Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Lørdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 20.17: Sier til Richard at vi er nødt til å gi Paula høyere lønn. Samt mulige ridetimer. En fryktelig krangel utløses, der Rich peker på at Paula faktisk tjener mer enn ham etter at vi har betalt skatten og folketrygden hennes. «Hvem er det sin skyld?» spør jeg. «Hva mener du med det?» «Ingenting.» «Jeg kjenner de ingentingene dine, Kate.» Under middagen sitter vi tause ved kjøkkenbordet og småkoker, bare et par centimeter fra hverandre. Richard har laget spagetti og satt sammen en avokado- og tomatsalat. Vi begynner på en forsiktig samtale om barna – Bens voldsomme appetitt, Emilys nye fiksering på Mary Poppins – og jeg er i ferd med å like ham igjen idet han snor litt spagetti rundt gaffelen sin og tilfeldigvis nevner at han har laget pestoen selv i ettermiddag. Dette er beundringsverdig og grusomt demoraliserende på samme tid. Jeg klarer det ikke. «Når fikk du tid til å lage pesto? Og tallerknene? Jeg går ut fra at du skal begynne med keramikk snart. Hvorfor i svarte kan du ikke gjøre noe som må gjøres? Hva med å fornye parkeringstillatelsen for eksempel?» «Den nye parkeringstillatelsen ligger i bilen,» sier han, «hvis fruen kunne heve blikket opp fra timeplanen et øyeblikk for å se etter.» «Å ja, så vi er den perfekte ektemannen nå, hva?» Det lyder et skrik mot metall idet Rich skyver stolen sin bort fra bordet. «Jeg gir opp, Kate. Du ber meg om å gjøre ting for å hjelpe til, og når jeg så gjør dem, forakter du meg for det.» Jeg klarer av en eller annen grunn ikke å svare ham. Det virker både som en ufattelig brutal ting å si og umulig å argumentere mot. Kvinner tuller ofte med at de trenger en kone til å passe på seg, og de mener det: Vi trenger alle en kone. Men ikke forvent at vi skal takke mennene som overtar som husfar for at de tar husmorrollen fra oss. «Kate, vi må snakke sammen.» «Ikke nå, Rich, jeg trenger et bad.» FREMDELES TOM for badeolje. På bunnen av det åpne skapet finner jeg en gammel boks med lavendelsalt. Den gir løfte om å «berolige og motivere»: Jeg blander i litt av Bens sjørøverbobler, som gjør vannet skoleuniformsblått. Jeg klatrer oppi den skåldhete blå lagunen og lener meg tilbake sammen med yndlingslesestoffet mitt – mitt eneste lesestoff, må jeg innrømme, de siste årene. Bedre enn noe skjønnlitteratur, er Jamesons Guide over eiendommer på landet en glorete brosjyre stappfull av fotografier av attråverdige eiendommer som er til salgs rundt om på de britiske øyer. Vi kunne bytte Hackney-kåken vår inn i, la oss si, en ombygget mølle i Costwolds eller et slott i lommestørrelse i Peeblesshire. (Hvor er Peeblesshire? Høres litt langt unna ut.) Bildene er fabelaktige, men det jeg virkelig har sansen for, er spesifikasjonene. På side 18 er det et hus i Berkshire som skryter av å ha et kontoranneks med tønnetak og en hage full av bugnende frukttrær. Hva er et tønnetak? Jeg er ikke helt sikker, men jeg vil ha et sånt. Og bugnende frukttrær! Jeg forestiller meg selv sveve gjennom et bibliotek med trepanel på veggene, der det er friske, nyplukkete blomster i høye vaser, på vei til det landsens kjøkkenet som skryter av å ha en blanding av tradisjonelle skap og det siste i utstyr. Mens jeg står ved siden av Aga-komfyren – som ikke er til å lage mat på, jeg ville bruke en Neff-dobbelkomfyr til det – skriver jeg ned datoer på merkelappene til syltetøyet som jeg har laget av epler plukket fra de bugnende frukttrærne i vidstrakte hager, mens barna mine leker fornøyd i et tilbakeliggende hjørne av hagen ikledd smakfulle klær. «Kates porno.» Det er det Richard kaller brosjyren når han kommer over et eksemplar som skyldbetynget er stappet under min side av sengen. Han har et poeng. Alle de bildene som man får vann i munnen av, blir vist fram for at jeg skal glede meg over dem, og de lar deg besitte de livene uten å måtte gå til det skritt å leve dem i virkeligheten. Jo mer deprimert jeg blir i mitt eget hus, jo mer overveldende er eiendomstrangen min. Tenker på Rich og kommer på pestokrangelen vår, og jeg krymper meg for min rolle i den. Selve vennligheten og tilregneligheten hans er nok til å vekke det motsatte i meg. Hvorfor? Richard synes at jeg skjemmer bort Paula, at jeg lar henne slippe unna med ting ingen andre arbeidstakere du belønner med en sjenerøs lønn og gode betingelser, burde slippe unna med. Han mener at hun er en rimelig gløgg tjuefemåring fra Kent som, mens hun er ganske hyggelig mot ungene våre, prøver å skvise oss for hver øre hun kan. Han mener at hun krymper sokkene hans med vilje hvis han ber henne om å gjøre noe som er på siden av stillingsbeskrivelsen hennes. Han mener at hun har for mye makt i dette huset. Han har rett. Men Rich bekymrer seg ikke over barnepass slik jeg gjør: Menn kjenner på lommeboken sin når de tenker på barnepass, kvinner kjenner det i livmoren. Telefoner har kanskje blitt trådløse, men mødre vil aldri bli det. Jeg ser på Paula, og jeg ser den personen som er sammen med barna mine all den tiden jeg ikke er det; en person jeg er nødt til å stole på at elsker og passer på dem, samt holder øye med de første symptomene på hjernehinnebetennelse. Hvis hun går for dagen uten å ha ryddet, hvis hun lager et ubetydelig poeng av ikke å sette på oppvaskmaskinen fordi den både inneholder voksenservice og barneservice, hvis hun ikke gir meg nøyaktig mengde vekslepenger tilbake etter å ha vært og handlet og «mister» kvitteringene, så kommer jeg ikke til å stelle i stand bråk. Folk sier at problemet med min generasjons yrkeskvinner, er at vi ikke vet hvordan vi skal oppføre oss mot tjenere. Feil. Problemet med min generasjons yrkeskvinner, er at vi er tjenere – hårtvinnende takknemlige for all hjelp i hjemmet, som vi betaler for i dyre dommer, mens vi strever for å beholde sjefsjobben selv. Da jeg gikk tilbake i jobb første gang, plasserte jeg datteren min i barnehage. Det er en barnehage omtrent ti minutters gange herfra, og jeg likte den muntre, robuste, skotske kvinnen som drev stedet. Men jeg begynte gradvis å reagere på ting. Spedbarnsrommet var lite, og tolv sprinkelsenger sto på rekke og rad. Da vi gikk rundt første gang, overbeviste jeg meg selv om at det var koselig, men for hver dag jeg leverte Emily, så det mer ut som et barnehjem i Romania, innredet av Habitat. Da jeg spurte Moira hvordan de små kunne sove i alt bråket som de større barna laget i rommet ved siden av, ristet hun på skuldrene og sa: «Å, de venner seg til det til slutt.» Og så var det overtidsbetalingen. Hvis du hentet barnet ditt i «Barnekroken» senere enn kl. 18.30, forlangte de ti pund de første ti minuttene, femti hvis du kom enda senere. Jeg kom alltid senere enn 18.30. Skammen skvulpet rundt i magen min som galle når jeg spurtet fra undergrunnsbanen for å hente henne. Siden Emily var omgitt av tretti andre unger, fikk hun alle infeksjoner som gikk. Den første vinterforkjølelsen hennes varte fra oktober og ut mars, og babynesen hennes var overgrodd av irr. Når barnet ditt hadde mottatt bakteriene, var barnehagen svært ivrig på at du holdt det syke barnet ditt hjemme, uten reduksjon i foreldrebetalingen. Jeg husker at jeg satt i telefonen på jobb i timevis og snakket med vikarbyråer, mens jeg lot som om jeg ringte kunder, eller tryglet venner om hjelp. (Og jeg hater å be folk om å gjøre meg tjenester. Jeg hater følelsen av å stå i gjeld til noen.) Så, en sur morgen, måtte jeg levere en febervarm Emily hos noen som kjente noen i den barselgruppen jeg gikk i og som bodde i Crouch End. Da dagen var over, rapporterte kvinnen at Emily hadde grått hele tiden, bortsett fra den timen da de hadde sett på en Tornerose-video som syntes å berolige henne. Den dagen formulerte datteren min sin første setning: «Vil gå hjem.» Men jeg var ikke der for å høre det, og jeg var heller ikke i det hjemmet som hun hadde så lyst til å gå til. Så, nei da, Paula er kanskje ikke perfekt. Men hva er perfekt? Mamma som er hjemme og nedlegger livet sitt for at små føtter kan gå over det. Ville du gjøre det? Kunne jeg gjøre det? Du kjenner ikke meg særlig godt hvis du tror at jeg kunne gjøre det. Jeg går ut av badekaret, smører litt fuktighetskrem på skjoldete, rosa flekker på hendene, i knehasen og bak ørene, tyller meg inn i en badekåpe og går inn på kontoret for å sjekke e-poster før jeg legger meg. Fra: Jack Abelhammer Til: Kate Reddy Katharine, jeg kan ikke huske at jeg nevnte drikke, men utagerende høres flott ut. Å sove en uke kan bli et problem; må antagelig gjøre om på timeplanen. Kanskje vi skulle la det bli med østers? Klem fra Jack Klem? Fra en viktig kunde? Å, Gud, Kate. Hva er det du har gjort nå?

      Må huske
    Klippe Bens negler, juletakkekort? Også skrive til pokkers kommune om ikke å ha fjernet juletre. Ydmyke gyselige Guy i påhør av Rod for å vise hvem som er sjef. Lære å sende tekstmeldinger. Ben bursdag – finne Teletubby-kake. Ballettrikot (rosa, ikke blå!). Presang – dansende Teletubby eller oppbyggelig treleke? Emily sko /til skolen/ lære henne å lese. Ringe mamma, ringe Jill Cooper-Clark, MÅ ringe tilbake til søster – hvorfor er Julie så forbanna på meg? Eneste personen i London som ikke har sett glimrende ny film – Magisk tiger, Oppblåst drage? Ferie når/hvor? Invitere venner til lunsj på søndag. Kjøpe pinjekjerner og basilikum for å lage egen pesto, lynkurs i matlaging (Leith’s el.l.). Sommerferiebrosjyrer. Gi treningsball til Jesus. Få pris på nytt teppe i trappen? Lyspærer, tulipaner, leppepomade, Botox?
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.