Lite lys og mytji Åge

Åge Aleksandersen (56) har skjønt at man kan være sårbar, utafor og lei seg. Men likevel fungere.

LANGT VEKK FRA byens larm, godt bortgjemt i en blindvei, ligger det gamle trehuset. I 24 år har han bodd her på Flatåsen, ei drøy mil sør for Trondheim. Han har stått opp om morgenen, smilt til kona, fyrt seg en røyk, og tuslet de ti meterne over plenen. Åpnet døra til det lille annekset han kaller «Verdensrommet». Satt seg ned i den brune skinnsofaen, under rekka av gullplater. Plukket en gitar ned fra veggen, fyrt opp en røyk til. I perioder har han tatt med seg gitaren og reist av gårde. Men de siste åra har han stort sett sittet her. Ni til fire, hver dag. Alltid alene.

-  Det er langt herifra og inn til byen.

Han ser ut mot hagen, og huset. «Ågebakken» kaller naboene blindveien han bor i. Han virker noe mutt, og det er iskaldt i brakka her vi sitter.

-  Ikke mye lys og varme, mumler Finn Graff.

Åge Aleksandersen ser på oss, men smiler han? Ikke godt å si. I stedet sier han:

-  Ingen kommer hit, uten at de er invitert.

FOR OVER 20 ÅR SIDEN gjorde Åge Aleksandersen en avtale med familien. Dersom han skulle stille opp for pressen, skulle det handle om ham og musikken hans, aldri om Torill og ungene. Ingen avis skulle få ta bilder av dem. De skulle slippe rampelyset.

-  Vi har gjennomført det konsekvent. Det finnes to bilder av Torill fra hele perioden. Og VG har et fantastisk fint bilde av sønnen min og meg, fra Norway Cup. Det er bare ikke sønnen min, he-he. Det er sønnen til Bjørn Hansen, treneren i Rosenborg.

-  Hvorfor har du vært så opptatt av dette?

-  Du kan tenke deg sjøl, tenk hvis du får en ener i VG og Dagbladet. Tenk hvor deilig det er for ungene å kunne kjøpe brød og melk på butikken, eller dra hvor som helst i Trondheim, uten at folk vet hvem de er.

Han smiler.

-  For dem som jobber med meg, er dette mildt sagt omdiskutert. Det er perioder hvor de sier: «Helvete, det må da gå an å vise trynet sitt litt mer.» Men jeg vil vises når jeg selv vil, og være fullstendig fraværende når jeg trenger det. Jeg vil ikke virke arrogant. Men det er sånne praktiske grep jeg har tatt i livet mitt, for å ikke bli steingal.

OM EI DRØY UKE kommer den nye plata «To skritt frem». Ti nye låter med Åge og Sambandet, og en live-cd fra fjorårets norgesturné. Plata er grunnen til at han stiller opp nå. Det er på grunn av den at han går ut av brakka, inn i huset, og henter kaffe og et brett med brødskiver, roastbiff og røykelaks.

-  Hjemmebaka brød, sier han.

Så sier han ikke mer. Og for å sitere en venn av ham: Åge åpner seg ikke som en tulipan i tide og utide.

-  Nei. Men jeg flirer jo mye. Hvis jeg er trygg på situasjonen.

EN GANG VAR Åge Aleksandersen den største.

I 1984 kom «Levva Livet» ut, og platecoveret viste en mann med kraftig bart og store, røde briller. Likevel ble dette historiens mest solgte norske plate, med 275 000 eksemplarer. Åge Aleksandersen dro på turné og holdt to konserter hver kveld. Han besvimte to ganger mens han sto på scenen den våren. Sommeren 1986 kom «Eldorado», som solgte hele 260 000 eksemplarer. «Solregn» (1989) solgte 160 000.

Så kom nedturen. Rockeren Aleksandersen begynte å skrive viser, og ga i 1991 ut plata «Laika». Aviskritikerne var nådeløse, og slaktet plata sønder og sammen. I Aftenposten skrev anmelder Ketil Bjørnstad at Aleksandersens tidligere aggressive vokal var erstattet med «grynting og nynning». Norsk Telegrambyrå kalte Laika for «uinteressant lirekassemusikk». Og både VG og Dagbladet trillet enere på terningen.

-  Det var ganske ille. Jeg bodde på hotel Royal Christiania i Oslo, og gikk ned om morran for å kjøpe VG og Dagbladet. Så gikk jeg opp på rommet, la meg i badekaret og tenkte «Skal jeg drukne meg nå?».

Hva er det han sier? Prøvde Åge Aleksandersen å ta sitt eget liv?

Han ler. Selvsagt gjorde han ikke det.

-  Jeg skulle gå rundt og markedsføre plata, skulle på «Nitimen» den samme morgenen. Men jeg var med på alt. For muligheten for å få sympati og bli strøket litt med håret, den var stor, sajnnt? Jeg kan flire av det nå. Men det var en tapper liten herre som vandret rundt i Oslo de dagene, for å fortelle hvilken fin plate han hadde laget.

Å VÆRE I RAMPELYSET krever sin mann, og Åge Aleksandersen har opplevd litt av hvert. Blant annet har han blitt sammenliknet med apekatten Julius. Ikke fordi også Åge er en sint, hårete mann, men fordi den bergenske språkforsker Georg Johannessen mente Åge Aleksandersen, rent sosiologisk, er like interessant som den kjente apekatten. Johannessen hadde analysert tekstene på Åges plate «Eldorado», og plukket dem fra hverandre.

-  Hvordan var det å bli sammenliknet med Julius?

-  Hele situasjonen var tung. Jeg husker det veldig godt, det var i forbindelse med starten på Eldorado-turneen. Jeg var i Finnmark da det braket løs, og det som forundret meg, var raseriet. Det var som om jeg hadde drept noen, men jeg hadde jo bare skrevet noen sanger. Medieoppstyret var enormt, proporsjonene helt skrullat. Det var så mange som var så jævlig sinte.

Han tar en slurk av kaffen.

-  Jeg er tre ting, jeg. Jeg lager melodi, skriver tekst, og så er jeg utøver. De tre tingene må være sammen. Jeg skriver ikke dikt, jeg skriver sangtekster, som Åge Aleksandersen skal framføre. Det blir som en trebeint stol. Tar du bort det ene beinet, så ramler stolen sammen.

I FJOR SKJEDDE DET noe med Åge Aleksandersen. Han bestemte seg for å samle Sambandet, suksessbandet fra åttitallet. Og vips, så var han en suksess igjen. Åge og Sambandet dro ut på norgesturné, som ble utsolgt. I Trondheim mottok han en kulturpris, og på Trøndelag Teater fikk forestillingen «Purpur og Gull» flotte kritikker. Åge Aleksandersen hadde skrevet musikken

-  Det var helt utrolig. Jeg føler meg vaska, jeg. Reingjort. Det er jo litt sånn: Idiot ene året, geni andre året. Sannheten ligger vel et sted midt imellom.

Det at Åge Aleksandersen ser seg selv som «vaska», handler mye om en reise han gjorde, for fem år siden. En turné der Åge reiste rundt alene.

-  Plutselig syntes jeg det var veldig artig å spell igjen, det hadde jeg ikke syntes på mange år. Jeg skulle gjøre 14 konserter, så ble det 150. Jeg fikk innblikk i hvilke sanger som fungerer, og hvilke som ikke gjør det. Og så var det mange fine kritikker. Hva heter det ... «kred\'en»? Den var tydeligvis i orden igjen, og det var mange unge mennesker som hørte på meg.

Han ser opp.

-  Med den turneen ble jeg en fri mann. Plutselig sto det helt klart for meg: Uansett hvordan karrieren min måtte gå med plateutgivelser, band, store produksjoner, så kan jeg bare ta med meg gitaren, og greie meg suverent. Jeg kan reise 200 dager i året, alene med gitaren. Det har gitt meg en sjøltillit det tok fryktelig mange år å komme fram til.

Han tenker seg om et sekund.

-  Jeg har ikke akkurat osa av sjøltillit, før. Men den turneen løsnet et eller annet inni meg. Jeg kom nært innpå publikum, og det viste seg at det var mange som var glad i det jeg holdt på med.

-  Du hadde solgt over en million plater før den turneen?

-  Ja da.

-  Hvordan kunne du tvile på deg sjøl, da?

-  Det er veldig komplisert det der. Det handler også om at det til tider er litt vanskelig å være meg, fordi jeg er ganske kjent. Det er greit når jeg står på scenen. Men jeg har alltid vært ukomfortabel i dagligdagse situasjoner. Av og til veit jeg ikke hvor jeg skal gjøre av armer og bein. Det er litt merkelig, det der. Jeg vil jo selge mange plater, og ha mye folk på konsertene. Samtidig følger det noe med dette, som jeg har problemer med å håndtere. Det er vanskelig å forklare, men det å bli gjenkjent, at folk snakker til meg, ja, da blir jeg ganske hjelpeløs.

-  Hva skjer da?

-  Jeg går fort, fort forbi alt. Det gjør jeg. Men jeg er jo lite ute, da. Jeg er mye her. Hjæm.

ÅGE ALEKSANDERSEN HAR alltid skrevet om sitt eget liv. En av sangene på den nye plata heter «Alkymisten». Der synger han at han har «vært på de lyse toppan, i den mørke pøl». Men hva er den mørke pøl?

-  Det handler om at man som menneske kan være sårbar og lei seg, og føle at man til tider ikke strekker til. Da jeg var ung, hadde jeg behov for å få hjelp, på grunn av psykiske problemer. Og jeg fikk god hjelp. Seinere i livet har jeg sett at det på sett og vis er adelsmerket mitt, at man kan være så sårbar, utafor og lei seg, men likevel fungere. For da blir det som er bra, så utrolig mye bedre.

-  Det at du fikk hjelp, hadde det sammenheng med oppveksten din som barn i en taterfamilie?

-  Det hadde nok det. Jeg var en særdeles forvirra ung hardhaus. Det må jeg bare innrømme. At det ble røska opp litt i livet mitt, rødda opp og staka opp en kurs, det tror jeg var helt okey.

Han smiler.

-  Det er mange mørke pøler i løpet av et liv. Sånn er det. Og så er det så godt å registrere at man kommer seg videre, uansett.

SANGENE HANS HAR OFTE noe mørkt i seg. «Det sniker seg bestandig inn noe jævla svineri,» som Åge selv sier det. Han forteller hvordan den nye singelen «Danserinnen» egentlig var en hyggelig og fin popmelodi. «Men så sneik døden seg jaggu inn der også». Og når vi spør hvor det kommer fra, det mørke, forteller Åge Aleksandersen en historie om sin bestefar. Aleksander Aleksandersen.

-  Han var jo tater, sajnnt, og reiste rundt omkring. En meget spesiell og flott herremann.

Han tar en kort pause.

-  Det er klart det har hatt en veldig påvirkning på livet mitt, det bestefar sto for. At jeg er den jeg er, har sammenheng med at jeg vokste opp som sønn av en tater. Det preget meg i mitt unge liv, Jeg følte meg veldig utsatt, men så snudde det. I dag er jeg sjeleglad for bakgrunnen min. Nå skjønner jeg at jeg har fått muligheten til å føle ting helt spesielt sterkt.

Aleksander Aleksandersen leste dikt for barnebarnet. Blant annet av svenske Dan Andersson.

-  De diktene der, det var ikke noen kjære mor.

Åge tenker tilbake, og begynner å lese fra et dikt bestefaren lærte ham:

-  Omkring tiggarn från Luossa satt allt folket i en ring. Och vid lägerelden hörde de hans sång. Och om bettlare og vägman och om underbara ting, och om sin längtan sjöng han hela natten lång.

DE SISTE ÅRA HAR Åge Aleksandersen vært vitne til noe som må betegnes som oppsiktsvekkende. En sint liten mann som synger på trøndersk, han selv med andre ord, er blitt en helt. Det har han for så vidt opplevd før. Men han er nå en helt i Danmark, av alle steder. Selv forsøker han å ta det litt ned, han er da ikke svær i Danmark. Men jo da, han har egen fanclub.

-  Vi spiller vel 20 konserter i året der. Det er mye folk, og kurven er sånn, sier Åge og holder ei flat hånd oppover.

-  Hvorfor tror du danskene er så begeistret?

-  Det er nok først og fremst fordi konsertene våre er veldig bra. Og de opplever det nok ganske eksotisk at det kommer en mann fra Trøndelag og brøler noe de skjønner lite av.

-  De skjønner vel knapt noe som helst?

-  Nå skjønner de ganske mye. Vi har lagt ut trøndersk-dansk ordliste på plata. Det er litt merkelig det der, men det er utrolig hva som går an. Jeg forbanna meg på at dette gir jeg meg ikke på.

-  Danskene kaller deg «den rene rå power fra grundfjeldet i Norge»?

-  Ja. Men så skal det ikke mye fjell til før danskene blir imponert.

FOR TRE UKER SIDEN fylte Åge Aleksandersen 56 år. Han er både far og bestefar. For å holde seg i form, slår han på en sandsekk som henger i garasjen. Han liker å slå, sier han. Hadde han begynt tidligere, kunne han ha blitt en ålreit bokser. Han tror det. Men det er for seint nå. Han blir jo ikke yngre.

Og så er det stadig flere begravelser. For fem år siden døde kompisen Björn Afzelius. Flere venner av ham har gått bort. Og denne påsken, for bare et par uker siden, døde Åges nære venn, hyttenabo og platepartner Gunnar Hordvik. Det ble ikke noen langfredagsmiddag sammen for de to kameratene, slik de hadde planlagt. Hordvik skulle komme på hytta til Åge, og høre på opptak fra den nye plata.

-  Ja, sier Åge.

Mer sier han ikke. Det blir for vanskelig, for følsomt. Først og fremst tenker han på Gunnar Hordviks familie, kona hans og de to barna. Det å skulle gjennomføre en platelansering nå, når han nettopp er død, føles helt surrealistisk. Akkurat dette, å reise rundt med ei ny plate, er noe han og Gunnar Hordvik har gjort mange ganger sammen. Og hele tida, mens Åge nå går rundt med den nye plata, dukker bilder av hans gamle venn opp i hodet.

MEN ÅGE MÅ VIDERE, han må fylle dagene sine, han må fortsette. Spille konserter, skrive nye låter, dra på flere turneer. Det er sånn han lever livet sitt. Og hva annet kan han gjøre?

-  Det er dårlig med omskoleringstiltak for sånne som meg. Og så er det noe der, bakom skogen og fjellet, noe som roper på meg. Jeg må ut og snuse på det, finne ut hva som rører på seg. Det har jeg gjort så lenge, at jeg tror ikke jeg klarer å slippe unna det. Det er en besettelse og en lengsel.

-  Du er ikke redd for at folk skal si: «Nå er det på tide at\'n gir seg»?

-  Det spørs vel om jeg hadde tatt signalet. Det er visst en del yngre musikere som synes det er fascinerende at jeg fortsatt holder på. Jeg er jo jææævlig gammel i denne bransjen. Av og til tror jeg de unge tenker: Vi får vel ferra og sjå han Åge no. Vi må skyndt oss, mens det fortsatt er liv.

Legendariske Prudence: Åge Aleksandersen (t.h.) og Terje Tysland (nummer tre f.v.) var sentrale i trønderrockens første store band.
Levva livet: Blå smoking og røde briller. En mann med øye for detaljer.
Sammen for livet: Lasse <P />Hafreager (t.v.), Åge, <P />«Bettan» og Wenche Myhre.
Gro og Åge: Innpåslitne, kvinnelige fans har det vært en del av.
Verdensrommet: I dette rommet har Åge snekret musikk i 25 år.