Livet i transeland

Elsa Almås har prøvd å være transe én gang. Hun lyktes ikke like godt som sin mann.

- KAMELER, JA? Det har vært mange kameler ned i min hals. Men er det ikke slik i alle ekteskap, da? Jeg velger å se på vårt som et levende laboratorium.Elsa Almås har altså en mann som liker å være kone. Eller hvordan er det nå? Hun er gift med Esben Benestad. Som er en mann. Denne mannen er femti prosent av tida en annen. Esther Pirelli. En kvinne. Som ikke er gift med Elsa Almås. Som er en slags venninne. De låner ikke klær av hverandre. Kanskje ville livet vært vanskeligere hvis Elsa Almås var en annen? Hvis hun ikke var en av landets ledende innen sexologi og klinisk psykologi?I NOEN SEKUNDER av svakhet bryter jeg et av de mest hellige bud i «Skikk og bruk» fra 1956: «Kvinnene har rangen - men ikke i trappeoppgangen» - og sender Elsa Almås foran meg i trappa på Høgskolen i Agder for å studere skikkelsen. Det er et flott syn. Mens hun ennå har plantet føttene godt nede i 2. etasje, er hodet allerede nådd fram til 3.Dette fyrtårnet utgjør med sine 180 centimeter mer enn halvparten av et av Norges mest omtalte ektepar. For det har ikke alltid vært Esben/Esther-show. Lenge var det fruen i huset, altså fru Almås, som tok mesteparten av overskriftene og skapte grunnlaget for debattene. Blant annet som fast seksualopplyser i Dagbladet fra 1987 til 1991, gjorde hun oss nordmenn oppmerksom på at vi faktisk - hallo - har et seksualliv. Det var et nybrottsarbeid, skal vi tro hennes uttalelse i et intervju i 1986:- Nordmenn utnytter bare en tidel av sitt seksuelle potensial.Hvordan blir man sexolog? Har man seg ekstra mye? Så spennende er det ikke, viser det seg.- Jeg kommer fra en helt normal familie. Jeg hadde en veldig bra, trygg og konvensjonell oppvekst. Det var mer tilfeldigheter i begynnelsen av studiene som førte meg inn på det fagfeltet jeg er på nå. Jeg hadde opprinnelig tenkt å studere samfunnsfag, historie eller sosiologi. Men så fortalte jeg dette til en yrkespsykolog jeg møtte på arbeidskontoret i Oslo. Han tok meg bort til vinduet og sa: «Hva ser du her?». Jeg så folk på gata, busser og drosjer. Så sa han: «Ok. Hvis du vil bli bussjåfør, så studerer du samfunnsfag, historie eller sosiologi.» Og det ga meg i grunnen en god idé. Så jeg begynte å studere psykologi. - Men i ungdommen, var du spesielt aktiv i faget? Var du...?- ...lett på tråden, mener du? Nei, ikke spesielt. Men det er riktig at det ikke er uvanlig innen sexologi med kolleger som har hatt en traumatisk og vanskelig oppvekst, og har opplevelser de gjerne vil finne ut av. Undersøkelser har vist at ganske mange sexologer selv er blitt utsatt for overgrep, og derfor har et personlig engasjement. Uten at det gjelder for min egen del. Jeg ble i stedet opprørt over hvilken status unge jenter fikk der jeg vokste opp, i Sandnessjøen. Å være et seksuelt vesen var umoralsk. For å legitimere seksuelle handlinger, måtte de drikke seg fulle. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke å ha sex når jeg hadde drukket.- Du snudde det kanskje på hodet, og plukket deg ut gutter?- Det hendte nok.AV EN ELLER ANNEN GRUNN overrasker det oss ikke at Elsa Almås ble tiltrukket av den politiske venstresida på 70-tallet. Men noen hard revolusjonær ble hun aldri.- For meg var det mest en lek. Men jeg var ganske kritisk til hvordan det politiske arbeidet ble utøvd. Jeg følte også at ML-bevegelsen kanskje var i stand til å lage revolusjon, men ikke et sosialistisk samfunn. Det jeg ble tiltrukket av, var den analytiske og metodiske delen av det politiske arbeidet.Etter hvert fant hun seg en ny kamparena. Seksualitetens moral har vært et vanskelig tema i Norge helt siden regjeringen Gerhardsen og enda lengre tilbake i bronsealderen. I denne arenaen ser hun dessverre ser seg nødt til å gå flere runder.- Men vi har kommet oss! Den gangen jeg sa det om en tidel av det seksuelle potensial, oppførte nordmenn seg som ville mennesker som kom inn i en slakterbutikk. De bare grep det første kjøttstykket de så og grafset i seg. Uten å tenke på at det var noe som het tilbereding, marinering og nytelse. Nå er kvinnene kommet mer på banen. Det er lov å snakke om nytelse og tenning. Mangfoldet er blitt friere. Mennene er blitt mer romantiske. Det er flinkere til å si fine ord til kjæresten, og de lyver mindre.- Om hva da?- Både menn og kvinner lyver mindre om hvor fantastisk sex er, spesielt første gangen. Folk har mer kunnskap, og vet at det ikke nødvendigvis er slik at de får stjernehimmelen i hodet hver gang de har sex.Men fortsatt er det ikke slik at altfor mange sier offentlig om en orgasme at den er «som en duvende dønning mot en strand» eller «svære bølger som slår mot klippene», slik hun selv har beskrevet opplevelsen.- Å, ja. Oseanfølelsen, sier hun med kjennerens mine.- Det jeg beskrev der var orgasmen som en opplevelse av noe veldig trygt. Et osean du ikke drukner i. Men du skal ha respekt for det. Du skal passe deg for de farlige understrømmene. De finnes her på Sørlandet.ELSA ALMÅS HAR BODD med ektemannen i Grimstad i 17 år. Selv har hun en omflakkende tilværelse geografisk sett, men med Sandnessjøen som hovedbase, der hennes foreldre fortsatt bor. Hun merker en stor forskjell i lynne i de to landsdelene.- I Nord-Norge har du de åpne bankene der havet bryter så hardt at du nesten kan se bunnen av sjøen. Her på Sørlandet er havet som en «smeigedag», en rolig, varm og blank sommerdag. Og du ser ikke hva som er på bunnen. Det er lettere å bli lurt. Men jeg må si at heller ikke Sørlandet er så tannløst lenger. De har begynt å snakke om følelser her nede! Jeg har møtt snevrere miljøer i både London, Paris og Berlin, enn på Sørlandet. Bibelgrupper er et eksempel på hvordan de er flinkere enn mange andre jeg vet om, til å reflektere over følelser, moral og etikk. Her er de riktignok roligere enn folk nordpå, men jeg liker denne sørlandske dybden.- Men det blir ikke slik generelt at alle skal snakke sex med deg så snart du kommer inn i et rom?- Det er ikke så mye av det. Opp gjennom åra har jeg funnet mange måter å håndtere temaet på. Du vet, seksualiteten finnes overalt. I kunsten, mytologien, litteraturen. Det er nok samtaletema å ta av.- Hender det at folk plager deg?- Da jeg var spaltist i Dagbladet på 80-tallet, var det en mann som i en periode ringte meg hver kveld før han skulle ha sex med kona. Men ellers kan jeg ikke si at jeg har vært spesielt plaget.JEG BLE ADVART før møtet med Elsa Almås: «Hun er hyggelig - men streng!». Men sammenliknet med for eksempel en overlærer fra 50-tallet, viser hun seg å ikke være så verst. Hennes venner sier til og med at hun er det mest varme, inkluderende og sosiale vesenet du kan tenke deg.Men hadde møbler kunnet snakke, ville historien vært en annen. Ifølge vår kilde har det hendt at fruen i huset, altså fru Almås, har markert sitt temperament ved å la glass, karafler og fat få møte dyrebart innkjøpte antikvitetsmøbler fra Østen.- Det har kanskje vært et par-tre raserianfall. Men jeg synes møblene burde tåle såpass, sier hun og smiler varmt.- Men jeg har roet meg veldig. Det skyldes sikkert at jeg har bodd såpass lenge på Sørlandet. Jeg er blitt spakere og tammere, dessverre.Det må likevel ha sett voldsomt ut etter at stesønnen Even Benestad sendte sin dokumentarfilmen «Alt om min far» på norske kinoer. Til og med filmskaperen selv innrømmer at stemora ikke bestandig kommer godt ut av filmen.- Hva synes du om måten du blir framstilt på?- Jeg har vært gjennom mange faser med den filmen. Det var jo et sjokk å se seg selv og se hvor «bitchy» jeg ble framstilt. Alle vil jo framstå i best mulig lys, ikke sant. Men samtidig må jeg også skjønne at det er forskjell på Evens og våre liv.- Men stemmer det at du ikke snakket med ham på flere uker etter premieren?- Det var en liten periode, ja. Filmen trengte å modnes hos meg. Jeg har vel sett den rundt 20 ganger nå, i forbindelse med visninger i inn- og utland. Noen dager tåler jeg den bra. Andre ganger føler jeg meg litt sårbar og tåler den ikke så godt.DE SISTE MÅNEDENE har det også vært tøffe tak i ekteskapet Almås/Benestad. For noen uker siden ble det kjent at mannen i all hemmelighet, og i flere år, har gått på kvinnelige hormoner. Avsløringen kom som et sjokk på kona.- Jeg opplevde det som et svik. Spesielt fordi han også tidligere nektet for det når jeg spurte ham direkte. Men jeg merket jo at han begynte å få pupper. Jeg tenkte det var noe som skjedde med alderen.- Hvordan taklet du det?- Jeg forstår det jo. Men jeg aksepterer det ikke. Det at det ble til denne løgnen, er det som sårer meg mest. - Er det krigstilstand mellom dere nå?- På ingen måte. Vi dro til et vakkert sted på Bali sammen og fikk snakket ut om historien. Jeg tenker om dette at det i mange forhold er ulike problemer. Jeg kan jo heller ikke glemme at Esben Esther gir meg svært mye positivt. Akkurat nå er vårt forhold preget av omsorg og pleie. I det siste har han vært mye sengeliggende på grunn en svulst bak skulderbladene. Den er godartet, men det er blitt litt mye med både dette og all medieomtalen.DET VAR DA VI begynte å snakke om kamelene hun må svelge i dette dobbeltforholdet. Hele karavaner, kanskje? For hvordan er det nå egentlig, å leve med en mann som er kvinne halvparten av tida? For de har denne avtalen. Han er 50/50 Esben/Esther. De har til og med startet en liten kamp om å få et nytt ord inn i det norske språk. Ikke han, ikke hun. Men «hin».- Men det tar sin tid. Jeg merker at jeg i min latskap stadig sier «han».- Men hvordan er nå dette for deg, egentlig?- Det går helt fint! Andre mennesker har større problemer med det enn det vi selv har. Vi har godt av å bli utfordret i våre forestillinger om det vante. I vår kultur er motsetningene mellom kvinne og mann av relativt ny dato. «Det motsatte kjønn» er et nytt uttrykk. Det er fascinerende å lese fra tidligere tiders historie om hvordan det biologiske kjønnet ikke ble definert så spesifikt. Helt opp til 1700- 1800-tallet trodde man jo at skjeden var en innovervendt penis. Men jeg ser en mer androgyn utvikling i samfunnet nå. Jeg tror ikke at Esben Esther om 100 år ville ha blitt plassert inn i et så trangt definert uttrykk som han blir i dag. Et menneske kan romme et utrolig mangfold. Esben Esthers prosjekt går ut på å vise at det er rom for begge deler i et menneske, og sende dette videre som en utfordring til den kulturen som er låst fast i synet på mann/kvinne.- Jeg må også si at han er mye mer Esben enn det som kommer fram offentlig. Gjennom media opptrer han ofte som Esther, og da kan det danne seg et inntrykk av at han er det hele tida. Men det er han altså ikke.- Hin, mener du?- Ja, der ser du.- Men også du må bli «fed up» noen ganger? Som jeg forstår er en heteroseksuell kvinne som giftet deg med en mann.- Ja, det stemmer jo det. Og det hender det renner over.- Hva er det som skjer da?- Nei, det blir for slitsomt. Det blir for mye følelser. Jeg får lyst på et rolig, greit og alminnelig liv. Å kunne slappe av på et vis. Men det går alltid fort over.- Du har også en sønn fra et tidligere ekteskap. Hvordan takler han alt dette?- Veldig bra. Han er blitt kaospilot, en slags kreativ prosjektleder, i Danmark, og har lært seg å navigere. Han tar vel vare på sin egen integritet.- Men dere som er så frigjorte: Hender det at dere leker litt? At du kler deg ut som mann, for eksempel?- Jeg kledde meg ut som transe en gang. Med pupper og alt.- Men du har jo pupper.- Ja, men enda større pupper, da. Og jeg tok på parykk og jålte meg opp. En selsom opplevelse. Jeg skjønte raskt at jeg ikke hadde noen lyster i den retningen.- Er hin jålete?- Å, ja. Jeg låner ikke klær der. Jeg tror jeg har lånt ei jakke en gang.MEN PROBLEMET for ekteparet var ikke over med den ene hormonhistorien. Noen dager etter den første ble det også kjent at Benestad, som har praksis som klinisk sexolog, hadde foreskrevet pubertetsutsettende midler til unge transer ned mot 14-årsalderen. Dette er ungdommer som har jenteidentitet.Men her er Almås helt på linje med sin mann. Hun mener den offisielle ekspertisen på området har sviktet bortimot totalt. Rikshospitalet er den eneste institusjonen som har lov til å behandle transseksuelle medisinsk i Norge. Og de behandler nesten ingen under 18 år. De har fått en rolle de ikke klarer å oppfylle, mener Almås.- Rikshospitalet har påberopt seg en faglig opphøyethet jeg ikke skjønner hvor kommer fra. De er aldri å se på noen internasjonale kongresser om transseksualitet, eller i noen andre faglige debatter hvor temaet er oppe. Jeg er enig i at det er en alvorlig behandling, og at vi bør ha et samlende fagmiljø, og et senter for den kirurgiske og juridiske overgangen for transseksuelle. Men Rikshospitaler lukker virksomheten helt inne. Det Esben gjør, er en helt kurant behandling. Jeg mener det han driver med i sammenlikning er folkeopplysning. Viser at dette verken er syndig eller kriminelt. Det er så mye angst og skam knyttet til dette at det ikke er nødvendig å mystifisere ytterligere, som Rikshospitalet gjør. Temaet har tydeligvis fortsatt mange hvite flekker på kartet, sier Elsa Almås. Hun lar ordene henge i lufta noen sekunder for å være sikker på at vi virkelig får med oss dobbeltheten i dem.FOR Å HJELPE OSS LITT på veien, skal hun til høsten også utgi en introduksjonsbok i sexologi.- Hvor går sexologer for å få behandling for et seksuelt problem?- Vi er et veldig lite miljø i Norge. Men vi går til hverandre for det. Det er ikke noe flaut, det.- Den siste tingen jeg lurer på...Litt spesielt, men jeg undrer så fælt. Når vi andre skal banne og sverte, kan det jo hende at vi bruker ord som «fitte» og «kuk». Hva sier dere sexologer når dere banner?- Ikke kuk og fitte, i hvert fall. Ikke engang hestkuk, selv om jeg kommer nordfra. Nei..., det blir vel helvete det, da. Faen, kanskje. sgh@dagbladet.no