen løper etter deg er et sånt urbilde. Å bli forfulgt. En gutt løper. Hvor løper han, hvem løper han fra, er han i fare? Seinere ble jeg opptatt av andre sider av romanen. Én kvinne er på vei til sin far, men som av en eller annen grunn ikke helt vil. Jeg begynte å tenke mye på egen barndom, og da jeg gikk inn i dette landskapet fant jeg ut at her svinger det, her brenner det. Det er ikke noe mystisk ved det, men for meg er det å skrive en intuitiv lyttende øvelse.

Alle forfattere henter erfaringer fra eget liv, og Linn Ullmann er intet unntak. Hun tar tak i erfaringene, setter dem inn i nye kombinasjoner, hun vrir og vrenger. Og denne romanen handler altså om disse tre halvsøstrene som skal besøke faren som bor på ei øy ved den svenske østkysten. Ja, la oss nå tenke oss at vi søker på nettet etter øyer langs den svenske østkysten, og at vi kommer til for eksempel Fårö og leser dette: «Ytterst i havet ligger Fårö. Vågorna och vinden har hjälpts åt att forma kalkstensberget och skapa hela det småskaliga och tidlösa landskapet». Og ser vi lenger ned på siden finner vi en link til Ingmar Bergman og klikker vi oss inn der det står «1966» kan vi lese: «Låter bygga hus på Fårö som står färdigt 1967. 9 augusti. Linn, dottern med Liv Ullmann, föds i Oslo».

-  Noen spurte meg om hvorfor jeg ikke kunne skrive om ei hytte i Gudbrandsdalen, sier Linn Ullmann.

-  Ja?

-  Men da ville jeg følt meg fremmed. Når man er på ei hytte i Gudbrandsdalen, gjør man en del ting som jeg ikke vet hva er. Så jeg har tatt et landskap som jeg kjenner og gitt det litt andre karakteristikker, satt inn andre mennesker og plassert det litt annerledes geografisk. Fordi det er ingen grunn til å blande inn Fårö med bokas Hammarsø. Det er det ikke.

Så var det sagt.

DE TRE SISTE åra har vi jevnlig kunnet lese små notiser i avisene: «Tysk ros til Ullmann», «Godt mottatt i England» og «Suksess i Danmark». Hennes forrige bok «Nåde» var en braksuksess både kommersielt og litterært, og er oversatt til 18 språk. Med andre ord, så er det mange som har store forventninger til Linn Ullmanns nye bok. Den er allerede solgt til Sverige og Danmark.

-  Nå er det sånn at de største forventningene ligger i meg. I skriveprosessen. Kommer jeg til å få til dette? Klarer jeg å gjøre det umulige? Og underveis har jeg hatt følelsen av at dette kommer jeg ikke til å få til. Nå når boka er ferdig, er det en annen form for nervøsitet som kommer inn. Nå skal jeg snakke om boka, den skal anmeldes og hele den pakka der. Men der kan jeg ikke gjøre noe fra eller til. Det er som en rotfylling man må gjennom.

-  Hva gruer du mest for?

-  Selve utgivelsen og anmelderiet. Men jeg leser ikke dårlige anmeldelser. Jeg gjør ikke det. Vi er to forfattere som lever sammen og der har vi en straight rutine som funker: Det er bare lov å lese utvalgte anmeldelser. En ting er å vite om en dårlig anmeldelse, noe annet er å lese den.

Linn Ullmann er gift med forfatteren Niels Fredrik Dahl. Og det er nå vi skal bringe sitatet fra forfatterhustruen Jane Mykle. Hun var gift med sin Agnar Mykle og sa en gang: «Alle forfattere bør være gift, men ingen bør være gift med en forfatter.»

-  Jaaa. Eh..., nøler Linn Ullmann. -  Det kan jeg for så vidt være enig i. Men jeg er veldig glad jeg er gift med ham jeg er gift med.

-  Man blir vel ganske fjern i perioder?

-  Ja. Ja! Og ja: Jeg er fjern, og skrivingen kan ta utrolig mye plass. Det siste året har det vært intensiv skriving, og da har jeg nok ikke har vært så gøy å være sammen med. Men så er det noe med det at vi lever med tre tenåringer, en 20 måneder gammel jente og en hund, så det er begrenset hvor fjern man kan tillate seg å bli.

-  FIRE ROMANER, TO BARN, to ekteskap og førti år til neste år. Er du der du skal være i livet?

-  Nei, sier hun fort. Og understreker ved å si «nei» to ganger til. Så litt dvelende.

-  Eller: Hva betyr det? Om jeg holder skjema? Det var nok et skjema en gang. En plan. Jeg er ganske sånn planorientert og det er mange sånne femårsplaner med meg. Jeg ville gjort meg ypperlig i Sovjet. Men ikke ble jeg danser, ikke leverte jeg det siste essayet om Joseph Conrad som skulle gi meg en magistergrad ved New York University, ikke ble jeg akademiker, ikke ble jeg fast ansatt i Dagbladet. Og det at jeg fikk en datter nå var heller aldri en del av en plan.

-  Men bortsett fra det du ikke har fått til: Er du fornøyd der du står i livet?

-  Jeg er ikke så flink til å ta den lille pausen og se meg tilbake. Sette meg på den benken i Dronningparken og tenke: «OK, nå er jeg ferdig med det. Nå er jeg så langt». Nei, jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Det viktigste er menneskene jeg lever med, det er så dumt å si sånn, men de er jo det viktigste. Uten dem er jeg kjørt. Familie er viktig. Lengselen etter familien er jo et tilbakevendende tema i bøkene mine.

-  Er det fordi du er enebarn?

-  Ja, nå er jeg jo både enebarn og ikke enebarn. Jeg hadde åtte halvsøsken, men min bror Jan er død, så nå har jeg sju. Så jeg har alltid hatt søsken selv om de ikke var der i hverdagen. Jeg traff dem, og dette har stått i pressen, første gang da vi ble samlet til min fars 60-årsdag. Da var jeg 12 år og det eneste barnet.

-  Hvilket forhold har du til din far?

-  Det er fint. Avklart.

-  Avklart?

-  Ja, det er mange som ikke har avklarte forhold til sine foreldre. Jeg synes det er fint å kunne si at jeg har et avklart forhold til faren min. Etter at jeg ble voksen, så ser jeg på ham som en nær venn og en av de klokeste jeg kjenner. Jeg har lært mye av ham. Jeg har veldig respekt for ham.

-  Fordi han er autoritær?

-  Nei, nei. Han er ikke autoritær, men fryktinngytende kan han nok virke. Det var han nok også på meg. Han var ikke sånn nå-skal-vi-kose-oss-far. Han var fryktinngytende. I møte med ham så var det å være skjerpa. Allerede som liten var det å være skjerpa. Og det var fint. Bra. Man skal være skjerpa når man snakker sammen.

-  Kanskje ikke alltid med pappaen sin?

-  Men han var ingen klassisk pappa, og det skjønte jeg tidlig. Mine barn har helt andre pappaer og det er jeg glad for. Men jeg er også glad for at jeg har den pappaen jeg har.

Tidligere har Linn Ullmann vært tydelig på å markere avstand til sine foreldre.

-  Da jeg kom ut som forfatter var det viktig at bøkene ikke skulle innskrenkes eller trivialiseres ved at de ble lest selvbiografisk. Det var viktig for meg å si ifra at jeg ikke fant meg i å sitte å snakke om den delen av mitt liv. For andre er mine foreldre offentlige, men for meg er de en del av mitt privatliv.

-  Du har gått fra intervjuer?

-  Jeg har gått fra ganske mange intervjuer. Noen ganger skjønner jeg etter ett minutt at her er det ikke noe å snakke om. Hvorfor skal jeg snakke med en person som enten er uforberedt eller som kommer med impertinente spørsmål.

Hun smaker på ordet impertinent. Det betyr uforskammet.

-  Impertinent er et ord, er det ikke? Im-per-ti-nent. Det skal jeg begynne å bruke oftere. Impertinente spørsmål er ikke noe jeg må forholde meg til. Da reiser jeg meg og går. Jeg skjønner ikke at flere ikke gjør det. Politikere for eksempel, de sitter der på TV og finner seg i hva som helst. De skal danse og synge og ta på puppene til programledere og liksom være folkelige, men blander sammen det å være folkelig med det å være fjollete. Hvorfor går de ikke bare? De er politikere, de skal snakke om politikk. Det er bare å gå, sier hun. Og gjentar med trykk på hver stavelse: DET ER BARE Å GÅ.

-  Du sa nylig i et intervju at du skulle bli mer vennlig?

-  Ja, men det funka ikke. Nei, det er jeg ferdig med. Jeg er ganske dannet og høflig, og det skal jeg fortsette å være, men ikke nødvendigvis vennlig. Jeg tror ikke at det å være vennlig er gjennomførbart i forhold til mitt temperament. Slik jeg er laget, må jeg heller være det motsatte.

-  Uvennlig?

-  Nei, ikke uvennlig. Nei, ikke det. Men jeg skal ikke være vennlig for enhver pris.

DE SOM KJENNER Linn Ullmann, sier at hun er en god historieforteller. Hun må bare slappe av. Og nå slapper hun tydeligvis av, fordi hun forteller. Hun forteller om den gangen hun skulle ta lappen og strøk fem ganger under oppkjøringen. Hun forteller om broren som heter Ingmar Bergman jr. og er flyger, og som noen ganger flyr med en annenpilot som heter Lars Norén. Hun forteller om hvordan hun lå i senga si på Fårö om somrene og ventet på at mannen i radioen skulle lese temperaturene og først når han sa «Visby, sjutton», kunne hun stå opp. Hun forteller at hun kunne blitt en glimrende eiendomsmekler, og om hvorfor hun flyttet fra det nydelige huset i Ullevål Hageby og til en leilighet på Frogner.

-  Vi måtte flytte! Det var helt nødvendig. Jeg er ikke god på hus og hage. Jeg er ikke god på det. Jeg har vokst opp på Manhattan, og jeg liker bedre asfalt. Det er tryggere.

Hun forteller om det særnorske ved sameiemøter og dugnader, og at hun ikke er god på å sitte i komiteer, men at hun likevel har sittet to ganger i Foreldrenes Arbeidsutvalg.

-  Jeg klarer ikke holde kjeft, og så sitter jeg der plutselig med delansvar for melkeordninga.

Og så snakker hun om «Stormen» av Shakespeare og ordet «försjunkenhet».

-  Er ikke det et vakkert ord? Det er fra et dikt av den svenskfinske poeten Gunnar Björling. Det kan egentlig ikke oversettes til norsk. Det er å bli dratt ned i noe, i en natt, i en drøm, i glemsel, i avgrunnen eller i døden.

HUN FORTELLER OM en konferanse i Danmark nylig der hun ble så provosert av Fay Weldons enkle, fordomsfulle verdenssyn at hun nesten mistet besinnelsen.

Og så forteller hun når hun virkelig mister besinnelsen. Det er når folk går rett på henne.

-  Det skjer hele tida. Folk går rett på andre folk, de kan da ikke gjøre det? Da blir jeg aggressiv. Impulsen da er å følge etter det mennesket hele dagen.

-  Har du gjort det noen gang?

-  Jeg har aldri tid til å gjøre det.

Hun forteller om sin interesse for fotball. Det er sønnen Halfdan som har åpnet den døra, og nå skal de to til Liverpool på fotballkamp, forteller hun.

-  Hvem de skal spille mot?

Hun setter seg tilbake i stolen. Retter seg opp, tar sats, men synker tilbake.

-  Uff, nei, ikke gjør dette mot meg! Ja, altså det er...

Hun senker stemmen, sier noe uhørlig.

-  Hva?

-  Blackburn? Kan det være Blackburn? Jeg tror det er Liverpool-Blackburn. Jeg skulle jo ha pugget dette! Jeg burde skjønt at jeg kom til å bli spurt om dette. Hvilke spillere som skal spille? Men dette kan jeg, jeg er bare så dårlig på navn. Noen av disse flotte spanjolene skal vel spille? Jeg holdt en konfirmasjonstale til sønnen min og den var Liverpool-faglig veldig god. Det er noe med det laget, «You\'ll never walk alone». I talen til sønnen min så var konklusjonen at av og til er det nødvendig å gå alene. Det er det. Og det vet sønnen min godt. Jeg hadde lyst til å si til ham at jeg visste at han visste.

HUN FORTELLER OM den gangen hun skulle signere bøker i Stavanger og ingen kom. Og så forteller hun at hun ble invitert til Rælingen for to måneder siden for å lese fra den nye boka.

-  De første sju åra av mitt liv bodde jeg der. Jeg gikk på Løvenstad Skole er jo en av Rælingens døtre, så jeg skulle liksom hjem . En ettermiddag tok jeg toget ut, og måtte stå og vente på Strømmen stasjon en halv time, men det var min skyld, for jeg hadde hoppet på feil tog, helt typisk, men så ble jeg hentet og vi kjørte til et hus i en skog der mange mennesker var møtt fram. Og der var det en utrolig hyggelig kvinne som hadde tatt seg bryet med å dra til Løvenstad Skole for å finne klassebildet fra den gangen, og jeg er altså født i 1966, jeg var sju år, så du kan regne ut selv.

-  1973.

-  Ja. 1973. Og hun viste meg bildet og sa «her er du», og pekte på en utrolig søt jente som ikke var meg. Og jeg er ganske dannet og tenkte først at her får jeg bare spille med og sa sånn generelt at det var et fantastisk fint bilde. Mens jeg skannet over og prøvde å finne meg selv. Og der, ytterst til høyre i bildet så jeg en som kanskje var meg. Jeg kjente igjen klærne, litt sånn stygge klær, flisete hår og utstående tenner. Men jeg sa ingenting. Ikke før damen foreslo at hun kunne sende bildet rundt så alle kunne få se, da måtte jeg si ifra: «Jeg beklager, men hvis det er noen på det bildet som er meg, så er det henne», sa jeg og pekte. Og hun ble litt sjokkert fordi det var den absolutt styggeste jenta på hele bildet. «Nei, nei, nei!», sa hun, «det er ikke henne. Dette er deg!»

-  Det høres ut som et mareritt.

-  Ja, men det var ikke det. Alle var veldige hyggelige. Men jeg følte at jeg fornærmet henne ved å påpeke at den søte ikke var meg.

-  Du var i din fulle rette til å påpeke det.

-  Du synes det? Men det var jo hyggelig at de trodde at det var meg. Men så var jeg den rare, da. It\'s the story of my life.

-  Hva mener du med det?

-  Det føltes bare litt sånn. Litt intuitivt. It\'s the story of my life.