Lovens lengste arm

Etter 20 år i Justisdepartementet flytter Hilde Indreberg (49) og hennes feite kompanjong over til Høyesterett.

-  Å, DET ER KLART jeg gleder meg!

Etter påske pakker avdelingsdirektør Hilde Indreberg i Justisdepartementet sammen sakene sine og går 50 meter lenger ned i Akersgata i Oslo. Der ligger Høyesteretts Hus, hennes arbeidsplass som nyutnevnt høyesterettsdommer. Her blir Indreberg nummer 180 i rekka - og den ellevte kvinnen. Når hun tar på seg den svarte kappa, får hun seks kvinnelige kolleger og 16 mannlige.

Men inntil videre jobber 39-åringen på sitt kontor i Justisdepartementsbygningen. Fra kontorvinduet får vi øye på en helikopterlandingsplass, hustak i alle varianter, og et gløtt av Oslofjorden.

-  Er du stolt over den nye jobben din?

-  Ja.

-  Du har jobbet i Justisdepartementet helt fra du tok embetseksamen i 1987?

-  Jeg jobbet et drøyt år i Norad før jeg begynte her. Men jeg føler ikke at det har vært en uendelig periode i Justisdepartementet. Jeg har jobbet med ulike ting.

Videre har Hilde i en årrekke vært Norges representant i Europarådets styringskomité for menneskerettigheter.

INDREBERG HAR også studert sosiologi og psykologi.

-  Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, så etter å ha jobbet et år på Gaustad sykehus, tok jeg forberedende på Universitetet i Oslo. Så begynte jeg på sosiologi. Etterpå studerte jeg jus, før jeg begynte på psykologi. Så gikk jeg tilbake til jussen.

-  Tenkte du at du en vakker dag ville ende opp som høyesterettsdommer?

-  Nei. Er det overraskende?

-  Det vet jeg ikke. Men du hadde kanskje en drøm om det?

-  Nei ... Det var for fjernt å drømme om noe sånt. Jeg tenkte aldri at det var innenfor min rekkevidde. Jus var en litt fremmed verden for meg.

-  Men du ble kanskje inspirert av noen i familien til å studere det?

-  Nei, det er ingen jurister i familien, sier hun med et stort smil.

Det verserer nemlig en halvsannhet som sier at

de som blir jurister, gjerne har juristforeldre,

-besteforeldre og -søsken. Og at de helst omgås andre lovmennesker. En sannhet med modifikasjoner, altså.

-  Min mor kommer fra en lærerfamilie i Nord-Norge. Da jeg var liten, var hun husmor, men så utdannet hun seg til lærer, og ble i yrket til hun pensjonerte seg. Faren min var sivilingeniør. Og mannen min, Arne Nervik, er heller ikke jurist!

Å BLI HØYESTERETTSDOMMER er en drøm som deles av mange i det juridiske landskapet. Men i motsetning til USA - hvor høyesterettsdommerne har ekstremt sterk politisk innflytelse og utnevnes på livstid - sitter dommerne i Norge til de pensjoneres.

-  For meg er ikke denne jobben en mellomstasjon. Ingen vet hva livet bringer, men jeg er innstilt på å bli.

-  Kommer du til å være en streng dommer?

-  Nei, det tror jeg ikke. Men noen ganger kan det være nødvendig å være litt streng.

Utenfor kontoret hennes står hyllemeter på hyllemeter med utgaver av Norsk Retstidende. Det vil si alle dommene som er felt i Høyesterett fra 1800-tallet og til i dag. Det er ikke få. Inne på kontoret heller Hilde opp vann fra en karaffel. På veggen henger et trykk fra 1893, Michael Anchers «Pigen med solsikkerne».

-  VIL DERE SE BILDER? De er bare så flotte!

Vi har akkurat spurt om hun har barn. Hilde fyker opp fra stolen og bort til skrivebordet. Hun kommer tilbake med to bilder klippet ut i hjerteform. De var egentlig laget som julekort i fjor, men hun likte dem så godt at hun vil ha dem på kontoret. Sammen med mannen har Hilde adoptert Jon (8) og Linn (5) fra Thailand.

-  Jeg tror ikke folk skjønner hvor flott det er å adoptere fra Thailand. Tradisjonelt har det vært veldig lang ventetid, men vi var heldige og det tok ikke så lang tid.

-  Får du mye å gjøre som høyesterettsdommer?

-  Det er jeg veldig spent på. Arbeidstida vil sikkert bli bundet opp av rettsmøter, og det er greit. Men så må jeg jo forberede meg og skrive dommer også. Jeg har hørt at det varierer veldig, at det kan toppe seg når tunge saker behandles.

-  Hva er viktig i livet ditt bortsett fra jobben?

-  Jeg hygger meg veldig med barna og mannen min. Om jeg har tid, driver jeg med fjellklatring.

-  Å jaså?

-  Ja, men ikke framstill meg som noen skarpklatrer! Før vi fikk barn, klatret vi mye i Innerdalen og Romsdalen, og litt i Sveits, Italia og Frankrike. Jeg har egentlig vært en ganske forsiktig person, men jeg ble lokket med av en venninne da jeg var 30. Det var grensesprengende å oppleve at det gikk an.

FOR FØRSTE GANG GÅR Hilde ned til Høyesterett. Hun har nemlig verken rukket å få omvisning eller nøkler ennå.

-  Hva er det med jus som fascinerer deg?

Det blir stille. Hun kniper sammen øynene, lar ei hand gli gjennom det mørke håret og kikker tankefullt opp i taket.

-  Jus kan være som et puslespill, et intellektuelt regnestykke du skal få til å gå opp, men samtidig handler det mye om å veie ulike verdier mot hverandre. Jeg synes det er spennende at jeg får innsikt i ulike deler av samfunnet og i hvordan politikken settes ut i livet. Og som høyesterettsdommer har man litt innflytelse.

-  Ganske stor innflytelse?

-  Njaa, på noen områder stor, på andre mindre. For den enkelte som får avgjort sin sak, er det riktig å si at Høyesterett har stor innflytelse. Men i straffesaker avgjør ikke Høyesterett om tiltalte er skyldig ut fra bevisene, og det er Stortinget som har hovedansvar for rettsutviklingen.

-  Ok.

-  Ja, men hvis det blir spørsmål om en lov er i strid med Grunnloven eller menneskerettighetene, har det avgjørende betydning hva Høyesterett mener.

HUN TAR FRAM en gammel kompanjong. Den er tjukk som fire sammenklistra mursteiner, har røde omslag og lyder navnet «Norges lover». Hun gir seg til å bla fram og tilbake mellom de løvtynne arkene, og doserer tålmodig om Høyesterett.

-  Kan du den utenat?

-  He-he, nei.

-  Men du vet hvor du finner ting?

-  Ja. Dette er en fantastisk bok. I mange land er det ikke mulig å gå med landets lover under armen slik vi kan det her i Norge. Det er utrolig bra at vi har alle lovene i en og samme bok. Ja, det er helt supert.