Lizas verden

21 år gammel fikk hun barn med en bilsmugler fra Hollywood. Siden har Liza Marklund (45) vært lykkelig.

Det er ikke det at jeg er redd for å dø, men ... 

På Theatercaféen i Oslo er lunsjrushet i gang. Ved ett av bordene sitter en ulastelig antrukket forsamling middelaldrende herremenn med fine dresser, dyre klokker og høye stemmer. Og på mange måter sklir hun fint inn i selskapet, Liza Marklund. Blid, sikker og profesjonell. En kvinne som gjør det bra i jobbintervjuer.

Men nå skifter hun brått stilling i stolen. Hun flakker med blikket.Leter etter ord.

Det hadde nemlig skjedd igjen, bare noen timer i forveien. Hun hadde våknet tidlig, stått opp og spist frokost. Deretter hadde hun sjekket at kofferten var pakket med det viktigste, før hun som vanlig hadde kysset sin mann farvel og gått ut døra. Og så hadde hun stoppet, etter bare noen meter. Forfatteren smiler forsiktig.

– … det skjer hver gang. Jeg stopper, kikker meg over skuldra og tenker: «Kommer vi noensinne til å sees igjen?»

LIZA MARKLUND har levd med drapstrusler siden hun skrev sine første artikler som reporter på nyhetsavdelingen i den svenske tabloidavisa Expressen. Hun har hatt livvakter. Hun har hatt politibeskyttelse 24 timer i døgnet. Og en seinsommerkveld i 2003 fikk hun en telefon hun aldri skulle komme til å glemme. Det var Mona Sahlin, den svenske politikeren. Deres felles venninne, utenriksminister Anna Lindh, var blitt overfalt med kniv på gata i bydelen Södermalm i Stockholm.

– Da Mona fortalte at Anna var død, hørte jeg noen som skrek, men jeg forsto ikke at det var meg selv.

Forfatteren blir stille noen sekunder.

– Mona og jeg har kommet hverandre veldig nær de siste åra. Hun sier fortsatt at det er mitt skrik hun hører hver gang hun tenker tilbake på den kvelden Anna ble drept. Jeg trodde virkelig ikke at hun skulle dø. Jeg trodde virkelig ikke det.

Hun tar en ny kort pause.

– Jeg har lært meg å leve med det, disse truslene. Det er ikke så mye annet å gjøre, sier hun.

I sin faste spalte i Expressen hender det fortsatt at Marklund tar opp kontroversielle temaer.

– Skriver man at homoseksuelle, innvandrere og kvinner er mennesker, så blir man truet på livet. Sånn er det bare. Jeg vil ikke si at jeg er redd. Men det hender at jeg kikker meg over skuldra.

DET ER IKKE bare mordere som lar seg provosere av Liza Marklund. I påvente av utgivelsen av hennes siste roman, har debatten på ny rast i svenske aviser. Er Marklunds bøker god krim? Er det – som forfatterkollegaen Björn Ranelid har uttalt – slik at «en million svensker kan skrive som Liza Marklund»?

Det blir stille ved bordet igjen. Forfatteren legger bestikket fra seg, svelger en munnfull. De blå øynene sperres opp. Neseborene utvider seg. Det er ikke lenger et menneske som blir intervjuet. Det er en okse fra den svenske landsbygda. En olm en.

– Det der er en sju år gammel debatt som ble startet av Ranelid i desember 2000. Det er sju år siden! Det er et sjeldent livskraftig sitat, og det fortsetter å komme opp igjen gang på gang. I alle disse åra har jeg unnlatt å kommentere det, og jeg har ikke til hensikt å gjøre det nå heller.

– Hvorfor ikke?

– Jeg er for demokrati og ytringsfrihet. Om noen synes noe om meg, får de gjerne gjøre det.

– Tar du deg nær av kritikken?

– Ikke et øyeblikk.

– Hvorfor ikke?

– Altså, jeg aner ikke hvorfor Ranelid sa dette. Hadde jeg truffet ham, så hadde jeg spurt ham, men jeg bryr meg virkelig ikke noe særlig. De fleste bøkene mine har fått bra kritikk. At én gubbe har sagt noe surt én gang, det gjør meg faktisk ingenting.

– Må man kunne skrive bra for å skrive krim?

– Selvfølgelig! Det finnes bra og dårlig krim, men det er jo ikke sjangerens feil. Jeg har lest at noen mener jeg burde begynne å skrive «riktige» bøker. Jeg vokste opp på et sted som var helt befridd for snobberi og klassebevissthet. Jeg var over 25 år før jeg hørte utrykket «han er fra en fin familie». Da begynte jeg å le. Hva faen? Fin familie?

Hun rister oppgitt på hodet.

– Jeg liker krim. Det gir meg muligheten til å si det jeg vil si, diskutere saker jeg synes er viktige og det gir meg en stor leserkrets. Dessuten er jeg klar over hva jeg selv er kapabel til å gjøre og ikke.

PÅLMARK HETER stedet som har fostret fram Liza Marklund. Det er et lite sted i Norrbottens län i Nord-Sverige, like utenfor byen Piteå. Mamma var hjemmeværende, pappa var traktorreparatør.

– Det var midt ute i skogen, oppunder polarsirkelen. Det var en liten vei der, med noen hus spredd utover, og i ett av dem bodde vi. Vi var mer eller mindre selvforsynte. Vi kjøpte kanskje en halv ku av en bonde en gang i året, og så hadde vi en stor fryseboks hvor vi pakket ned kua for vinteren. Det var veldig spesielt.

– Jeg møtte ingen andre barn enn min bror før jeg fylte sju og begynte på skolen. Det var nok derfor jeg aldri kom inn i den tradisjonelle jenterollen. Jeg visste ikke hva det var.

Hun sier «jenterollen» som om det skulle være et insekt som nettopp har forvillet seg inn i munnen hennes. Som en av Sveriges mest markante feminister får hun ofte høre, spesielt fra menn, at hun framstår som tøff.

– Jeg forsto for eksempel aldri at jeg skulle være stille i klasserommet. Jeg fattet det ikke. Selv om samfunnet anser det som normalt at kvinner snakker i 30 prosent av tida og menn i 70, så var ikke det normalt i min verden. Sånn er det fortsatt. Jeg forstår ikke at jeg skal være søt og holde kjeft.

SVERIGE LIGGER som kjent et hakk foran Norge på noen områder. Det gjelder popmusikk, det gjelder antall hockeysveiser på Stureplan og det gjelder antall feminister. Nå er jo alle blitt feminister der borte. Til og med Göran Persson kaller seg det. Og Liza Marklunds ektemann gjennom 18 år, Mikael, den tidligere direktøren i mediemogulen Jan Stenbecks imperium, hoppet for noen år siden av en lysende karriere for å ta seg av økonomien til sin kone. Dessuten står han daglig opp litt før sin kjære for å lage omelett og å koke kaffe, som han serverer på senga.

Hun ler.

– Det var hans eget forslag. Men han er veldig mandig, altså, takk og lov. Dessuten har han mer utdanning enn meg og har alltid tjent mer penger. Jeg kunne aldri bedt ham om å droppe sin egen karriere. Det var noe han fant på selv. Og han er ikke feminist.

– Han er ikke feminist?

– Nei. Vi er i grunnen uenige om ganske mye. Jeg tror ikke man nødvendigvis må være enige i ett og alt for å få et samliv til å fungere.

– Hva er egentlig en feminist, i dine øyne?

– Det er ulike ting i Sverige og Norge. I Sverige må man være feminist, ellers er man litt ... , umoderne. I Norge har ordet andre konnotasjoner. Min definisjon av en feminist er en person som innser at det finnes en maktbalanse mellom kjønnene som er skjev, og som ønsker å forandre på dette.

– Når følte du deg sist forulempet som kvinne?

– Det blir jeg hele tida. Når man bare har lært seg å se det, så ser man det overalt, at man liksom er litt mindre verdt. Når jeg er ute og flyr, for eksempel, og et fly er overbooket, så er det alltid jeg som blir ropt opp, selv om det står hundre gubber i dress der ute som like gjerne kunne ventet på neste fly. Hvorfor er det sånn? Hvorfor tror de at det jeg skal rekke er mindre viktig enn det gubbene skal rekke?

VITAMINSELGER OG skuespiller i Hollywood. Sirkusansatt i Italia. Vaskehjelp i London. Stuepike på et hotell i Nord-Sverige. Haiker i Spania.

Før journalistkarrieren og forfatterskapet, levde Liza Marklund et helt annet liv. Det begynte da hun bestemte seg for å droppe gymnaset og forlate Piteå og Pålmark, og holdt på å ta en brå slutt noen år seinere på en grenseovergang mellom USA og Mexico. Bak rattet i en gammel Toyota satt amerikanske Mark. I setet ved siden av satt Liza. Sammen skulle de smugle en stjålet bil over grensa for å tjene noen kroner. Men på grensa satt en årvåken toller.

– Han skjønte hva slags prosjekt vi var ute på. Da tolleren begynte å stille spørsmål, satte jeg meg på hans skrivebord og ... 

Hun smiler og blunker med øynene.

– Jeg sa: «I’m so looking forward to Mexico».

Kvinnelisten virket.

– Vi kjørte videre ned gjennom Mexico, gjennom Guatemala og inn i regnskogen i El Salvador, hvor vi ble stoppet av en gjeng med automatvåpen. Det var geriljaen.

– Dere ble stoppet av geriljaen?

– Ja, men det gikk bra. De ville bare ha skyss. Vi kjørte dem dit de skulle, og fikk levert bilen. Så tok vi buss tilbake.

Planen var å finne seg en jobb i Los Angeles. Men underveis hadde hun ikke bare pådratt seg noe så eksotisk som amøbedysenteri. Hun hadde også blitt gravid. 20 år gammel. Med Mark fra Hollywood.

– Da dro jeg hjem.

RESULTATET HETER Annika og er i dag 24 år.

– Hvordan opplevde du det å bli mor i så ung alder?

– Jeg oppfattet ikke meg selv som ung. Min egen mor var nemlig enda yngre da hun fikk meg. Og der jeg fødte, på et sykehus i Nord-Sverige, der var jeg absolutt ikke yngst. Dessuten ville jeg ha barn. Jeg ville virkelig ha henne.

I dag forholder Annika seg til en mor i Sverige og en far i California.

– Da Mark og jeg møttes, var vi begge fortsatt tenåringer. Vi kom fra to forskjellige verdener, han fra Fairfax Avenue i Hollywood og jeg fra Pålmark. Men vi var helt like.

Da hun kom inn på journalistutdanningen i Sverige, var hun likevel ikke i tvil om hva hun skulle gjøre.

– Skolen lå i en liten by i Nord-Sverige, og der kunne ikke Mark tenke seg å bo. Han ville at vi skulle flytte sammen til Stockholm og at jeg skulle gi opp min utdanning, men da sa jeg nei.

– Du valgte skolen framfor ham?

– Ja, på sett og vis gjorde jeg det. Jeg drømte om bli journalist og forfatter. Jeg hadde tidlig bestemt meg for aldri å gi avkall på det jeg hadde satt meg som mål. Om jeg hadde sveket mitt livs valg, hadde jeg sveket Mark også.

De to er fortsatt gode venner.

– Han ville ha sitt amerikanske liv. Han ville fortsette å gå i selebukser og kjøre rundt i en truck med en hund i baksetet. Og det gjør han fortsatt. Han fikk sitt liv. Og jeg fikk mitt.

– Har du angret?

– Jeg anser dette som et av mine store nederlag. Men jeg vet at jeg valgte rett. Det var to liv som var umulig å forene.

Annika er ikke bare navnet på hennes første barn. Det er også navnet på hovedfiguren i Lizas kriminalromaner. I romanen «Livstid», som kommer på norsk i slutten av oktober, er nettopp barn et av de underliggende temaene.

– Jeg fikk barn fordi jeg trengte noe å leve for, sier forfatteren.

Hun drar ut passbilder av barna sine fra lommeboka og legger dem på bordet foran seg. De to yngste på 14 og 17, har hun sammen med sin nåværende mann.

– Jeg trengte en drivkraft. En mening i til- værelsen. Egentlig er det feil, tror jeg, å finne denne meningen i barn. Men jeg gjorde det likevel. Jeg fant mening i å ta ansvar. Og det gjør jeg fortsatt.

MARBELLA ER, etter mange målestokker, et ufyselig sted. Den spanske middelhavsbyen har sannsynligvis verdens største tetthet av Lamborghinier og golfkøller. En av de sist ankomne innbyggerne heter Liza Marklund.

– Hvorfor i alle dager ... ?

Hun ler. Og begynner på forklaringen:

– Vi kjøpte et hus der nede for seks-sju år siden. Etter hvert fikk barna venner der. Da begge skulle bytte skole i fjor, spurte vi dem hvor de helst ville bo. Begge svarte Marbella. Jeg hadde absolutt ikke noe imot det. Jeg ble tvert imot veldig glad for at de valgte det.

– Men, altså, Marbella?

– Jaja. Jeg vet det. Det er vulgært. Men samtidig er Marbella en smeltedigel, med et ekstremt internasjonalt miljø. Og denne miksen av mennesker gjør det lettere å få være den man er, mye lettere enn hjemme i en middelklasseforstad i Sverige. Både vi og barna trives bedre her.

– Det er ikke fordi det bor en liten snobb i deg?

– Nei, jeg er ikke snobbete. Jeg tror i hvert fall ikke det. Jeg ønsker meg for eksempel ikke en stor prangende villa med et gigantisk svømmebasseng. Jeg er ikke snobbete på det nyrike, russiske viset.

IFØLGE BANKKONTOEN hadde hun hatt råd til å være det. Bøkene hennes er hittil solgt i over seks millioner eksemplarer og oversatt til nærmere 30 språk.

– Hva har alle disse millionene gjort med deg?

– Jeg har fundert på det, sier hun.

– Penger var nemlig på et tidspunkt veldig viktig for meg – da jeg ikke hadde noen.

Hun forteller om da barna var små. Om hvor trangt det kunne være, i dagene før neste lønning kom inn på kontoen. Store lån. Skyhøy rente.

– Vi var gjeldsslaver, min mann og jeg. Det var en tøff tid. Jeg kjøpte ikke en strømpe på fem år.

Da renta omsider gikk ned, skjedde det omtrent samtidig med at karrieren skjøt fart.

– Plutselig hadde vi litt penger til overs hver måned, i stedet for alltid å ha litt for lite. Det var en vidunderlig lettelse. Jeg kunne gå på Hennes & Mauritz og kjøpe kremer og sjampo uten å tenke meg om. Det var den store forandringen.

HUN TØMMER vannglasset, gjør seg klar til å gå. Flere intervjuer venter. Nye reiser. Hun skal til Stockholm igjen. Det er snakk om en tur til København. Kanskje en ny tur til Oslo. Så blir det vel Marbella igjen, og frokost i sol og 22 grader mens høstmørket senker seg over oss her hjemme.

– Jeg har hatt flaks, sier hun.

– Jeg har hatt sånn en jævla flaks at man ikke skulle tro det var mulig. Tenk å bli født inn i et samfunn hvor en alenemor uten utdanning faktisk blir tatt vare på og gitt muligheter. Hadde jeg vært født femti år tidligere, ville jeg vært utstøtt av samfunnet.

Hun smiler fornøyd.

– I stedet bor jeg i Marbella og kan rapportere om at jeg har det uforskammet bra.

alfo@dagbladet.no

SUKSESS: Liza debuterte med «Sprängaren» i 1998. Nå er hun Sveriges mestselgende krimforfatter.
FILMATISERT: Helena Bergström (t.h.) spilte en stresset småbarnsmor og krimjournalist i filmatiseringen av Liza Marklunds debutbok «Sprängaren».
BRYLLUPSBILDET: Liza og Mikael forlovet seg i 1989, men giftet seg ikke før i 2001.
PIRATENE: Det norske Piratforlaget ble stiftet i 2004, her representert ved Liza, Anne Holt og Jan Guilliou.
FRA LANDET: Liza vokste opp i Pålmark i Nord-Sverige. Her er hun på farmors gård.