SÅ SAMLES FAMILIEN på lørdagskvelden, det lukter småsvidd ost og alt er som det skal være. Men vent, det er det ikke. Ved siden av søppelkassa står det en pappeske med et hjerte på. Det er et dårlig tegn.

I en verden der snobberi og forfall kjemper en evig kamp med hverandre, har den norske lørdagspizzaen blitt ett av ofrene. På den ene siden står den «ekte» italienske pizzaen, på den andre siden står frossenpizzaen. Lørdagspizzaen er, i kraft av at den ikke likner stort på den napolitanske originalen, ikke fin nok for de fine. Samtidig er den uhyre tungvint å lage sammenliknet med den søtladne ferdigpizzaen, hvor alt man må gjøre er å ta av plasten. Det er på tide å slå et slag for den norske lørdagspizzaen, den som ikke kan kjøpes for penger, den som er firkantet og tung og som ikke kjenner sin like i noe annet land.

DA PIZZAEN KOM til Norge, tok det ikke lang tid før nordmennene lærte å elske den. Det var middag som var perfekt for lørdagskvelder rundt tv-en med hele familien. Pizza smaker godt, er lett å lage og hører til de sjeldne matrettene som barn og voksne liker like godt. Eller, det vil si, den kunne bli alt dette, den måtte bare forbedres litt, justeres litt her og der.