Litt mindre smakfullt

For et år siden åpnet Smak av Oro, til Robinson og Fredags store begeistring. Den er ikke lenger like stor.

– Husker du hva du sa i fjor?

Robinson lente seg over bordet mot Fredag.

– Du sa: Jeg synes rett og slett alt var ypperlig, sa Robinson.

– For vel et år siden var det absolutt dekkende. I dag er jeg ikke så sikker, sukket Fredag.

Det var ikke første gang Magasinets restaurantløver hadde opplevd at det som en gang hadde fått dem til å hente fram superlativer og flust med stjerner, viste seg å være en skuffelse ved neste besøk.

– Ideen er fremdeles god, men det som for et år siden var en lang rekke av fantastiske og varierte smaksopplevelser oppleves i dag som lang rekke smaksopplevelser av svært variabel kvalitet.

Et par timer før.

– To, fem, sju, elleve, tretten og femten. Og til dessert vil du ha nr. 17. Ok, sa servitøren.

Robinson kikket på menyen foran seg, hvor det var krysset av for sju av de i alt 20 alternativene. Det er slik det fungerer på Smak av Oro. Rettene er beskjedene i størrelse, men alle skal by på en unik og rik smaksopplevelse. Ønsker du matmengde som tilsvarer en treretter, anbefales sju småretter, eller «smaker» som det kalles her. For Robinsons del besto de av andelever med eple, tortellini fylt med ricotta, andebryst med plomme og selleri, entrecôte med risotto, spareribs med kimchi og fritert svinefilet – samt vaniljepudding med bringebæris til dessert.

– Da krysses våre veier kun i andebrystet og spareribs, sa Fredag, som i tillegg hadde valgt carpaccio med løyrom, ishavsrøye med agurk, rådyr med tyttebær, torsk med ingefær, pluss lakrisis med mango til dessert.

– Ramset opp på den måten høres det overveldende ut, og sjansen for fullstendig krig mellom surt og søtt, salt og sterkt, synes overhengende. Men utrolig nok skjedde det ikke forrige gang vi var her, sa Robinson.

Det skjedde heller ikke denne gangen. Men i motsetning til forrige gang, var det ikke alle smakene som viste seg å være like minneverdige.

Det begynte bra.

– Fantastisk, sa Robinson etter å ha tatt et par biter av «Pepper», det vil si andelever servert med eple i kremmerhus. Den lett syrlige smaken fra eplet, og spissen av pepper, var nydelig avstemt mot den søtlige og aromatiske andedelikastessen.

Fredag var også begeistret. Carpaccioen, dekorert med løyromkaviar og rødløk fikk full score.

Resten av måltidet var mer ujevnt. Fredags torsk, så vidt stekt og misomarinert på japansk maner, dro opp. Det samme gjorde ribba krydret med sesam og servert med kimchi, grønnsaker syltet med chili på koreansk vis. Men så var det flere av rettene som ikke var mer enn sånn midt på treet. Fredag syntes det ikke var noen god idé å servere andebryst som hamburger. Brødet dempet smaken og gjorde de tynne kjøttbitene tamme på smak. Aller uheldigst kom Robinsons avslutning ut. «Crispy thai» representerte måltidets bunnmål. Svinefilet dyppet i tempura røre og fritert, smakte ikke mye annet enn frityrolje.

Heldigvis hindret dessertene at Robinson og Fredag forlot restauranten i dårlig humør.

– Men likevel, vi må nok redusere stjernedrysset litt i forhold til forrige gang, sa Robinson, og Fredag nikket samtykkende.

– Det jeg sist opplevde som en serie gjennomarbeidete og nøysomt komponerte småretter, virket mer tilfeldig sammensatt og mindre inspirert denne gangen. Prisnivået er ikke byens høyeste, men når regningen for to personer inkludert vin, beløper seg til ca. to tusen blanke, bør man være mer enn bare passe fornøyd, sa Fredag.

Robinson nikket sakte.

– Ganske mye mer enn bare passe. Og enda mer nå, når lommebøker, kredittkort og sparekontoer klynker i selvmedlidenhet etter sesongens forbruksfest.

robinson&fredag@dagbladet.no

NEDTUR: Når regningen for to personer, inkludert vin, beløper seg til rundt to tusen blanke kroner, burde man bli mer enn passe fornøyd. Det ble ikke Robinson & Fredag.