Litt Nobel

Når milliardær Fred Kavli (81) fra Romsdalen snakker, er selv president George W. Bush lutter øre.

Ingen legger spesielt merke til den eldre, velkledde mannen som sitter alene, bøyd over hotellfrokosten sin, på restaurant Palmen i Trondheim.

De andre gjestene på hotell Britannia vet ikke at mannen som akkurat nå løfter kaffekoppen med lett skjelvende hender, er god for flere milliarder. De vet ikke at han har kjent flere amerikanske presidenter, eller at nyhetsmagasinet TIME i en artikkel i fjor sammenliknet ham med Alfred Nobel. Og hadde noen av de andre hotellgjestene hørt navnet hans, hadde de antakelig assosiert det med tubeost.

Men Fred Kavli fra Eresfjord i Romsdal har ingenting med ost på tube å gjøre. Nå lukker han øynene et lite øyeblikk, kanskje tenker han tilbake til den gangen han satt i den samme salen som ingeniørstudent Kavli. Den gangen hadde han selskap ved bordet, av en medstudine fra Norges Tekniske Høgskole. Det var nemlig ikke bare professorene ved NTH som lot seg begeistre over Fred Kavli.

- Jeg husker nøyaktig hvor bordet sto. Jeg hadde en fantastisk date der.

- Husker du noe mer fra daten?

- Det er et godt spørsmål.

Kavli smiler. Rensker stemmen. Han vil åpenbart ikke utlevere sin venninne.

- Et veldig godt spørsmål.

BARNDOMSHJEMMET: Fred på besøk på familiegården i Eresfjord i 2007. Foto: STIG ANDERSEN
BARNDOMSHJEMMET: Fred på besøk på familiegården i Eresfjord i 2007. Foto: STIG ANDERSEN Vis mer

Når kronprins Haakon tirsdag deler ut de aller første Kavli-prisene i et fullsatt Oslo Konserthus, faller nok en brikke på plass i norsk-amerikanske Fred Kavlis store plan. Prisene deles i år ut til sju framstående forskere på områdene nanovitenskap, nevrovitenskap og astrofysikk. Prisvinnere er fra Storbritannia, Sverige, Nederland, Japan og USA og de får alle en andel av prisen på en million dollar for hvert fagområde. Kavli har allerede støttet forskning innen disse emnene med over hundre millioner dollar, og dressbukselommene hans er langt fra tomme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvor mye har du tenkt til å gi bort?

- Planen var å gi bort alt.

- Alt?

- Ja, i det store og det hele, sier Kavli og smiler.

- Hva synes familien din om det?

- Nå har jeg gjort visse forberedelser, for å si det slik, for min familie. Men du forstår, min datter for eksempel...

Kavli leter etter ordene.

Litt Nobel

- Hun er ikke så opptatt av å opparbeide seg rikdom. Og hun vil jo ikke ha smykker, så jeg kan ikke gi henne det heller.

- Så familien støtter planen din om å gi bort nesten alt du eier?

- Å ja. Absolutt.

Hvordan ble Fred Kavli søkkrik? Først og fremst ved å selge Kavlico Corporation for to og en halv milliard kroner i 2000. Han startet selskapet selv allerede i 1958, to år etter at han hadde forlatt Trondheim og Norges Tekniske Høgskole (NTH), for å søke lykken i USA. Som nyutdannet ingeniør fikk Kavli jobb i sensorindustrien, i et selskap som lagde sensorer til Atlasraketten, som brakte den første amerikaner ut i verdensrommet. Etter to år var Kavli blitt chief engineer, men han ville videre. Fred Kavli sa opp og startet i stedet sitt eget selskap, Kavlico. Han fortsatte å jobbe med design av høyteknologiske sensorer, og skaffet seg de patentene han trengte. Kavli designet sensorer for sivile og militære fly, og sensorer til romfartsindustrien. Snart leverte selskapet hans teknologi til amerikanske spionfly, men også til bilindustrien. Kavlico vokste og vokste, og tjente stadig mer penger. Penger som Fred Kavli blant annet investerte i eiendom. Han vil ikke si noe om hvor store verdier han sitter på her, men at Kavli sitter på et lite eiendomsimperium, er det ikke tvil om. Han har blant annet 60 eiendommer i Oxnard, der han også har eget kontor.

- De høye fjellene. Lyden fra elva. Den mektige fossen. Det er så vakkert, så utrolig vakkert.

Fred Kavli forteller om Eresfjord, sin barndoms dal. Med gammel, sprukken stemme forteller han på engelsk om gården foreldrene hadde, om et hardt, og til tider nokså kjedelig arbeid. Men Fred hadde naturen, og han hadde nordlyset, som han kunne sitte og se på i timevis. Ikke minst hadde han den syv år eldre broren Aslak. Han var odelsgutt til familiegården, og minst like teknisk interessert som Fred, eller Fritjof, som han het den gangen. De unge brødrene startet produksjon av knott, etter at storebror Aslak hadde funnet opp en knottgenerator. Pengene de tjente kom godt med da Fred etter hvert bestemte seg for å reise til Trondheim og studere på Norges Tekniske Høgskole. Da hadde Aslak for lengst dratt i forveien.

- Du har bodd 60 år i Amerika. Føler du deg fortsatt norsk?

- Absolutt. Det var jo i Norge jeg vokste opp. Jeg hadde en fantastisk barndom og ungdom, som formet livet mitt. Og jeg ser alltid fram til å komme tilbake hit. Jeg har ni nieser og nevøer, de fleste av dem bor i Norge.

Da Kavli fylte 80 år i fjor sommer, besøkte han Eresfjord igjen. I dokumentaren «Kavli - Den nye Nobel» som ble vist på NRK sist mandag, ser vi Kavli sitte og nyte den mektige naturen han forlot. Og vi ser han besøke kirkegården der broren Aslak ligger begravet. Storebroren døde av prostatakreft i 2002, noe som har gått hardt inn på lillebror. «Det er nok han jeg savner mest», sier Fred i dokumentaren. Så blir han stille.

Det er langt fra gården i Eresfjorden til Fred Kavlis 1000 kvadratmeter store villa i Santa Barbara, nord for Los Angeles. Eiendommen ligger helt ute ved havet, har tennisbane og svømmebasseng, og Fred Kavli har selv vært sterkt involvert i designet av huset. Et hus som blant mye annet inneholder ni bad og toaletter, syv soverom, deriblant Fred Kavlis eget, som strekker seg over to plan.

- Interiørdesign og arkitektur er vel mer en slags hobby for meg. Men jeg har alltid likt å velge ut farger og materialer. Når det gjelder designet av mitt eget hjem, så har jeg brukt svært mye tid på det. Hver eneste marmorbit har jeg plukket ut selv, alt listverk, tepper og tapeter, alt slikt.

- Du er en estetiker?

- Jeg er opptatt av å omgi meg med ting jeg liker å se på. Det er min ledesnor. For eksempel er jeg ikke opptatt av den type kunst som folk snakker om akkurat nå. Jeg vil ha kunst jeg selv liker, som jeg kan leve med.

På veggene i huset i Santa Barbara henger det malerier av Tidemand og Gude, blant annet Tidemands «Den foreldreløse», som Kavli husket fra en av barndommens lærebøker, og kjøpte på auksjon, fordi det minnet ham om barndommen. Bokhyllene er fylt med vakre bøker i skinn. Og i kjelleren har Fred Kavli store Mercedes-er, Rolls-Royce, og en Bentley, med interiør som er spesialdesignet den lange kroppen hans.

- Du har også et eget teater, har du ikke?

- Ja da. The Kavli theatre of performing arts, det ligger i Thousand Oaks, ved Oxnard. Det er et fint teater, plass til 1800 mennesker, og det er godt likt blant folk. Det settes opp stykker for barn der også, det er jo fint.

- Går du der selv?

- Ikke så ofte som jeg gjerne skulle. Men jeg har sesongbilletter.

For noen år siden ble Fred Kavli en del av det såkalte «U.S. Presidents Council of Advisors on Science and Technology». Et rådgivende organ for den amerikanske presidenten, med andre ord.

- Du gir Bush råd?

- I en del tekniske spørsmål, ja.

- Når møtte du ham sist?

- Det er ikke så lenge siden. Jeg skal møte ham igjen snart. Sist vi var sammen diskuterte vi flere ting, blant annet visse typer nye medisiner. Og så fortalte han om sitt siste besøk til Russland.

- Har du møtt flere presidenter?

- Ja da.

- Mange?

- Absolutt. Bush den første, selvsagt, og Reagan, jeg møtte ham en rekke ganger, både da han var president og seinere. Ronald Reagan var en av mine favorittpresidenter. Jeg har møtt ham sammen med både Margaret Thatcher og Mikhail Gorbatsjov, eller sammen med andre presidenter, som George Herbert Walker Bush (Bush senior) og George W. Bush. Alle disse møtene var av sosial karakter.

- Hva snakket du med Reagan om?

- Forskjellige ting, selvsagt, men jeg støttet ham i kampen mot kald krig, jeg trodde virkelig på ham der, og jeg synes han gjorde en god jobb.

Kavli legger ikke skjul på at han har støttet republikanerne økonomisk. Og i hjemmet i Santa Barbara henger det flere bilder av Kavli sammen med framstående republikanere, blant annet et par presidenter. Et annet bilde viser Kavli som står midt mellom Reagan og Gorbatsjov.

- Har du møtt Clinton også?

- Nei, jeg har ikke det. Han gjorde det ganske godt som president, men det var ei tid da jeg ikke var så mye involvert.

- Hvem håper du på nå, McCain eller Obama?

- Jeg har ikke bestemt meg ennå. Det er fortsatt litt tid, og mye valgkamp som gjenstår.

Femten av de fremste universitetene i verden har i dag forskningsmiljøer som har fått status som «Kavli-institute». Eliteuniversiteter som Stanford, Cambridge, Harvard, og NTNU i Trondheim, har alle fått en startkapital på 37, 5 millioner kroner fra The Kavli Foundation. Merkelappen «Kavli institute» er blitt et kvalitetsstempel som universitetene lokker med når de kjemper om de klokeste forskerhodene. For ett år siden samlet Fred Kavli alle de femten instituttsjefene til mottakelse i Santa Barbara.

- Det var fantastisk, så mange gode forskere samlet på et sted, de beste av de beste. Det var veldig, veldig gøy.

Og der gikk de rundt, verdens fremste hjerneforskere og astrofysikere, og nøt gjestfriheten og den håndplukkede marmoren til deres rike velgjører fra Eresfjord i Romsdal.

- Hva gir det deg egentlig, å gi bort alle disse pengene?

Kavli smiler, tenker seg godt om.

- Min definisjon av lykke i livet er å oppnå ting. Det å sette seg mål, og så merke at man nærmer seg målene, er veldig givende.

- Det er ikke mange nordmenn som gjør som deg, og gir bort pengene sine. Hva tror du det kommer av?

- Det handler nok litt om lovgivning og skatteregler, som kanskje ikke er lagt til rette på samme måten her som i USA. Samtidig er det vel en større tendens i Norge til å tenke at staten bør ta seg av en rekke oppgaver, i stedet for at individer eller selskaper gjør det.

- Kan vi gjøre noe for å forandre det?

- Helt klart. Jeg har stor tro på viktigheten av å resirkulere velstand, og å redusere konsentrasjonen av rikdom. Det er viktig for å legge til rette for entreprenørskap. Og man vil ikke ha en økonomi som er slik man ser i visse land i Sør-Amerika, der enorme formuer er eid av noen veldig få mennesker. Man vil ikke dit.

Etter å ha levd så lenge borte, har Fred Kavli fått en god anledning til å se Norge og nordmenn fra utsida.

- Amerikanere og nordmenn er bemerkelsesverdig like, på mange måter. Men når det gjelder business, så gjør Norge det veldig bra for tida. De har gode ingeniører og utretter flotte ting i oljeindustrien, og i shipping. Norge er også flink til å investere pengene sine, slik de har gjort i oljefondet. Økonomien drives godt. Men kanskje Norge burde se på mulighetene for å utvikle infrastrukturen raskere, det tror jeg ville ha vært mulig. Når det gjelder vitenskap, så burde Norge hatt de beste fasiliteter når det gjelder forskning, vi lever jo i kunnskapens tid. Kunnskap er det beste verktøyet vi har, og det å investere i kunnskap er å investere i folket. Jeg tror kanskje Norge kunne ha gjort det i noe større grad.

Onsdag reiser Fred Kavli til Trondheim, etter å ha gjort unna pris-seremoni, diverse forelesninger og celebre middager i Oslo. Han skal besøke NTNU, som tidligere i år utnevnte ham til æresdoktor. Der titter han nok innom sine venner hjerneforskerne Edvard og May Britt Moser, og deres «Senter for hukommelsesbiologi». Senteret fikk i fjor den prestisjefulle statusen som «Kavli institute», som det første i Norge. Forskerparet Moser & Moser er blant annet kjent for sin hukommelsesforskning, og for noen år siden lykkes de, i samarbeid med sin forskergruppe, å finne hjernens «stedsans». Ifølge Kavli er arbeidet til Moser & Moser anerkjent som noe av det beste som er gjort innen denne type forskning de siste 25 åra.

- Noen sier til og med det aller beste arbeidet, sier Kavli og smiler stolt.

Han er fascinert av forskningen, og av vitenskapens uendelige muligheter. En av de tingene han er særlig spent på, er om forskningen kan løse gåten med aldring. Han tror nemlig det skal være mulig å stoppe aldring. Ikke bare det, Fred Kavli har sagt at han tror det skal være mulig å reversere aldring.

Noe av det som aldri slutter å forbløffe Fred Kavli, er universets uendelighet. Det er for ham like fascinerende i dag som da han beundret nordlyset i Eresfjord.

- Ettersom man forstår mer, så forstår man også hvor uendelig stort universet er. Du kan studere en bitte liten del av himmelen, og når du ser det utrolige antallet stjerner, så gir det deg en følelse av uendelighet. Det meste vi ser der ute, er «dark matter», og vi vet ennå ikke hva det er. Det er så mye vi ikke vet, men som framtidige generasjoner skal forske på og finne ut av. De kommer til å gjøre nye oppdagelser og nye funn, som generasjoner etter oss skal få glede av. Dessverre får ikke sånne som meg være til stede og oppleve det.

- Gjør det deg trist?

- Nei, bare misunnelig.

Han ler en kort latter, hoster litt, og fortsetter å snakke om verdensrommet, stjernene, og galaksene langt der ute et sted. Han utelukker heller ikke at det finnes intelligent liv på andre planeter.

- Jeg tror det er en god sjanse for det. Det kan være milliarder av lysår unna. Men tenk om man en gang fikk kontakt med dem... da ville man kunne få svar på ting som skjedde for veldig, veldig lenge siden.

Plutselig er det som om det er kommet noe gutteaktig over den lange, gamle kroppen. Kavli smiler igjen.

- Jeg tror definitivt det er liv på andre planeter. Men intelligent liv... det er et større spørsmål. Jeg tror det finnes muligheter for det. Men vi vet jo ikke per i dag, så det blir bare gjetninger fra min side.

- Har du hatt lyst til å dra ut i verdensrommet?

- Å ja, det ville jeg ha likt, virkelig. Men på dette punktet i livet mitt tror jeg ikke det kommer til å skje. Det finnes jo dem som jobber med kommersiell romturisme, så det kommer nok en mulighet etter hvert. Vi får se.

Det er mange år siden Fred Kavli skilte seg fra sin amerikanske kone. Han har to adopterte barn, og bor alene i den 1000 kvadratmeter store villaen på stranda i Santa Barbara. Hver morgen klyver han opp på trimsykkelen og sykler alene i tre kvarter. To ganger i uka spiller han tennis. Og hver dag går han tur langs stranda foran det enorme huset.

- Du bor der alene, sammen med hushjelpen din?

- Det stemmer.

- Er det ensomt av og til?

- Nei... av og til får jeg venner på besøk. Og så hender det slektningene mine kommer. Tidligere kom de flere ganger i året, det gjør de ikke lenger. Men jeg får fortsatt mye besøk, og jeg synes ikke huset er for stort, det er helt ok.

De som kjenner ham, sier Fred Kavli jobber nesten hardere nå enn da han var konsernsjef for tusenvis av ansatte i Kavlico Corporation. Han sier han har tenkt til å ta seg litt ferie, han har ennå ikke fått besøkt Australia, men så langt har han ikke hatt tid. The Kavli Foundation tar mesteparten av tida hans nå. Men litt ferie hadde nok vært godt. Kavli merker at det å reise jorda rundt er mer slitsomt enn det en gang var.

- Er du redd hjernen din en dag ikke virker like godt lenger?

- Absolutt. Det er jo noe man virkelig kan bekymre seg for. Allerede nå merker jeg at den ikke virker like godt som den gjorde for ei tid tilbake. Men som det heter: Whats good for the heart is good for the brain. Å være aktiv, både med kropp og hode, er det viktigste du kan gjøre når du begynner å bli gammel.

Kavli smiler, han unnskylder seg, en fotograf vil ta noen bilder av ham og Kavli går trappene ned en etasje, han forsøker alltid å gå trappene, sier han. Noen minutter seinere er han tilbake.

- Du har sagt at du alltid har vært veldig ambisiøs?

- Ja, det er nok riktig.

- Er det noen områder der du ikke har lyktes?

- Vel...

Han tenker seg om, lenge.

- Det er sikkert noen ting.

Tenker, tenker.

- Jeg føler vel generelt at jeg har lyktes ganske bra. ■

magasinet@dagbladet.no

MED STOREBROR: Fred (t.v.) og storebror Aslak reparerer et flatt dekk. Her var det ikke snakk om å kjøpe nytt.
UNGKARSREDET: I dag bor Fred alene i sitt tusen kvadratmeter store palass i Santa Barbara.
BIL OG BUSINESS: Med sin Bentley, foran fabrikklokalene til Kavlico, firmaet han solgte for to og en halv milliard i 2000.
HOS FRED: Øyvind Sørensen (f.v.), leder for Kavliprisen, professor Reidun Sirevåg, departementsråd Trond Fevolden, Fred og Anne-Marie Astad i Det Norske Videnskaps-Akademi.
MANN FOR SITT BORD: Fred på sitt kontor i «The Kavli Foundation».
ETTERKRIGSTID: Fred med en reparasjonsklar tosylindret BMW 750 og i pilotdress - ervervet under krigen til bruk på kalde dager. Mellom 1945-1946.
FERDIG PÅ FIRDA: Fred (t.h.) i 1949, nettopp ferdig på Firda Landsgymnas. Fra venstre: Storebror Aslak, storesøster Inger, mamma Lina og lillesøster Ingvarda.
DE HARDE TREDVEÅRA: Fred mellom far og storebror Aslak foran huset i Eresfjorden i Romsdalen, rundt 1934.