Livet etterpå

1. april forsvant Benedicte Maxwell Iversen. Hun var en av de vel 500 som hvert år begår selvmord i Norge. Tilbake sitter familie og venner med ett spørsmål: Hvorfor?

{ndash}HELE APRIL står for meg som en lang, vond dag. Jeg klarer ikke skille dagene fra hverandre, sier moren, Eivy Iversen, som står tilbake som et spørsmålstegn: {ndash}Hvorfor begikk Benedicte selvmord? {ndash}Jeg spør og spør, men vi vet ikke, og vi kommer vel aldri til å få vite. Hun var den siste man kunne tenke seg ville valgt en slik utgang. Hun ville aldri ønske å påføre oss i familien en slik smerte.{ndash}Hvordan kunne det skje likevel? {ndash}Jeg har ingen annen forklaring enn at det må ha skjedd en kortslutning i hjernen hennes. Dette var Benedictes valg, men det var ikke den Benedicte vi kjente. Jeg er skremt over hvor fort en slik tanke kan oppstå og gjennomføres. Jeg snakket jo med Bene-dicte flere ganger på telefon i påsken. Siste gang jeg snakket med henne, var 1. påskedag da hun kom innom oss i Nittedal på vei fra fjellet, dagen før hun forsvant. Da var hun glad og omtenksom som alltid. Når noe slikt kunne skje med Benedicte, kan det skje alle, mener Eivy. ALLEREDE DAGEN ETTER forsvinningen ble det hengt opp etterlysningsplakater med bilde av Benedicte overalt i Oslo og nordover mot Nittedal, hvor hun var født og oppvokst, tett inntil Nordmarka. Siden fulgte avisoppslag og daglige innslag i nyhetssendingene på TV der overvåkingsvideoen fra 7-Eleven-butikken i Hegdehaugsveien ble sendt om og om igjen. Alle visste at hennes siste innkjøp var sigaretter, cola og batterier til discman-spilleren hun ofte brukte. {ndash}Hun hadde sagt til samboeren at hun skulle på trening, innom kontoret og så på kafé. Hun røkte bare på kafé og i selskaper. Innkjøpene ga ingen varsler om at noe var galt, sier moren. At datteren skulle forsvinne frivillig uten å gi beskjed, var like utenkelig som selvmord. Derfor var hun overbevist om at Benedicte var blitt utsatt for noe kriminelt.{ndash}Jeg var sikker på at vi ikke skulle få se henne levende igjen. Jeg bare håpet hun var blitt drept på en mest mulig human måte.Eivys søster, Sidsel Grasli, ble straks utpekt til familiens talskvinne. Som mangeårig leder for Norsk Forbund for Utviklingshemmede var hun erfaren med å takle mediepress og stå fram på TV.{ndash}Sidsel tok den offentlige rollen, men bak henne var vi en stor organisasjon som fordelte oppgavene mellom oss. Med å henge opp nye plakater etter hvert som de ble tatt ned, med å drive leteaksjoner, holde kontakt med politiet og ta imot råd, tips og hjelp fra kjente og ukjente. Plutselig ble vi tilført enorme ressurser. Vi har mange vi skal takke for innsatsen og deltakelsen, sier Eivy Iversen.MANGE AV DEM VAR til stede i kirken den dagen Bene-dicte ble begravet. Over fem hundre sørgende benket seg tett sammen i kirkerommet, som var pyntet med overdådig blomsterprakt og fylt med personlige hilsener og sanger. Benedictes sanger. Presten var sønn av mors venninne. Han hadde vært med og gått manngard. Organisten var musikklæreren fra ungdomsskolen. I denne forsamlingen gjorde det sterkt inntrykk da moren sto ved båren og holdt en lang og varm tale for datteren.{ndash}Kjære Benedicte. At jeg i dag står ved din båre, er ikke bare ufattelig, det er uutholdelig, sa Eivy, som fortalte om et varmt og nært mor-datter-forhold, helt fra eldstedatteren ble født og lagt på mammas mage. Hun tegnet et bilde av en blid og harmonisk jente med mange sunne interesser. Populær i vennekretsen, en buffer i klassesammenheng, flink i alle fag på skolen, glad studietid, god jobb og snill kjæreste, som var mannen i hennes liv. Åpen og nær i kontakten med familien.{ndash}Men alle har et indre rom som ingen kommer inn i. Du kom ikke inn i mitt, og jeg kom ikke inn i ditt. Der kan vi hente styrke, men også oppleve at taket glipper. Det er med ydmykhet og respekt jeg må erkjenne at du måtte velge som du gjorde, selv om jeg ikke forstår, sa Eivy i kirken.{ndash}Hvordan klarte du å holde en slik tale? {ndash}Alle har spurt om det, men det var bare noe jeg måtte gjøre. Jeg var nødt til å stille opp for Benedicte slik jeg vet hun ville stilt opp for meg. Hun var den som holdt tale ved mormors begravelse for halvannet år siden, og sammen med søsteren, Beatrice, holdt hun tale på min 50-årsdag. Benedicte var flink til å sette ord på følelser, vi fortalte hverandre ofte hvor glade og stolte vi var av hverandre, og hun hadde mange planer for framtida. Dessuten har hun tatt avstand fra selvmord, som hun syntes var feigt.OGSÅ LILLESØSTEREN, Beatrice på 22 år, synes selvmord er feigt. Likevel føler hun ikke at søsteren har sviktet henne.{ndash}Jeg har mange motstridende følelser, men jeg føler meg ikke sviktet, sier hun. Da søsteren forsvant, tok hun første fly hjem fra Haugesund, hvor hun studerer, og har i ukene etterpå bodd hos mamma for felles støtte og trøst. Det ble ordnet med en time hos psykiater for henne for å gi en mulig forklaring. Ellers har familien ikke benyttet seg av muligheter for faglig assistanse, utover at de har god støtte og kontakt med sin egen huslege.{ndash}Psykiateren forklarte meg at halve hjernen kan bli sinnssyk, mens den andre halvdelen handler rasjonelt og rutinemessig. Derfor kan hun ha gjort rasjonelle innkjøp, kjøpt togbillett til Nittedal, men likevel gått av på Sandermosen tre stasjoner før, funnet et avsides sted og så tatt sitt eget liv. Dette må ha kommet brått i hennes tanker. Benedicte ville aldri unt oss å få det så vondt, sier Beatrice.{ndash}Ville det hjulpet hvis hun hadde etterlatt et brev?{ndash}Det er klart vi ville hatt en forklaring, sier mamma Eivy. {ndash}For selv om jeg vet at hun har hatt en god oppvekst, at vi har hatt et åpent og nært forhold, må jeg spørre meg selv hva det var som gikk galt. {ndash}Kan hun ha levd et dobbeltliv, og skjult store problemer?{ndash}Alle mennesker er unike, med sitt eget fingeravtrykk. Ingen kjenner hverandres innerste tanker, og vi vet ikke hva andre kan bære på av uuttalte problemer eller angst. Men Benedicte har praktisk talt aldri vært syk og aldri vært deprimert, sier moren. {ndash}Kanskje tok hun på seg for mye, hun var så enormt pliktoppfyllende og hadde vanskelig for å si nei. Obduksjonen viste heller ingen spor av narkotika. Eksperter og forståsegpåere kommer med noen knagger, men svaret må jeg finne selv. FAMILIEN ER IMPONERT over den oppslutningen leteaksjonen fikk. Over tilbudene om helikoptersøk og dykking og manngard som kom fra frivillige. Også politiet fikk de et godt samarbeid med, selv om det tok litt tid å komme i gang. De har gjort noen erfaringer, sier Eivy Iversen, som ikke er fremmed for å hjelpe andre som måtte komme i en liknende situasjon. {ndash}Det gjelder å bygge opp en organisasjon, som en liten bedrift, med arbeidsdeling og ansvarsområder. Og så må man stille krav {ndash}til politiet og til pressen. Media er gode å ha når du skal ha et budskap ut, men da skal det være etterrettelig og sant det som står. Vi måtte reagere da en avis skrev at Benedicte hadde spillegjeld og var avhengig av spill. Hvor tar de sånt fra? Benedicte som knapt kunne spille vri-åtter og som hadde 30000 i banken!{ndash}Angrer du på at dere gikk så åpent ut med etterlysning når du vet at hun tok sitt eget liv?{ndash}Nei, jeg angrer ikke. Det var det eneste vi kunne gjøre. Og det verst tenkelige hadde vært om vi aldri hadde funnet henne. Det er ingen skam å snakke om selvmord. Det er noe som kan skje og skjer brått og uventet i mange familier, sier Eivy Iversen, og ber oss ta med et dikt hun har fått fra kolleger til trøst: «Dikt til de levende», av Theodore Kroeber Når jeg er borte, gråt litt over meg.Tenk på meg av og til - men ikke for ofte.Det er ikke godt for deg og dine nærmeste å la tankene dvele for lenge ved døden.Tenk på meg slik jeg var i noen lykkelige stunder i livet. Fremkall minnene {ndash} men ikke for lenge.La meg være i fred slik jeg skal la deg være i fred.Når du lever skal dine tanker være i livet. DA JEG MISTET MIN TVILLINGBROR, var det som å miste en del av meg. Han var mitt eneste søsken og min beste venn, sier Herman van Eggelen (42). - DEN SISTE GANGEN jeg snakket med pappa, ble jeg så irritert på ham for noe at jeg la på røret. Etter at han døde var jeg veldig sint på meg selv. Jeg trodde det var min skyld at han tok livet av seg siden jeg hadde lagt på. I begynnelsen sa jeg det ikke til noen. Da mamma fikk vite det, fortalte hun meg at det ikke var min skyld, forteller Nine Brænd (12).For fire år siden mistet Niklas (15), Nora (14) og Nine faren sin. De siste to åra hans var preget av maniske perioder, kraftige depresjoner og opphold på institusjoner. Til slutt ble livet for tungt å leve.Hvert år tar mer enn 500 mennesker i Norge sitt liv, de fleste av dem er menn. Tilbake står familie, venner og kolleger i sjokk og fortvilelse.DET ER EN STILLE lørdag, våren 1998. Niklas, Nora og Nine er ute i hagen og leker. Inne i huset sitter moren, Kari Rekdal, omgitt av sin mor, far og bror, hun har nettopp fått vite at mannen er død. Når Nora kommer inn, får hun høre at Kari har noe hun må si.{ndash}Har det med fetteren vår å gjøre? spør Nora.{ndash}Nei, svarer Kari.{ndash}Har det med pappa å gjøre?{ndash}Ja.Nora løper ut og bort og onkelen løper etter for å hente henne. Så får de tre barna vite hvorfor alle er så triste. Faren deres er død, Nora løper ut og bort igjen. Mandagen etter makter ingen av dem å gå på skolen.Niklas aner at det kan være selvmord siden moren verken nevner sykdom eller ulykke. Noen dager seinere får han bekreftet mistanken, Kari forteller barna hvordan faren tok sitt liv.Niklas, Nora og Nine har forstått at faren deres var syk. De besøkte ham flere ganger mens han var innlagt på psykiatrisk sykehus.{ndash}Det var ikke fint der, det var nesten som å være i fengsel. Jeg likte meg ikke, men de hadde en fin hage, forteller Niklas.Den siste tida var ikke faren deres som andre foreldre: Han kunne servere sjokolade til frokost, kjøre rundkjøringer rundt og rundt og løpe ut i morgenkåpe.{ndash}Det er jo egentlig sånn man vil at foreldre skal være, smiler Nora.{ndash}Men ofte ble vi irriterte også, vi skjønte ikke hvor syk han var, sier Niklas.NIKLAS, NORA OG NINE blir med i alle forberedelsene rundt begravelsen. En representant fra begravelsesbyrået kommer hjem til dem, og de tre velger ut en kiste.De drar også til gravlunden for å velge ut hvor graven skal være. Det første stedet de ser på ligger under et stort tre, men barna synes det ser for mørkt ut. I stedet velger de et som ligger lyst og åpent til. De velger også ut blomsterbuketter som skal brukes i begravelsen. «Kjære pappa {ndash} vi savner deg» står det på båndet.Under begravelsen er kapellet på Vestre Gravlund så fullt at flere må stå og mange av barnas venner er til stede. Hjemme er det blomster i alle rom.Kari Rekdal velger full åpenhet rundt dødsfallet. Naboer, omgangskrets og skole informeres og det sendes ut rundskriv til elever og foreldre.Nora og Niklas får hver sin bok hvor alle klassekameratene har tegnet hver sin hilsen.I Noras klasse setter alle elevene seg i en ring mens læreren forteller hva som har hendt.{ndash}Det var en som sa «Åh. Hang han seg?». De andre sa ingenting. Jeg tror vennene mine synes det er vanskeligere enn meg å snakke om det, forteller Nora.{ndash}Noen av klassekameratene mine ble overforsiktige. En dag vi var ute og syklet, var det en som sa «Oi, kjedet mitt hengte seg». Så begynte han å unnskylde seg veldig. Han trodde jeg ble minnet på det med pappa, at jeg ble lei meg. Men det er ikke slik det er, forteller Niklas.I tida etter dødsfallet går Niklas, Nora og Nine til Mentalhygienisk Rådgivningskontor, Oslo Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.{ndash}Det fungerte ikke så godt for meg, men kanskje hjelper det andre å gå der, sier Niklas.NIKLAS HUSKER DEN siste samtalen med faren:{ndash}Pappa ringte for å be meg om unnskyldning fordi han en gang hadde presset meg til å spise et kjøttpålegg jeg ikke likte.{ndash}I begynnelsen var jeg bare lei meg. Seinere ble jeg også sint på pappa. Jeg syntes det var dårlig gjort at han hadde forlatt oss, sier Nora.De besøker farens gravsted på hans fødselsdag, dødsdag og på julaften. Av og til drar barna dit alene.{ndash}Jeg har hatt med venner til gravlunden {ndash} de blir tause da. De tør vel ikke spørre eller si noe. Det kan være vanskelig for andre å vite hvor grensen går, sier Niklas.{ndash}Grensen min går ved tulling. De skal ikke tulle med det, sier Nora.{ndash}Det er viktig at folk viser at de bryr seg, nikker Niklas.Søsknene sier de ikke snakker så mye med hverandre om det mer.{ndash}Mamma snakker ganske mye om det, noen ganger synes jeg det er irriterende, mener Nora.{ndash}Det er grenser for hvor mange ganger man kan snakke om det også, men vi stiller opp i avisa fordi vi mener det kan være greit for andre som har mistet noen som står dem nær å lese hvordan vi har opplevd det, sier Niklas.{ndash}Og fordi det er viktig å ikke holde alt for seg selv, legger Nora til.{ndash}ÅPENHET ER VIKTIG. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt dem en hyggeligere historie. Men en eller annen gang ville de fått vite hvordan han døde, og da er det viktig at jeg ikke står igjen som en løgner, sier Kari Rekdal.Da hun bestemte seg for å fortelle sannheten til barna, som den gangen var sju, ni og elleve år gamle, var det noen i familien som mente det var galt.{ndash}Før trodde man at barn glemte slikt fort. At de ikke forstår det helt. Barn har en annen måte å reagere på. Etter at mine barn hadde vært med på å velge ut kista, gikk de inn på rommene sine for å leke. Det kan kanskje virke følelsesløst. Vi vet at barn reagerer like sterkt {ndash} men de har en annen måte å bearbeide ting på, sier Kari som har gjort seg mange tanker rundt temaet barn og sorg.{ndash}Det som har skjedd er forferdelig, men vi kan likevel ha et ok liv. Å miste en av foreldrene er et uerstattelig tap. Samtidig kan slike opplevelser gjøre barna sterkere enn om de hadde vokst opp i bare solskinn.I dag er Kari medlem av LEVE {ndash} Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, og leder i Oslo fylkeslag.{ndash}Vi som er med i LEVE, sitter på unike erfaringer. De bør ikke gå til spille, for dessverre kommer dette til å skje igjen.Det er tre år siden LEVE ble stiftet. Neste helg arrangerer de dagskonferansen «Familien som blir rammet» i forbindelse med foreningens landsmøte i Stjørdal i Nord-Trøndelag. DET ER TRE år siden nå. Herman var på utenlandstur i forbindelse med jobben da hans bror begynte i behandling på grunn av depresjon. Men ingen visste hvor alvorlig situasjonen egentlig var.{ndash}Mange av vennene våre ble sinte da de fikk høre at han hadde tatt livet sitt. Slik var det ikke for meg. Jeg var mest opptatt av hvor vondt han må ha hatt det {ndash} hvor ensom han må ha vært. Men jeg var trist fordi han hadde holdt disse tankene for seg selv. Min bror og jeg visste mer om hverandre enn våre foreldre og livsledsagerne om oss. Vi trengte ikke snakke sammen for å fortelle hverandre hvordan vi hadde det {ndash} et blikk var nok. Likevel hadde han holdt noen av sine indre rom skjult for meg. Kanskje gjorde han det for å skåne meg? sier Herman.Herman og broren kommer fra Nederland. I 1993 flyttet Herman til Norge fordi han fant kjærligheten her. To år seinere gjorde broren det samme. De to var eneggede tvillinger.Herman, hans kone Anette, deres sønn som da var seks måneder og deres datter som var to og et halvt, var de første som fant broren. Ambulanse og politi kom raskt til stedet.{ndash}Det høres kanskje rart ut, men jeg er glad for at det var vi som fant ham. Det er bedre enn å få beskjeden om at han var død fra noen andre, sier Herman, som også roser politiet for korrekt og diskré håndtering.Broren skulle egentlig ha time hos en psykiater dagen etter. Denne timen brukte familien. Sjokket var enormt og Herman trengte psykiatrisk hjelp for å klare seg gjennom den tunge tida.Også datteren fikk det vanskelig.{ndash}Jeg hadde mye å forklare for datteren vår i tida etterpå. Hun hadde ikke mye språk, men hun husket mange detaljer fra åstedet. Hun ville stadig tilbake dit {ndash} hun trodde onkel fortsatt var der. Hun var også veldig sint innimellom, forteller Anette.Anette kontaktet profesjonelle for å få vite hvordan hun skulle gå fram ovenfor datteren.{ndash}Vi fortalte henne seinere at onkel hadde vært syk og at han hadde tatt sitt eget liv. «Mamma {ndash} jeg håper jeg ikke får en sånn sykdom at jeg ønsker å dø,» sa hun til meg. Vi har fortalt henne at det går an å få medisin mot denne sykdommen, men at det tar litt tid før den begynner å virke, sier Anette.HERMANS BROR la ikke igjen noe avskjedsbrev.{ndash}Jeg lette lenge etter svar. Man sitter igjen med så mange spørsmål når man ikke får noen beskjed eller forklaring. Burde jeg ha skjønt noe? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor tok han ikke kontakt med meg {ndash} vi som delte nesten alt? Skal man tenke logisk, ser man at man aldri vil få svar på disse spørsmålene, men det tok tid før jeg klarte å slå meg til ro med å ikke få vite, sier Herman.Herman og Anette opplevde støtte fra familie, venner, naboer og kolleger i tida etterpå. For Hermans mor i Nederland var det verre. Hun opplevde at bekjente gikk over på den andre siden av gata når de fikk øye på henne fordi temaet ble for vanskelig.{ndash}Når en slik tragedie skjer, må omgivelsene heller bry seg enn å trekke seg unna. Det jeg ønsket aller mest, var at noen skulle komme inn og hjelpe oss å ta styringen, sier Anette.Herman ønsker mer åpenhet om temaet.{ndash}Når et selvmord omtales i pressen skriver man at det er en «personlig tragedie». Jeg forstår at man ønsker å være respektfull ovenfor de etterlatte, men samtidig bidrar dette til å opprettholde tabuene rundt selvmord. Da min bror døde, ville jeg at det skulle stå i dødsannonsen noe enda mer eksplisitt enn bare at han forlot oss. Jeg ville gjøre det klart for andre hva som hadde skjedd. DET ER SEKS ÅR siden det forferdelige skjedde. Sønnen var 32 år gammel da han tok sitt eget liv. Det var foreldrene som forsto at noe var galt. På telefonen hans var det bare opptattsignal. De varslet politiet og dro ned til sønnens leilighet, der fant de ham.{ndash}En tyngre natt har jeg aldri opplevd, sier Bjørn.Familien var i sjokk. Begravelse skulle ordnes, og Human-Etisk Forbund skulle stå for bisettelsen. Forbundets representant kom og snakket med dem i over fem timer. Han oppsøkte også sønnens venner. Det var verdifullt for foreldrene.Familien fikk ikke noe tilbud om hjelp fra det offentlige i tida etterpå. {ndash}Du blir nesten suicidal selv når du opplever et selvmord i nær familie. Pårørende havner selv i akutt fare. Vi hadde god støtte i omgivelsene. Det var vanskelig å være åpen nok, nå klarer jeg det bedre.Bjørns kone var alvorlig kreftsyk da sønnen gikk bort, hun døde to år seinere. Ekteparet har to barn til. {ndash}Jeg har opplevd å miste to av mine nærmeste i kreft og selvmord. Det blir en annen sorg ved selvmord, det blir mer brutalt. Det fantes ingen foreninger for etterlatte ved selvmord da sønnen min døde, temaet var så lukket, sier Bjørn.SØNNEN HADDE SIDEN 16{ndash}17-årsalderen slitt med angst og depresjoner, men først ti år seinere fikk han profesjonell hjelp. Foreldrene måtte da benytte seg av mennesker de kjente innenfor helsevesenet for å nå fram. De fryktet det verste {ndash} at han var suicidal. Hadde mistanke om at han skadet seg selv. Den siste tida lukket sønnen seg mye inne.Han gikk til behandling i tida før han døde.{ndash}Etterpå forsøkte jeg å finne ut mer om psykiatrien, jeg lette etter svar. Jeg har truffet mange fine mennesker som jobber i psykiatrien. Men jeg har også truffet det motsatte. Vi må også sørge for at de rette menneskene havner i slike stillinger. Psykiatere som mangler empatiegenskapen, er farlige. Psykiatrien bør bli mer åpen {ndash} når vi etterlatte står fram i media og åpner opp, bør helsevesenet også kunne vise oss en slik åpenhet, sier Bjørn.Han ønsker at de psykiaterne som jobber med pasienten, bør ta hånd om og ansvaret for de pårørende ved et eventuelt selvmord.{ndash}Før snakket nesten ingen om psykiske problemer og selvmord. I dag ser vi en endring i holdningene ellers i samfunnet. En av årsakene er at så mange kjente personer har tort å stå fram med problemene; likevel er dette fortsatt et vanskelig tema. Jeg tror særlig det er vanskelig å snakke åpent om det i arbeidslivet {ndash} å fortelle bedriftsledelsen om sine psykiske problemer kan straffe seg, sier Bjørn.Foruten å være med i LEVE, er han engasjert som frivillig i Fransiskushjelpen i Oslo. {ndash}Hvert år opplever vi 7000{ndash}9000 selvmordsforsøk i Norge. Tenk det {ndash} mens vi har sittet her og snakket denne timen, er det noen som har prøvd å ta sitt eget liv, sier Bjørn. Stille i medieneHVORFOR ER norsk presse så forsiktige når det gjelder å omtale selvmord? I dag vet alle at den yngste sønnen til Arne Olav og Gro Harlem Brundtland begikk selvmord i 1992, og at dette bevirket at moren gikk av som partileder samme høst. Men bare SøndagSøndag skrev det. Alle andre medier var tause om døds-årsaken, helt til Arne Olav skrev et kapittel om det i boka «Mitt liv med Gro». Også da en børsdirektør ble funnet druknet i 1994, ble det omtalt som «et tragisk dødsfall». Lengst gikk Bergens Tidende, som omtalte at det var funnet et avskjedsbrev på direktørens skrivebord.FOR FÅ UKER siden ble Benedicte Maxwell Iversen funnet død i Nordmarka etter tre ukers intens og offensiv ettersøkning. Fremdeles skrev de fleste avisene {ndash} også Dagbladet {ndash} at det dreide seg om en «personlig tragedie», og at hun ikke hadde vært utsatt for en kriminell handling. Denne gangen var det Aftenposten som kalte en spade for en spade og skrev på første side at Benedicte hadde begått selvmord.{ndash}Også hos oss er hovedregelen at selvmord ikke omtales. Men alle regler har unntak, og vi vurderte denne saken som spesiell. Den hadde fått stor oppmerksomhet, noe familien selv bidro til, og vi fant grunn til å runde den av konkret og sannferdig, blant annet for å unngå videre spekulasjoner, sier nyhetsredaktør Ola Bernhus til Magasinet. Han mener holdningene til selvmord er endret og ikke lenger forbundet med skam. {ndash}Hvis vi kan bidra til åpenhet rundt et vanskelig tema, er det av det gode.Organisasjonssekretær i Pressens Faglige Utvalg, Kjell M. Børringbo, mener Aftenpostens nye linje er prisverdig, mens Dagbladets sjefredaktør John Olav Egeland mener Dagbladets formulering sier det samme, på en skånsom måte.{ndash}Benedicte-saken er et godt eksempel på et tilfelle der det var nødvendig å bringe en forklaring på dødsfallet. Ettersøkningen hadde vært en så viktig del av nyhetsbildet i flere uker at folk hadde krav på et svar, sier Egeland. {ndash}Tilbakeholdenheten viser imidlertid at selvmord fremdeles er et av de sterkeste tabuene vi har i norsk presse. I Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 heter det stadig at selvmord og selvmordsforsøk i hovedsak ikke skal omtales. Ordlyden gir likevel rom for diskusjon.HVORFOR DENNE forsiktigheten i 2002?{ndash}Bakgrunnen for denne regelen er å unngå å påføre etterlatte som allerede befinner seg i en vanskelig livssituasjon, unødige lidelser, forklarer Kjell M. Børringbo i PFU. {ndash}Det skjer en utvikling mot større åpenhet også på dette området. Jeg tror særlig når det gjelder kjente personer, vil terskelen være lavere for å omtale selvmord enn når det gjelder alminnelige, ukjente mennesker, sier Børringbo. {ndash}I andre land, f.eks. Tyskland, har vi sett eksempler på at selvmord blant kjente personer omtales ganske skånselsløst. {ndash}Ville norske medier holdt tett om Gro Harlem Brundtlands sønn i dag?{ndash}Jeg tror ikke det. Det spesielle den gangen var at Statsministerens kontor ringte rundt til redaksjonene og ba dem ikke skrive om selvmordet. Det ble begrunnet med Gros stilling som statsminister og hensynet til statens sikkerhet. Noe slikt tror jeg ikke hadde skjedd i dag. På den annen side har vi en omtenksom norsk presse, og jeg tror det skal mye til for at noen vil gjøre noe stort nummer av selvmord. alexandra.beverfjord@dagbladet.no toril grande@dagbladet.no

<HLF>Leteaksjon:</HLF> Da Benedicte forsvant stilte hundrevis av mennesker opp for å lete etter henne. Overalt i Oslo sentrum og omegn hang det plakater med bilde og etterlysning av ungjenta.
<HLF>Holder sammen: </HLF> Før var de tre som sto hverandre så nær som det var mulig. Mamma Eivy og søsteren Beatrice savner Benedicte og leter etter svar.
<HLF>Mistet sin kjære:</HLF> Først begikk sønnen selvmord, så døde kona av kreft. - Det blir en annen sorg ved selvmord, sier Bjørn Dalaaker (72).
<HLF>Mistet tvillingbroren:</HLF> - Jeg lette lenge etter svar. Man sitter igjen med så mange spørsmål når man ikke får noen beskjed eller forklaring, sier Herman van Eggelen (42).
<HLF>Vil fortelle:</HLF> For fire år siden mistet Niklas, Nora og Nine Brænd faren sin. - Vi stiller opp i avisa fordi vi mener det kan være greit for andre som har mistet noen som står dem nær å lese hvordan vi har opplevd det, sier Niklas.