Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Lørdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 15.12: Hele familien – Donald, Barbara, resten av de voksne og barnebarna – knaser oss over et jorde innimellom holsteinkuer. En skikkelig frost har forvandlet kukakene til dekkeservietter; ungene hopper på dem og befrir den motbydelige, grønne møkka under. Himmel som stålull – urolige skyer som plutselig blir gjennomboret av et usannsynlig sollys akkurat som lyssettingen på et amatørteater. Beundrer varmen lyset sprer på de motstående åsene da mobilen min begynner å ringe. Kuer og Barbara åpner langvippete øyne på vidt gap, som Elizabeth Taylor når hun får beskjed om å spille sjokkert. «Hva er det for en skrekkelig lyd, Katharine?» «Beklager, Barbara, det er telefonen min. Hallo? Ja, halloEn mannsstemme spretter fra en satelitt og ned i Yorkshire Dales. Det er Jack Abelhammer, den amerikanske kunden som Rod ga meg som trøstepremie siden jeg ikke fikk lønnspålegg. Stemmen er full av giftig hån (amerikanere skjønner ikke den late britiske vanen med å ta en hel ukes ferie mellom jul og nyttår). Jeg har til gode å møte Mr. Abelhammer, men det høres ut som om han er i stand til å leve opp til navnet sitt og det er jeg som er i ferd med bli spikret til veggen. «For Guds skyld, Katharine Reddy, det er ikke en sjel på kontoret deres. Jeg har prøvd i to timer. Har du sett hva som har skjedd med Toki Gummi?» «Jeg tror jeg må ha gått glipp av det, Mr. Abelhammer. Bare minn meg på det, du.» Forsøk å vinne tid, Kate. Forsøk å vinne tid. EMF kjøpte nylig kjempemange aksjer for Abelhammers fond hos Toki Gummi i Japan. Nå viser det seg at geniet som undertegnet avtalen, ikke oppdaget at Toki Gummi eier et lite amerikansk selskap som produserer madrasser til barnesenger. De samme madrassene som har blitt trukket tilbake i Statene, etter at forskere fant ut at det var en mulig forbindelse mellom dem og krybbedød. Faen. Faen. Faen. Abelhammer sier at verdien falt med femten prosent da Tokyo-børsen åpnet i går. Et krater. Kjenner at magen min krymper seg med like mange prosent nå. «Den aksjen har vi fordi dere anbefalte den så sterkt,» glefser Abelhammer. Jeg ser ham for meg, en skummel sølvpengefyrste i et tårn i New York. «Hva kommer dere egentlig til å foreta dere? Miss Reddy, kan du høre meg?» Et par holsteinkuer er blitt skremt opp av dagdrømmene sine og kommer bort for å trykke nesen ned i Barbour-frakken som jeg har lånt. Uansett hva som skjer, må jeg ikke la den aller viktigste kunden min få vite at jeg blir slikket av en ku. «Vel, Mr. Abelhammer, vi må for enhver pris unngå å reagere på refleks. Det er opplagt at jeg trenger et par dager til å analysere saken. Og jeg skal selvsagt snakke med vår japanske analytiker. Du er antagelig klar over at Roy er den dyktigste som finnes på området.» (Løgn: Analytikeren er kokainslave fra Romford som for tiden er på knulleferie i Dubai med en strippedanserinne som han plukket opp i Faringdon Road. Sjanser for å få den motbydelige, lille drittsekken ut av sengen: null.) «Og så skal jeg ringe deg når en handlingsplan er utarbeidet.» Min svigermors stemme strømmer over jordet og inn i Abelhammers kjølige, transatlantiske taushet, klar som en kirkeklokke: «Disse amerikanerne har virkelig overhodet ingen sans for tradisjoner.» Kl. 19.35: Når vi er tilbake, står jeg og børster møkk av Emilys Mini Boden-bukser. Lilla smalfløyel. (Det er som om Paula har pakket for en uke i Florida, ikke Yorkshire. Burde ha pakket kofferten selv.) Cheryl kommer inn i arbeidsrommet og gjør en grimase. Ungene hennes hadde på seg polyester som kan drypptørkes. «Det er fryktelig praktisk.» Kl. 02.35: En skikkelse bøyer seg over sengen vår. Setter meg opp, strekker meg blindt etter lampebryteren. Det er svigerfaren min. «Katharine, det er en som heter Mr. Hokusai på telefonen som ringer fra Tokyo. Virker svært oppsatt på å snakke med deg. Kunne du være så snill og ta den inne på kontoret?» Stemmen til Donald er skremmende rolig, som om han holder inne alle de tingene han kunne ha sagt. Idet jeg snubler meg forbi ham i nattkjolen, hever han et sølvfarget øyebryn. Får øye på meg selv i speilet ute i gangen. Ser at jeg ikke har nattkjole på meg. Er ikledd Agent Provateur-bh. Kl. 03.57: Emily er syk. Spenningen, tror jeg: for mye Tweenies-sjokolade samt mye og uvant hjelp fra mamma. Jeg har nettopp lagt på røret etter samtalen med det japanske gummiselskapet og legger meg igjen ved siden av en snorkende Richard da jeg hører et rop fra naborommet, som om et dyr ble forfulgt i en drøm. Jeg går inn og ser Em sitte oppe i sengen med hånden på øret. Det er oppkast overalt: på nattkjolen, dynen – å Gud, Barbaras dyne – teppet hennes, sauen hennes, flodhesten hennes, til og med i håret. Hun ser på meg med bønnfallende skrekk: Emily hater å miste verdighet. «Jeg er kvalm, mamma, ikke la meg kaste opp igjen,» trygler hun. Jeg bærer henne forbi trappeavsatsen og inn på badeværelset og holder henne over toalettet, i bue over ringen, slik moren min alltid gjorde for meg. Jeg kjenner den kalde håndflaten min mot pannen hennes; kjenner at magen hennes plutselig blir hard og så slapp idet det som er igjen, kommer ut. Så, når jeg har kledd av oss begge to, tar vi et bad sammen i taushet, og jeg grer tranebærene ut av håret hennes. Etter at jeg har funnet fram rent nattøy, skiftet på sengen og puttet Em i den, skraper jeg det russiske salat-svineriet så godt jeg kan bort fra Barbaras dynetrekk, som jeg legger i bløt i badekaret, så legger jeg meg på gulvet ved siden av sengen hennes og anslår tapene hvis Abelhammer er så rasende at Salinger-fondet forlater Edwin Morgan Forster. En kunde verdt to hundre millioner dollar. Hoder kommer til å rulle. Og jeg som ikke har fått farget håret engang. Har ikke hatt tid. I går viste Emily en tegning av meg. «Å, har mamma på seg en nydelig, brun hatt?» utbrøt jeg. «Nei, dummen, du har brunt hår øverst og gult nederst.» Jeg er overrasket over å kjenne at store småjentetårer begynner å trille nedover kinnene og dryppe varmt inn i ørene mine. Kl. 08.51: Står opp. Føler meg som en dykker med blystøvler. Emily sover fremdeles. I første etasje går Barbara rundt med stramme lepper iført Windsmoor-klær og kaster anklagende blikk opp mot kjøkkenuret. «Katharine, jeg får ikke håpe at jeg sier noe jeg ikke har lov til, men jeg synes du bør sminke deg litt før du kommer ned. Du vil vel ikke at Richard skal tro at vi har sluttet å anstrenge oss, vil vi vel? Disse mennene har jo teften for slike ting.» Jeg sier unnskyld, men at jeg har vært oppe sammen med Emily halve natten og at jeg egentlig ikke har sovet. Jeg kjenner øynene hennes på meg; det kjølige, vurderende, stirrende blikket som hun sendte meg første gang Rich tok meg med hjem; omtrent som du betrakter en kvige i en fesjåring. «Å, jeg vet at du er topp når du er på ditt beste, kjære,» innrømmer hun muntert. «Men litt rouge kan gjøre underverker. Personlig kan jeg ikke skryte nok av Helena Rubinsteins Autumn Bonfire. En kopp te?» Jeg mente ikke å beskrive meg selv som hovedforsørgeren da vi spiste lunsj annen juledag. Det bare ble slik. Det pågikk en generell diskusjon rundt bordet om nyttårsforsetter, og Donald sa – ærlig, men lengselsfullt, som Bernard Hepton i Colditz – at kanskje Katharine kunne arbeide litt mindre de neste tolv månedene. Det hadde vært utmerket – galant, søtt, til og med omsorgsfullt – hvis det ikke hadde vært for svigerinnen min som tilføyde med et snøft: «Slik at ungene hennes kan peke henne ut i en konfrontasjon på politihuset.» Off, da. Cheryl hadde åpenbart drukket et glass rødvin for mye, og det som ble forventet av meg, var å heve meg over det. Men etter tre dager påtvungen hustruydmykelse, følte jeg ikke at jeg var i stand til å heve meg over noen ting. Og det var da jeg begynte på en setning med ordene: «Som den som setter brødet på bordet i vår familie …» En setning jeg tilfeldigvis aldri sa ferdig, fordi, da jeg betraktet de bestyrtete ansiktene rundt bordet, virket det tryggest å la den dø ut som et hornsignal. Donald skjøv brillene oppover neseryggen og forsynte seg med en pastinakk som jeg vet at han ikke kan fordra. Barbara la hånden på halsen som for å dekke den ildrøde rødmen av sjokk som spredde seg oppover. Det kunne ikke ha vært verre om jeg hadde kunngjort at jeg skulle få brystimplantasjon eller var lesbisk eller at jeg ikke likte Alan Bennett. Alt opprører i den naturlige rekkefølgen. I mellomtiden gjorde Rich tapre forsøk på å late som om jeg hadde snakket om brødsaus og forsynte slektningene sine med klumper av det grøtaktige klisset. «Problemet med deg, Kate,» fortalte han meg senere da vi var på rommet vårt og han satt på sengen mens jeg pakket en bag til krisemøtet mitt i London, «er at du tror at folk vil ha analysen din hvis du fôrer dem med de riktige dataene. Men de vil ikke ha dataene din. Folk – foreldre – kommer i en alder da ny informasjon er skremmende, og ikke nyttig. De har ikke lyst til å vite at du tjener mer enn meg. For faren min er det bokstavelig talt utenkelig.» «Og for deg?» Han ser ned på skolissene sine. «Vel, for å være ærlig, liker jeg det ikke særlig godt selv.» Kl. 01.06, 27. desember: Oppvarmingen på toget til London er brutt sammen, vinduet i den tomme togkupéen er nediset; det er som å reise på innsiden av en gedigen mintdrops. Jeg stiller meg i køen i spisevognen. Mine juleflyktningekolleger higer alle etter alkohol. Enten de har familie eller er på flukt fra for mye familie er alle i en ensom og oppstemt forfatning. Jeg skaffer meg miniatyrflasker – whisky, Bailey’s, Bailey’s, Tia Maria. Sittet på plassen min i et par sekunder når jeg hører kvitringen fra mobilen i vesken min. Nummeret viser at det er Rod Task. Før jeg tar den gjør jeg den sikkerhetsforanstaltning å holde telefonen et stykke fra øret. «Ok, kan du forklare hvorfor vi kjøpte denne møkkaaksjen hos et eller annet jævla japseforetak som lager jævla madrasser som tar livet av unger, for hælvete? Jeesus Kristus, Katie. Hører du meg?» Jeg sier at jeg skulle ønske at jeg hørte ham, men at han dessverre blir borte og toget er på vei inn i en tunnel. Trykk Cancel. Idet jeg blander den andre Bailey’s-en med whiskyen slår det meg at kanskje jeg fikk Salinger som kunde fordi noen visste at Toki Gummi var i ferd med å gå under og lesset det over på meg. Naiv, Kate, naiv. Et par sekunder senere ringer Rod tilbake slik at han og jeg kan ha en konferansesamtale med den fryktsomme Abelhammer i New York. Mens jeg avgir de sedvanlige forsikringene til en kunde som befinner seg 56 tusen mil unna ser jeg ordene mine stige i dampende ringer av varm luft. Med en finger med hanske på skraper jeg ett ord på det rimete glasset: RICH. «Håper du å vinne i Lotto, du, da?» spør togvertinnen og peker mot vinduet når hun kommer for å hente tomflaskene mine. «Hva? Å, Rich er ikke penger,» sier jeg, «han er en mann. Han er mannen min.»

      Må huske: nyttårsforsetter
    Justere balansen mellom arbeid – liv for å få en sunnere, lykkeligere tilværelse. Stå opp én time tidligere for å utnytte tiden som er tilgjengelig. Tilbringe mer tid sammen med barna. Lære å være seg selv sammen med barna. Ikke ta Richard som en selvfølge! Ha gjester oftere – søndagslunsj, osv. Avslappende hobby?? Lære italiensk. Dra nytte av London – teater, Tate Modern, osv. Slutte å avlyse stressdempende behandlinger. Opprette presangskuff som ordentlig organisert mor. Ta sikte på å bli størrelse 36. Personlig trener? Ringe venner, håper de husker deg. Ginseng, fet fisk, ikke hvete. Sex? Ny oppvaskmaskin. Helena Rubinstein Autumn Bonfire.
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.