Liv Køltzow

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Liv Køltzow Bok: «Det avbrutte bildet» Begynnelsen: Da Hanna T. hadde levd sammen med Andreas i tolv år, forsvant Arild, Andreas\' tyve år gamle sønn, ingen spor, ingen forklaring. Det var den typen hendelser ingen ønsket å bli utsatt for, likevel ble noen av og til rammet, nå var det Andreas, hvorfor ham, hvorfor så urettferdig, og i det hele tatt: Hva var hensikten med disse opplevelsene, ingen hensikt, kun resultater, som den plutselige modningen hos den det gikk ut over. Men igjen, hva skulle denne modningen være godt for, så lenge det var bedre å slippe den. Begrunnelsen: Skal jeg være bunnløst ærlig, så hadde jeg en annen begynnelse først. Den er fortsatt der, seks-sju sider lenger ut i boka. Men som begynnelse var jeg ikke fornøyd med den, fordi jeg fikk trøbbel med å introdusere handlingen. Denne første begynnelsen handler om at det er april, og Hanna nettopp har vendt tilbake fra Italia, der hun har opplevd den tidlige italienske våren. Nå kommer hun hjem til det kjedelige, grå og triste norske landskapet - der hun skal oppleve våren en gang til. Dette var en helt spontan romanåpning på noe jeg ikke ante hva ville bli, det var det første inspirasjonsøyeblikket - de aller første ordene jeg skrev. Men jeg så etter hvert at jeg måtte finne en ny begynnelse. Dermed flyttet jeg en passasje bak i boka helt fram, og dermed satt det. Denne passasjen var på et eller annet stadium en skisse av den fortida som Hanna bærer på. Når den til slutt havnet helt først, hadde jeg glede av å lage en mollstemt førsteside i boka - for så å la stemningen stige gjennom resten av boka. geir.anders.orslien@dagbladet.no Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix