Løs kanon

Arkitekt Finn Sandmæl (62) tegner verdens høyeste hus. På sin egen villa nøyer han seg med piper så høye at de gir huset reisning.

-  JEG KALLER DEM fallossymboler. Mest for å irritere kvinnelige saksbehandlere. Hver gang jeg leverer et hus, får jeg en halv side med kommentarer om at pipene er altfor høye og markante. Men jeg trenger god trekk. Og se på England! Første gang jeg kom dit med fly så jeg alle pipene. Jeg ble helt gal, så mange flotte piper! I Norge har vi bare noen pipestubber. Nå kopierer folk pipene mine, det må bety at jeg har gjort noe riktig. De er dyre, og det er typisk norsk å si at du ikke skal bruke penger på ei pipe. Høl i huet! Pipa er et skulpturelt element på huset, og pipene mine gir huset reisning, som jeg pleier å si. Tenk deg hvis du er yrkeskvinne og kommer hjem og ser den høye pipa. Da veit du i hvert fall hva du skal gjøre den kvelden. Pipene mine er et bidrag til befolkningsveksten i Norge. Hæ hæ. Jeg burde faen meg fått statsstøtte for dem.

ARKITEKT FINN SANDMÆL strekker seg i sofaen hjemme på Nesøya i Asker. Det har vært litt av et år. Det begynte med et leserbrev han skrev til lokalavisa Asker og Bærums Budstikke. Sandmæl hadde latt seg irritere over at Kjell Inge Røkke ikke fikk bygge hus på Konglungen i Asker. I brevet Sandmæl skrev omtalte han Bærums kvinnelige lokalpolitikere som premenstruelle og inkompetente. Han antydet dessuten at de hadde valgt politikken som arena på grunn av manglende ferdigheter i senga. Dermed havnet Sandmæl på førstesida av VG. Han ble intervjuet på TV. Og på Eidsvoll skrev en kvinnelig journalist en kommentarartikkel med tittelen «Arkitekten og hans prostata».

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Hørt sånt tull. Jeg har da ikke prostata.

Han strekker på kroppen. Rister på hodet.

-  Det var vel tjue prosent rødstrømper som hisset seg opp. Resten var enige med meg.

Arkitektens vakre amerikanske kone Nancy har kommet bort til oss.

-  Jeg tror dette kom på ei tid da det skjedde lite i Norge. Og fordi Finn er den han er, så tiltrekker han seg en del oppmerksomhet. Men jeg står ikke for noe av det han skrev. Jeg sa det til ham før han sendte artikkelen til Budstikka: «Dette er forferdelig, kvinnefiendtlig. Dette går ikke an Finn,» sa jeg. Jeg trodde aldri Budstikka ville trykke det.

I OVER TRETTI ÅR har Finn Sandmæl tegnet hus i Norge. I perioder har han vært svært omstridt, og kolleger har skjelt ham ut. Men den lille, løsmunnede mannen har gjort det godt. Han har tegnet huset til milliardær Olav Nils Sunde. Hallvard Flatland og Arthur Buchardt bor i Sandmæl-villaer. Og han har tegnet Kjell Inge Røkkes hyttepalass på Oppdal. Han har tegnet flere store hytter, og nylig fikk han godkjent et enormt hotell ved Gardermoen, ved en dam på grensa til Nordmarka.

-  Det er ikke jeg som sier dette, men det blir Norges eneste femstjenershotell.

-  Men det er ikke du som sier det?

-  Nei. Men det blir det.

-  Hvilket av de husene du har tegnet er du mest fornøyd med?

-  Det mest ekstreme er jo hytta til Røkke. Et komplekst byggverk. Jan Brøgger er sosialantropolog, kanskje den fremste i Europa. Han skrev en artikkel der han sammenliknet Røkke-hytta med Nidarosdomen. Det var meget hyggelig, spesielt for Kjell Inge som har brukt private midler på noe som kanskje blir verneverdig.

Sandmæl ser ut i stua. På en av mursteinsveggene henger et maleri av hans far, Ottar Sandmæl.

-  Han var bygningsingeniør, men skulle nok ha blitt arkitekt han også. Eller kunstmaler. Han var et usedvanlig kunstnertalent, sa datidas fremste kunstprofessor. «Du kan ikke leve av kunsten» sa han til meg og ble entreprenør i stedet. Den gamle mannen som henger på veggen der borte malte han da han var 20 år gammel. Det er helt rått malt.

Finn Sandmæl har selv forsøkt seg med penselen. I studietida kopierte han kunstnere som Edvard Munch, Kaj Fjell og Henri Matisse. Etterpå solgte han «kunstverkene» dyrt til studiekamerater.

-  Gikk ikke du på samme skole som Odd Nerdrum?

-  Jo, på Vestheim Privatskole.

-  Hadde dere kontakt?

-  Ja, litt. Jeg husker ikke så godt. Men jeg husker han ble dritsur på meg en gang. Vi hadde tegnekonkurranse på skolen, som jeg vant. Etter det snakka\'n ikke til meg. Men jeg har stor respekt for Nerdrum, jeg synes han er fantastisk. Men jeg likte motivene hans bedre før.

DET ER EN VAKKER DAG på Nesøya. Mursteinsvillaen til familien Sandmæl ligger helt nede ved vannet, og det er lite å si på utsikten. Om kvelden skal Finn og Nancy spise hummer, noe de sjelden gjør. Sandmæl kaller seg «fornuftig» når det gjelder eget forbruk. Riktignok har han en Audi A8 til halvannen million og en enorm hytte han sjelden bruker.

-  Stopper du noen gang opp og tenker over hvor godt du har det?

-  Jævla godt spørsmål. Det er faktisk noe jeg har begynt med de siste to åra. Man skjønner jo ikke hvor godt man har det når man har det godt. Det skjønner man først når helvete er der.

Arkitekten forteller om det som opptar ham mest nå om dagen, nemlig hans såkalte yogamid-prosjekter: Enorme konstruksjoner som skal bli verdens høyeste byggverk. Som inneholder revolusjonerende teknologier. Og som kan sette Finn Sandmæls navn på kartet for alltid.

-  Jeg har tre yogamid-prosjekter: Quatro leg yogamid på 200 meter. Quatra leg oktamid, som er åttekantet og på 300 meter. Og twin leg tetrahead på 780 meter. Noterer du? Den siste kan jeg øke til tusen meter, og det har jeg tenkt å gjøre. Som jeg kanskje sa i sta, jeg har ingen grenser. Dette har jeg holdt på med i to-tre år, men det er først nå jeg begynner å forstå hva jeg har gjort.

Han strekker på beina igjen.

-  Folk sier «Dette er helt vilt, Finn!», og nå begynner jeg å forstå det selv. Det er jo så høyt at det er ufattelig. Og det skal bygges med en teknologi som vil forandre alt. Hvis dette går, vil det forandre all high-rise-bygging over hele verden. Det tror jeg at jeg kan si uten å skryte.

-  Hvordan fikk du ideen til dette?

-  Jeg kan fortelle deg en morsom historie om det. Jeg satt på Theatercaféen en flott sommerdag for noen år siden. Det var da debatten gikk om det nye operabygget. Så spurte jeg meg selv: «Hva er verdens mest kjente bygg?» Jo, pyramiden. Det er den mest kjente struktur mennesket har bygget. Så tenkte jeg: «OK, hva om jeg tegner et operabygg som en pyramide?». «Men jeg kan ikke bare tegne en pyramide, det vil være en kopi. Jeg må gjøre noe spektakulært,» sa jeg til meg selv.

Han smiler.

-  Det er sånn jeg tenker.

Han strekker litt på kroppen.

-  Så jeg snur\'n på huet! Det er det ingen som har gjort. Aha! Og da, mens jeg satt der, kom det ei jente gående oppover fortauet. Hun hadde miniskjørt og laaange, tynne bein. Bang! Der så jeg betongbeina til Troll-plattformen. Og hva om jeg setter en yogamid mellom beina hennes? Som en kvinne som har trekanten mellom beina? Dette bare kom til meg, det skjedde. Jeg satt der som i en transe. Pennen gikk. Jeg fikk en haug med servietter, jeg måtte få alle tankene ned på papiret så fort som mulig. Det var starten.

Sandmæl forteller om gode venner som skal hjelpe ham å få til dette. Han forteller om kontakter i ingeniørfirmaet Olav Olsen, som lagde Troll A-plattformen. Og om entreprenør Bjørn Hansen fra Sandefjord, kalt «Kina-Hansen» på grunn av sine forretninger med kinesere.

-  Bjørn er den største skatteyteren i Sandefjord, det har han vært i mange år. Og han har hatt samme problemer med bygningsmyndigheter som jeg har. Så jeg ringte ham, og vi tok en lunsj på kafeen.

Når Sandmæl snakker om kafeen, mener han Theatercaféen. Det er der han gjør forretninger.

-  Jeg viste ham alt sammen, og det gikk rett i boks. Bjørn har ekstreme kontakter i Manama City i Bahrain. I løpet av dette året får vi kanskje fast fisk der. Det vil bli en verdenssensasjon. Jeg har også fått to kontakter av de aller verste i Dubai. Nå trenger jeg en CD som jeg kan ha med meg i kofferten. En presentasjon som er så rå at de tar salto når de ser den. Jeg har solgt til rike arabere før, de sier: «I like it, I take it». Det er det jeg vil de skal si. Men du har andre steder også. I Kina har vi to byer, jeg kan dessverre ikke si hvilke. Så er det en by i Europa, og en i USA. Det er USA jeg ønsker mest. Jeg har allerede følere ute.

FINN SANDMÆL elsker USA. Det var der han utdannet seg til arkitekt, på California State Polytechnic University i San Louis Obispo. Og det var i USA han traff kvinnen i sitt liv.

-  Jeg traff Nancy på badestranda. Tidlig i livet lærte jeg å holde kroppen ved like, og i Amerika gjorde jeg det ved å spille frisbee. Det var en skikkelig fin måte å sjekke damer på, på stranda. Jeg tok frisbeen, kasta\'n femti meter, og så landa\'n hos den dama jeg hadde sett meg ut. Så gikk jeg bort og sa «oh, excuuz mi, ai æm verri sorri» med litt europeisk slæng. Da smeltet dem.

-  Du møtte altså Nancy på stranda?

-  Ja. Frisbeen landet en halv meter unna, og sprutet sand over hele dama. Så da måtte jeg gå bort og ta av litt her og der. Hu hadde den kroppen, vet du, det var helt vilt.

-  Og så ba du henne ut?

-  Ja. Hun og ei venninne lå på teppet, så jeg ba ut begge. Venninna var ikke gæren hu heller, jeg visste ikke helt hvem jeg skulle ta. Men på kvelden sovnet jeg på sofaen hos en venn av meg. Jeg satt oppe og så på «Laugh in», et amerikansk tv-program som er helt fantastisk. Da jeg kom på badestranda dagen etter, var de litt sure fordi jeg ikke hadde stilt opp. Det var da jeg skjønte at jeg hadde det megadraget.

Kona Nancy har kommet bort til oss igjen.

-  Han har fortalt historien om badestranda? Hvilken variant har du fortalt nå da, Finn?

Hun smiler.

-  Han har en tendens til å overdrive litt, vet du.

-  Hva falt du for ved ham?

-  Finn var veldig sjarmerende. Absolutt. Og så har jeg alltid vært fascinert av europeisk kultur.

-  Badebuksa! Du tør ikke si noe om den, hæ?

-  Nei, det var ikke det som fenget meg. Det var mer samtalen.

-  Men du må jo si noe om badebuksa, mor!

Sandmæl gliser.

-  Jeg hadde sykkelshorts. Det var uvanlig den gangen. En sånn helt tettsittende med lange bein, i rødt, hvitt og blått.

Nancy tenker tilbake.

-  Den gangen var moten i California surfer shorts, sånne løse og ledige. Så kommer han i tettsittende sykkelshorts. Jo da. Han skulle skille seg ut. Allerede den gangen.

FINN SANDMÆLS KROPP er ikke lenger hva den var, det er derfor han må strekke litt på den innimellom. Han var 48 år gammel da han merket at noe var galt. Plutselig fikk han kramper. Ganske raskt fikk han diagnosen CMT, Charcot-Marie-Tooth.

-  Det er noen tråder som sender elektriske impulser til musklene. Hos meg blir de trådene spist opp innenfra. Musklene får ikke de beskjedene de skal ha, og etter hvert dauer muskelen. I dag kan jeg ikke løpe, jeg kan ikke gå på ski. Og ikke kan jeg gå i fjellet lenger.

-  Er det frustrerende å ha en sånn sykdom?

-  Ja, men jeg fortrenger det. Jeg kan ikke sitte og tenke på det. Det er derfor jeg arbeider hele tida.

Finn Sandmæls mor hadde den samme muskelsykdommen.

-  Jeg ble veldig knyttet til mor. Hun kunne ikke gå. Da hun ble gammel, brukte jeg veldig mye tid på henne. Jeg måtte løfte henne på do, ta av henne, ja nærmest vaske henne. Nesten som en sykepleier.

Sandmæl virker et øyeblikk rørt. Så forteller han om hvordan det alltid har vært kvinner rundt ham. Hvordan han bestandig har kommunisert godt med det annet kjønn. Han forteller om hushjelpen de hadde da han var liten. Han fikk en veldig fin kontakt med henne.

-  Jeg lekte nok mer med jenter enn med gutter, og jeg hadde kjæreste veldig tidlig. Det var naturlig for meg. Gutter er ofte sjenerte og må drikke seg opp for å sjekke damer. Det trengte ikke jeg. Jeg har aldri vært full. La oss si at jeg har blitt litt bedugget de siste tre-fire åra. Det har vært litt vin og sånt. Men jeg har aldri blitt full.

-  Er du redd for å bli full?

-  Nei, jeg synes bare ikke det virker særlig behagelig. Å kaste opp er for jævlig.

I 2004 MELDTE Finn Sandmæl seg ut av arkitektforbundet. Han har i ettertid kalt dem «en gjeng snobber». Sandmæls viktigste ankepunkt mot norsk samtidsarkitektur er det han kaller den rådende «statsminimalismen».

-  Jeg har veldig lite respekt for mye av den modernistiske arkitekturen i Norge. Rett og slett fordi det er jævlig dårlig. Alle går i samme gate, og alle bruker samme materialer og proporsjoner. Men du har noe innimellom som er skikkelig bra.

-  Du er ikke så glad i dagens trender?

-  Jeg er antitrend, selv om alle trender har noe godt i seg. Problemet oppstår når mangfoldet ikke får lov til å eksistere.

-  Føler du at du har fått den anerkjennelsen du fortjener?

-  Det tenker jeg aldri på. Men jeg tror det jeg gjør blir satt pris på. At jeg ikke blir anerkjent i mitt miljø, tenker jeg ikke på. Men hvis jeg irriterer miljøet med min arkitektur - pirrer dem litt, som jeg sier - ja, da koser jeg meg.

Han smiler igjen. Forteller om tre svære villaer han tegner på for tida. Han tror de vil vekke oppsikt. For ikke å snakke om høyhusene. Han kaller dem «Leg-scrapers».

-  De som skal vurdere meg, hvem faen det nå er, vil få se et spenn fra ... jeg holdt på å si ei stavkjerke, til det høyeste bygget i verden. De vil se helt forskjellige typer arkitektur, ulike måter å tenke på. Det blir som om en komponist som spiller alt fra klassisk til den verste heavyrocken. Det er sånn jeg tenker.

ARKITEKT SANDMÆL har fortalt om sine barn. Han har snakket varmt om sønnen som går i sin fars fotspor:

-  Han er en suksess allerede. Han vil du sikkert høre mer om.

Han har reist seg fra sofaen og gått med skjev gange ut i stua, for å vise fram sin datters fotokunst. Nå forteller Finn Sandmæl om sin drøm.

-  Hvis jeg får til alt jeg gjør nå, kan jeg bli ekstremt velstående. Da har jeg lyst til å bruke de midlene på noe godt. Og fordi jeg hadde en syk mor og har vært syk selv, er drømmen å bygge et eldrehjem etter mine ideer. Det skal være et hjem folk gleder seg til å komme på. Det har vært en drøm i tjue-tretti år, helt siden jeg så hva som skjedde med mor. Jeg vet hva sykdom og sykehus er.

Han stopper opp et lite sekund.

-  Mange gode mennesker i vårt samfunn får aldri den behandlingen de fortjener i sin alderdom. Folk som har vært med på å bygge Norge. Ungdom og narkovrak og alt det derre skal ha støtte først. De er i en selvforskyldt situasjon, sier jeg. Vi lever i et samfunn der vi snart ikke får lov til å gi ungene juling. Det er ikke rart det går til helvete. Ros og ris er sunt! Bare ros er gærent, og bare ris er gærent. Kennedy sa: «Don\'t ask what your country can do for you, but what you can do for your country». Nå viste det seg at Kennedy var en banditt han også. Han var glad i damer, ikke at det er noe gærent i det, men han gikk på piller og gjorde kanskje ikke så god jobb som vi trodde. Men det var ikke en politiker som sto fram i den norske valgkampen og sa: «Hei! Det er kanskje på tide at vi gjør noe for vårt eget land». Nei da. Alle skal bare bevilge og bevilge.

Sandmæl har fått en lett rødfarge i ansiktet nå. Han har snakket lenge.

-  Kanskje vi skal stoppe der?

-  Ja, vi kan gjøre det, sier han.

Kone og sønn: Sandmæls amerikanske kone Nancy og sønnen Ian.
Ung mann med hatt: Finn Sandmæl (31) i San Francisco Bay.
Pelsjeger: Datteren Michelle med Davy Crocket-lue.