Litt å hanskes med

På Christiania torv ligger et hyggelig, om enn litt dyrt, brasseri. Men hvor er folk?

-  HVA HAR SKJEDD HER? undret Robinson. Det er lørdag kveld og nesten tomt i restauranten. Kanskje novembervinden blåser for kaldt, kanskje det er stille før julebordsstormen, eller kanskje har kjøkkenet mistet grepet om maten?

Matbeskrivelsen kan i hvert fall få sulten på glid. Servitøren var raskt ute med både menyen, beskrivelsen av dagens femretter og et glass Sancerre.

-  Her er det mye godt, men vi går for dagens femretter (kr 525). Med de stive prisene på dette stedet, tror jeg ikke det er en dårlig investering, sa Fredag.

Det startet veldig bra med dåhjortcarpaccio med syltet kantarell, kapers og ristede pinjekjerner.

-  Søtsyrlig sopp og salt kapers er klassisk følge til carpaccio. Enkelt og godt. Det eneste som trekker ned, er neven med småbrune, aldrende salatblader på toppen. Ser verken særlig innbydende ut eller passer i smaken, mente Robinson. Retten fikk følge av en nydelig Riesling fra den anerkjente tyske vingården Leitz.

-  Riesling er den nye vinen, deklamerte Robinson, heldigvis fortsatt sittende. -  Denne har både god sødme og lang ettersmak.

Ikke lenge etter siste bit av dåhjorten, kom neste rett. Pussig nok kunne det virke som om kjøkkenet hadde hastverk. Men irritasjonen varte ikke lenge. Stekt kveite med blomkålpuré, sprøtt bacon og skalldyrskum var ikke å forakte. Til og med den litt - ufortjent, vil kanskje mange si - utskjelte grønnsaken mais var fint følge her.

-  Fersk mais stiller i en helt annen klasse enn boksevarianten, understreket Robinson.

DET ER IKKE NOE Å SI på lokalene til Brasserie Hansken. Med hvitdukede bord langs de store vinduene ut mot Christiania Torv og en gedigen bardisk i mørkt treverk i midten, ligger alt til rette for en klassisk brasseristemning.

-  Det eneste som mangler her er litt sorl; lyden av glade mennesker som spiser mat og drikker god vin. Siden det omtrent bare er oss her, føles det nesten litt kaldt, ytret Robinson.

Fredag nikket enig:

-  I tillegg er det for lyst her. Kanskje det er alle de nakne, hvite dukene som stikker i øynene?

Heldigvis var det trøst å finne i en ny, innbydende rett som landet på bordet. Et mørt stykke oksebiff med kål, salte, små ratte-poteter og madeirasaus.

-  Mye er gjort med et virkelig godt stykke kjøtt. Enkelt og ujålete, sa Robinson.

Fredag satt i egne tanker:

-  Dette glasset med Chateau Vieux Bonneau er et gulleksempel på at kombinasjonen av mat og vin kan ta måltidet til nye høyder. Før maten kom, var denne rødvinen en anelse bister og uvillig, men nå er den føyelig og mild.

Nok en gang hadde servitøren det travelt med å rydde av, skjenke i ny vin og bære inn neste rett. Før noen fikk sukk for seg, kom en hvilerett med lun tallegio, en nydelig rødkittost, i følge med aprikos og hasselnøtter. Heldigvis en ikke altfor raus porsjon, slik at det var plass igjen til desserten. Crema catalana, den katalanske versjonen av crème brulée, kom denne gangen med sitron og kanel.

-  Sitronen gir en fin friskhet til kremen, men Sauternes-vinen trives ikke så godt med den syrlige smaken, konkluderte Robinson, og la til: -  Men det er også eneste vinbom i kveld!

ROBINSON OG FREDAG var mette og ganske fornøyde da det ble tid for betaling, selv om det skulle vise seg å ta overraskende lang tid å få servert både regningen og en kopp kaffe. Summen fikk Robinson til å gni seg lett i øynene:

-  Det kan diskuteres om Hansken egentlig kan kalles et brasseri. I hvert fall hvis man ser historisk på det. Denne maten er atskillig mer forseggjort - og langt dyrere - enn den enkle bryggerimaten brasseriene serverte. Og disse prisene kan måle seg med langt mer fornemme restauranter, også de med Michelin-stjerne. Dessverre når verken mat, service eller stemning helt opp i samme klasse, synes jeg.