Loedott

Skuespiller Trond Fausa Aurvåg (34) er tafatt og tatt av kvinnen. Men det er bare på film.

Allergi. Da jeg var liten var jeg plaget av det, og var mye tett i nesen. Derfor ble det til at jeg pustet med munnen. Det har jeg fortsatt med.

Skuespiller Trond Fausa Aurvåg har gjort seg bemerket som «DnB NOR»-mannen i en serie reklamefilmer, vunnet priser som «Den brysomme mannen» og blir for tida «Tatt av kvinnen». Filmen basert på Erlend Loes roman har premiere neste helg, men åpnet nylig filmfestivalen i Haugesund til stormende applaus. Dagen etter kunne Aurvåg og de andre involverte nyte et skred av superlativer i avisspaltene. I den, og de andre nevnte filmene – samt påfallende mange av hans sceneroller – har han spilt hjelpeløse, unge menn med store blå øyne og en halvåpen munn. Aurvåg stønner oppgitt.

– Jeg ble intervjuet av et magasin forleden, og da gikk ordet «tafatt» igjen. Da jeg spurte samboeren min, sa hun at hun ikke opplever meg som tafatt.

– Hva mener du selv?

– Jeg har kanskje vært det, men tror ikke jeg er det lenger.

Aurvåg tenker seg om og åpner munnen halvveis. Nå er han den brysomme mannen som blir tatt av kvinnen. Så smiler han, og den ekte Aurvåg er tilbake.

– Jo, det er sikkert en god del av meg selv i de rollene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er fremdeles august, men uteserveringen på St. Hanshaugen i Oslo er tom. Den varme sommervinden kjæler ikke lenger med bladene på trærne, og en jogger med heldekkende drakt spurter forbi. Det er noe vemodig over det hele.

Aurvåg er en anelse anspent. Intervjuer er ikke det han liker best å gjøre.

– Jeg føler at jeg må være morsom. At jeg må prestere noe, sier han unnskyldende.

Han er kortere og kraftigere i virkeligheten enn på film. Og dette med den evig måpende geipen – den halvåpne munnen, som altså skyldes mange år med tett nese, og de store blå øynene – er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner.

Skuespillerens CV avslører også at han ikke kan ha så mye til felles med sine tafatte rollefigurer. Man gjør ikke suksess på tv, scene og film, hvis man ikke jobber målrettet. Hvis man ikke har en plan, og en jernvilje til å gjennomføre den, samt styrke til å tåle å få døra slengt i trynet gang på gang.

Akkurat nå står han på terskelen til et nytt kapittel av sin karriere. Nå skal han satse på det han virkelig brenner for: Regi.

– Hvorfor er det så mange skuespillere som søker seg til regi?

– Jeg vet ikke om det er så mange, men noen er det. Og selv har jeg alltid hatt lyst til det. Det er deilig selv å kunne bestemme hvordan utrykket skal være. Mange ganger har jeg tenkt at hvis bare jeg fikk bestemme… Samtidig har jeg alltid vært veldig bevisst på ikke å legge meg opp i regissørens arbeid. I stedet har jeg prøvd å lage mine egne ting. Det har gitt mersmak.

– Hva med teaterregi?

– Det er mer takknemlig å drive med film. Jeg har vært med på forestillinger der skuespillerne praktisk talt har spist regissøren og gjort ham eller henne til nervevrak.

– Ved å legge seg opp i regien?

Aurvåg nikker.

– Hvis en instruktør ikke vinner skuespillernes gunst, kan det gå riktig ille. Det er jævlig kjipt. På film er alle i større grad brikker i en helhet bare regissøren har oversikt over. På teateret kan alle se hvordan ting kommer til å bli. Da er det også lettere å blande seg. Nei, jeg har ingen ambisjoner om teaterregi. Dessuten har jeg alltid tenkt veldig filmatisk. Jeg er ikke så god på dialog og sånt, jeg er mer opptatt av å finne filmatiske løsninger.

Den prisbelønte skuespilleren har utvilsomt talent for å stå bak kamera. Regidebuten «Trofast», som han laget sammen med sin daværende kjæreste, Iram Haq, fikk god mottakelse. Hans neste forsøk på regi, kortfilmen «Alene menn sammen», gikk det enda bedre med. I fjor ble Aurvåg dobbelt Amanda-vinner. Han fikk prisen for beste skuespiller i «Den brysomme mannen», og «Alene menn sammen» fikk prisen for beste kortfilm. Det er ingen tvil om hva Aurvåg setter høyest.

– En minneverdig kveld! Det var stort å vinne skuespillerprisen, men å vinne for noe jeg har laget selv blir likevel litt annerledes. «Alene menn sammen» er liksom min film, mitt eget barn. Og så er det moro å kunne skryte av å ha vunnet over «Den danske dikteren» og «Sniffer», henholdsvis en Oscar-vinner og en Cannes-vinner. I sommer vant den også publikumsprisen på Tokyo Film Festival, sier han stolt.

Alt dette har utvilsomt gjort det lettere for Aurvåg å fatte et vanskelig valg. I seks år var han fast tilknyttet Oslo Nye Teater, hvor hans siste store roller var hovedrollen i teaterversjonen av «Tatt av kvinnen», den unge mannen i «Manndomsprøven», og skredderen Motel i «Spellemann på taket». Felles for dem alle: Unge og usikre menn. Nå er det slutt.

– Sammen med to kompiser har jeg startet et produksjonsselskap, og målet er å lage reklamefilmer. Jeg ba om et års permisjon fra teateret, men fikk bare et halvt. Det er for kort tid til å få et selskap opp og stå, sier han, og legger til at det kan være ganske slitsomt å være fast ansatt på et institusjonsteater. For eksempel når du spiller Skrukke i «Jul i Blåfjell» for 120. gang, eller Motel i «Spellemann» for 94. gang.

– «Spellemann på taket» spilte vi «en suite», det vil si fortløpende hver kveld fra januar til juni. Det var slitsomt.

Aurvåg tenker seg om.

– Tenk deg et ensemble av malere. Alle skal bidra med sin del til det store bildet, og din jobb er å male den samme skyen hver dag i et halvt år. Det er ikke så rart hvis du blir drittlei. Jeg tror det er slik mange fast ansatte skuespillere har det.

– Det er lite trolig at du havner i et fast ensemble igjen med det første?

– Jeg vil gjerne jobbe på Oslo Nye igjen, men da vil jeg bli engasjert fra stykke til stykke. Heller det enn å få den og den rollen uten å ha noe å si selv. Akkurat nå er det regijobber og det nye produksjonsselskapet jeg er opptatt av. Hvis det ikke går, får jeg heller komme krypende tilbake og tigge om en rolle i «Jul i Blåfjell».

En maidag i 1993. Den 20 år gamle skuespillerspiren møter opp på Statens teaterhøgskole med sommerfugler i magen og stjerner i øynene. Opptaksprøven gikk slett ikke så verst, og utenfor kontoret henger lista over de heldige som er funnet verdig til å slippe inn. Trond Fausa Aurvåg er ikke blant dem. Han søker igjen året etter. Samme resultat. Tredje likeså. Og fjerde. Så snudde det.

– Jeg tror ikke jeg hadde orket å gå på for sjette gang. Det var kjipt å få avslag gang på gang, men det begynte å bli en vane, sier han og smiler.

– Det var faktisk verst første gangen. Andre gang var også ganske jævlig, men tredje og fjerde gangen var det mer sånn «faen og!», hvis du skjønner.

– Mer fandenivoldsk?

– Ja. Jeg ble også mer avslappet etter hvert. Tenkte at jeg nok skulle klare meg uten teaterskolen. Men heldigvis kom jeg inn til slutt.

Karriereveien så langt har stort sett vært uten store humper, med fjorårets prissanking, både ute og hjemme, som høydepunkt. Både «Alene menn sammen» og «Den brysomme mannen» er flittig vist ute i verden, og det kan se ut som om «Tatt av kvinnen» går samme blide skjebne i møte. Denne helgen blir den vist på den prestisjetunge filmfestivalen i Toronto, et suverent utstillingsvindu mot det amerikanske markedet.

Nå er det imidlertid ikke slik at Aurvåg sitter og venter på en telefon fra Hollywood, men hvis det skulle skje…

– Så hadde jeg reist. Selvfølgelig, sier han.

– Norsk filmproduksjon har de siste åra hatt merkbare innslag av sjangerfilm vi kjenner fra Hollywood. Hva tror du om det?

– Det er et feilspor å etterape Hollywood, det får vi ikke til likevel. Vi må dyrke vår egenart, vårt uttrykk. Finne vårt filmspråk. Det tror jeg er den eneste måten å nå ut i verden med norsk film på.

Hvis Hollywood ringer, og Aurvåg reiser, og noen en gang i framtida setter i gang med hans biografi, blir kapittelet merket «Barndom og oppvekst» skuffende kort. «Idyll» er ordet han selv bruker for å beskrive den. Hus, hage, ingen skilsmisser eller andre kriser. Han var et svært ønsket barn, en attpåklatt som fant seg i å være dokke for sin ti år eldre søster, og som arvet masse leker fra sin sju år eldre bror. Ikke hadde han mye å gjøre opprør mot, og Fetsund i Akershus var, ifølge Aurvåg, heller ikke noe belastet sted på 1970- og 80-tallet.

– Det var ikke mye dop der. Det gikk mest i øl og hjemmebrent. Forresten, ikke så mye hjemmebrent heller.

– Ikke engang en liten joint i ny og ne?

– Hasj prøvde jeg ikke før en gang på nittitallet, og det opplevde jeg forresten som kjedelig. Ikke kjente jeg noe særlig heller, bortsett fra at jeg fikk pusteproblemer.

Så setter han i gang. Den halvåpne munnen. Han puster og peser, mens ansiktet sakte skifter farge og øynene blir rundere og rundere. Overbevisende. Absolutt overbevisende.

– Pusteproblemene kom ikke på grunn av hasjen, det var noe jeg hadde iblant. Og jo mer jeg tenkte på det, jo verre ble det. Jeg husker at jeg kunne ligge i senga og tenke: Nå puster jeg inn, nå puster jeg ut. Inn. Ut. Til slutt begynte jeg å hyperventilere. Jeg husker at jeg la meg på kjøkkengulvet i stabilt sideleie, i tilfelle jeg skulle besvime.

Skjønte vi det ikke. Som alle andre over en viss alder, har også Aurvåg slitt med tvangstanker. Han har helt sikkert også møtt den berømte veggen – eller i det minste lettveggen.

Aurvåg ler og beklager. Beklager at han ikke kan skryte på seg noen livskrise.

– Ikke engang en liten depresjon.

– De pustegreiene høres ikke så bra ut?

– Det var udramatisk, og holder nok ikke til et ingresspoeng.

– Hva var årsaken?

– Stress. Jeg gikk til lege og spurte om jeg kunne få noe for det. Da han sa at problemet lå oppi her, og pekte på hodet mitt, skjønte jeg at det ikke var noe alvorlig. Og da forsvant det av seg selv. Dette var da jeg drev og søkte på teaterskolen og lurte på hva jeg skulle bli. Det var nok et ganske vanlig symptom på stress.

Aurvåg er tydeligvis ikke så tafatt som hans mest kjente rollefigurer. Men fjern iblant?

Folk som står ham nær forteller at han var flink å leke alene da han var liten. Og at han fremdeles har tendenser til å forsvinne inn i sin egen verden.

– Jeg må innrømme at det hender jeg tenker på helt andre ting mens jeg snakker med folk. Og at jeg har selektiv hukommelse. Jeg er ekstremt dårlig på navn. Selv folk jeg har møtt flere ganger og liker godt, kan jeg glemme navnet på.

– Men du glemmer aldri et ansikt?

– Dessverre, jeg er dårlig på det også. Det er veldig pinlig, sier han.

Som følge av dette har Aurvåg utviklet en teknikk. Når han håndhilser på noen, lar han alltid motparten snakke først. Sier de navnet sitt, er det greit, da har han ikke møtt dem før. Når han rekker fram hånda til en han har møtt før, vil de som regel si «takk for sist». Da kan han rolig parere med «takk i like måte».

Aurvåg påstår at han har hatt få kjærester. Han ramser opp. Det tar ikke lang tid. Clarisse på ungdomsskolen. Så var det Iram i tre år. Og så hans nåværende kjæreste, skuespiller Lena Kristin Ellingsen, som han spilte mot i «Manndomsprøven».

– Det er ikke så veldig originalt, men det er vel som oftest på jobb eller skole de fleste treffer sine partnere. Jeg er ikke noe unntak, sier han og legger til at det første han tenkte da han møtte Lena Kristin var: Hun er kul.

– Og hun blir bare kulere og kulere hele tida.

– Hva er det i deg som appellerer til jenter?

Aurvåg tenker seg om. Lenge.

– Jeg vet ikke. Jeg håper de ikke har tenkt «han må jeg ta meg av, han stakkaren klarer seg ikke selv», sier han og ler.

Et par timer er gått. Sola har brutt gjennom og minner om at august også er sommer. Det er kommet flere gjester til uteserveringen, og joggeren passerer for tredje gang – nå i bar overkropp.

Aurvåg er også varmet opp. Han virker ikke lenger så på vakt, det ser nesten ut som om han hygger seg der han nipper til kaffekopp nummer to. Den brysomme mannen og den usikre unge fyren fra «Tatt av kvinnen» er nesten borte.

– Det er først og fremst gode roller jeg går for. Er det bra, synes jeg ikke det er så farlig å spille typer som likner på det jeg har gjort før.

– Men du hadde kanskje ikke tatt rollene i «Manndomsprøven» og «Spellemann på taket» hvis du hadde fått valget?

– Jeg klager ikke et sekund, men… Nei, jeg hadde kanskje ikke valgt dem selv. «Manndomsprøven» ville jeg nok takket ja til, men ikke «Spellemann» eller «Jul i Blåfjell». Jeg har spilt andre roller som verken er tafatte eller usikre, de har bare ikke vært så synlige. – Kunne du tenkt deg noen sånne «Shut the fuck up!»-roller?

Aurvåg retter seg opp og det lyser i øynene hans. Så former han hendene til en revolver, sikter ut i lufta og nesten brøler:

– Shut the fuck up! Bitch!!!

Så smiler han fornøyd.

– Jo, det hadde vært deilig.

eal@dagbladet.no

HOS FOTOGRAFEN: Hele familien Fausa Aurvåg hos fotografen. Attpåklatt Trond i midten.
SOMMARTIDER, HEJ, HEJ: Trond og teaterskolemedelev Aksel Hennie på ferie i Thailand.
HURRA FOR DEG: 29-årsdag med kompisene Jono El Grande (Jon Andreas Håtun) og Stig Wedvik.
PREMIERE: På vei til skolen for aller første gang.