Luft og kjærlighet

Magasinet haiket med Rema-milliardær Odd Reitan (56) i privatflyet for å plukke opp den nye dama.

- Æ E’ SKEPTISK.

Odd Reitan satt på kontoret i Trondheim. Det var dagen før vi skulle treffe ham. Med rusten røst sa han at han egentlig ikke likte sånne portrettintervjuer. Han likte best intervjuer der han fikk snakke om det han holdt på med, og ikke alt det der andre.

– Det e’ noen av dæmm portrettan… Noen ganga blir det så overdrevent. Det blir too much, sa han på telefonen.

– Tenker du på flyet?

– Neeeei…

Han dro på det, men det var nok det han tenkte på. Eller kanskje det var den nye kjæresten?

– Det må bare itj se klamt ut. 

SIDEN ODD REITAN startet lavprisbutikken «Sjokkpris» i Trondheim i 1972, har han hatt et uvanlig godlynt forhold til norsk presse. I 35 år har han bydd raust på seg selv, og de siste åra har han jevnlig latt seg intervjue på et møterom i Reitangruppens hovedkvarter, Lade Gaard. Samme sted hver gang. Der har han sittet foran peisen, røykt Prince og spist smørbrød. Han har buldret av latter, hæh-hææh, og fortalt om tida i dansebandet Four Jets og om Rema, om kjededrift og verdibasert lederskap. Han har fortalt om kjøpet av Narvesen, oppussingen av Lade Gaard og om begeistringen for sine sønner, eiendommer, byutvikling og musikalen «Phantom of the Opera».

Det var derfor vi ba om å få treffe ham i litt andre omgivelser. Kanskje ved flygelet hjemme i villaen på Singsaker? Eller i hans millionvilla i Spania? Hytta på Oppdal? Eller kanskje i flyet? Odd Reitan er blant de få privilegerte nordmenn som har eget fly, men Reitan var skeptisk, selvsagt var han det. En ting er å være milliardær, noe helt annet er å oppføre seg som en. Det Odd Reitan frykter mest av alt, er å virke klam , kvalm, skrytat, snobbat og så videre.

Men så sa han at vi kunne få følge med ham en morgen han skulle fly fra Trondheim til Oslo. Og det var jo bare juhuuu, det. Jeg mener: Privatfly!

EN TORSDAG morgen i desember venter vi i en behagelig temperert Lexus LS600H hybridbil utenfor hjemmet hans i Tidemands gate. Bak rattet sitter Ole, som er altmuligmann i Reitangruppen, deriblant sjåfør. Og der kommer selveste colonialmajor Odd Reitan ut. Sammen med en trillekoffert sklir han sidelengs over den isete gårdsplassen og inn i det romslige baksetet. Han er smal i øynene, men blid som et speilegg.

– Jeg skal bare mellomlande på Gardermoen, sier han.

– Så kommer det på noen der og så er det poff videre.

Reitan slår ut med hånda for å vise hvordan han skal fly videre.

– Er det business eller pleasure?

– Hæh-hææh. Pleasure.

Det er sju år siden Odd Reitan sist ble portrettert i Magasinet, og på disse åra har han økt sin formue med ti milliarder. Det vil si en økning på nær fire millioner kroner hver eneste dag.

– Ja, sånne beløp er umulig å forholde seg til, sier Reitan.

– Det regnestykket der er basert på Kapital sine utregninger og det blir helt sånn, sier han og putter fingeren i munnen og holder den opp for liksom å måle vindretningen.

– Problemet er jo at folk tror at jeg sover med det beløpet under hodeputa. Og nylig så jeg en skattedebatt på tv, der en professor fra Handelshøyskolen snakket som om det man er god for, er det samme som klingende mynt. Ja, da får jeg hakeslepp. Disse verdiene er jo eiendommer, butikker, frysedisker, varebeholdning, og hvis om såfremt at vi selger alt sammen, så kan det bli et sånt beløp. Kanskje.

– Hvor har formuen økt så voldsomt de siste åra?

– Vi kjøpte jo Narvesen, og det har jo vist seg å være et meget godt kjøp. Og i år får vi et driftsresultat på 1,8 milliarder, sier han, og legger til et par fornøyde hæh-hææh. 

I ÅR KOM ODD REITAN på 6. plass på Kapitals liste over Norges 200 rikeste. Over seg har han rederen John Fredriksen, Stein Erik «Rimi»-Hagen, Kjell Inge Røkke, eiendomskongen Olav Thon og matgrossisten og doldisen Johann Johansen. Og hvis man kan være generell, så er det noe kjølig og besluttsomt over de andre. Odd Reitan framstår utelukkende som en jovial trønder.

– Det må være noen sider av deg som ikke er kommet fram?

– Ja. Og det handler om det samme som med en som er god i fotball. Han synes det er forbanna artig. Og synes man noe er artig, så blir man god.

– Det er mange som synes business er artig, men som aldri blir milliardærer?

– Ja, men da synes de ikke det er artig nok, hæh-hææh. Eller så har de ikke jobbet hardt nok. Og så er det selvfølgelig en del ting, begynner han, men legger først inn noen forbehold, for som allerede nevnt vil han nødig virke skrytat:

– …som kanskje, men det vet jeg ikke nok om, for det er ikke lett å begynne å analysere hva som er bra med en selv, men jeg tror at jeg er en ganske inkluderende leder og ganske flink til å skape begeistring. Jeg må ha noen rundt meg som jobber som faen. For jeg har innsett at jeg blir verken lykkelig eller rik alene. Så der ligger det meste av forklaringen. Pluss at æ veit ka æ hoill på med.

– Er du tøff i forhandlinger?

– Ikke spesielt tøff, nei. Jeg virker jævla ivrig bestandig, itj sant, og det er ikke smart hvis du skal kjøpe eller selge noe. Hæh-hææh. Jeg blir fort begeistret, både på egne og andres vegne. Det negative er at jeg ikke klarer folk som ikke blir begeistret. Selv blåser jeg meg kraftig opp, og blir rørt til tårer når jeg ser andre lykkes. Heldigvis. Jævlig rørt.

– Hvis du skal gi et råd til en som vil bli rik?

– Ja, nå skal jeg si noe som høres litt floskelaktig ut, men dette mener jeg absolutt: Er du for glad i penger, blir du aldri rik. Da jager du penger i stedet for å jage resultater.

– Du knegget fornøyd da du nettopp fortalte om årsresultatet på 1,8 milliarder?

– Ja! Og resultatet i år er større og bedre enn jeg har drømt om, og drømmene har alltid vært rimelig heavy. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle få et resultat på nesten to milliarder så lenge jeg gikk på beina. Og så lenge … Øh … Eh … Uten at … Faen!

Reitan blir merkelig fjern. Han snakker usammenhengende og flytter urolig på sin romslige figur. Det er telefonen som ringer i en eller annen lomme. Han finner den, og svarer uten å se på displayet.

– Ja, Odd. Ja! Hei, sier han. Det er sønnen Ole Robert. I et intervju med Dagbladet nylig, fortalte Odd Reitan om sin dårlige samvittighet overfor sønnene Ole Robert og Kjell Magnus. Han jobbet hele tida da de var små, og ble kalt Terje Fjern. I dag er begge sentrale i Reitangruppen. Nå sitter far i baksetet og snakker lenge med Ole Robert. Han er så mild, så rolig, så til stede. Mørket er i ferd med å slippe taket over Trøndelag. Frostrøyken ligger kald over jordene. Han avslutter, og slår av mobilen.

– Noen flere tips om hvordan bli rik?

– Ja. Hvis du holder på med noe, og du liker det du holder på med, må du bestemme deg for hvor god du vil bli. Og hvis du ønsker å bli best, må du bestemme deg for hvor mange år du skal være steine gal. Hvis du vil på pallen i business, må du tenke som en toppidrettsutøver: Da er det fullt trøkk, fokus og tunnelsyn.

– Du hadde tunnelsyn i rundt sju år?

– Ja. Cirka sju år da jeg ikke brydde meg om noe annet enn meg selv og business.

– Og da forsaket du familie og venner?

– I noen år, ja. Men det var ikke som Dagbladet en gang skrev på førstesida: «Mistet sju år av sitt liv». Det er de sju åra som har gitt meg mest i mitt liv. Nesten. Og det var en nødvendighet for å nå dit jeg er i dag.

Og så har han ett tips til dem som vil opp og fram:

– Jeg knoter meg ikke gjennom regnskap, nei. Regnskap er jo historie. Og budsjett har vi sluttet med. Mange bedrifter har store avdelinger som bare sitter og budsjetterer. De sender tall opp og ned i organisasjonen, før de legges fram for et eller annet styre så de kan ha noe å snakke om. Nei, det der e’ bærre toill! Tallonani! Bortkasta tid og energi! Nei, det som er artig, er prognoser.

– Prognoser?

– Da får man svaret på hvordan ting blir. Da kan vi si: Hvordan er prognosen om seks måneder hvis vi driver akkurat som i dag? Og hvis prognosen sier at da blir resultatet sånn, da kan vi si: Nei, men det er ikke bra nok. Vi må da klare bedre enn det. Og da må vi gjøre noe fysisk. 

VI KJØRER INN på Værnes, og Reitan blir fjern. Han ser på flyet som står parkert ute på rullebanen og mumler «er det mitt fly, det der?». Flyet er stasjonert i Danmark, og er med i en pool. Noen ganger får han sitt eget, andre ganger et annet.

– Nei, det e itj mitt det der, sier han og nå høres han bedrøvet ut. Vi kommer nærmere.

– Jo! Det er mitt! Jeg har ikke sett det på et halvt år. Det har vært på verksted, de har gjort om alt innvendig.

Reitan blir stående på rullebanen og se på flyet. Det er nylakkert med blå striper, og bak på haleroret har de malt Odd Reitans våpenskjold: Åtte blå R’er satt sammen til en sirkel.

– Nå ser jeg at de R’an kunne vært litt større, men det er jo tøft, lell. Less is more, er det ikke noe som heter det?

Ved siden av døra står navnet «Major 1».

– Det kan bety Major Én, altså den første major. Det kan leses som majoren. Og så kan det bety Air Force One. Hæ-hææh. Det er litt artig, da.

Inne er det lyst og lekkert og caffelattebrunt med tolv komfortable skinnseter. Hjemmevant henger Reitan opp frakken og dumper ned i et sete. På en skjerm står det at vi er i Oslo om 38 minutter.

– Det er vel seks-sju år siden jeg kjøpte det, men vi har leid det ut så mye og tjent penger på det. Det har gått rundt, i hvert fall. Men i år blir det dårlig butikk. Jeg har jo råd til det, men det blir litt snobbat å betale millioner i året for å sitte i et fly alene. Og i dagens verden med klimakrise og alt det der, så blir det helt feil. Det må sitte en del mennesker her inne før jeg føler at det er riktig. Og vi har gjort noen gode dealer fordi jeg har dette flyet. Vi har kunnet gjøre en del ting veldig fort. Det er vanskelig å måle det der, men det er kommet til nytte, altså. Veldig, altså.

– Og så er det behagelig?

– Itj sant. Fantastisk! Men jeg kan telle på ei hånd de gangene jeg har flydd alene. Det synes jeg er litt vulgært, men særlig i den tida jeg røykte, var det jo fantastisk. De har sjampanje her, og det har hendt at jeg har sittet med en sigarett og et glass Dom Perignon og tenkt: «Dette er steintoillat. Er det mulig?». Så sånn sett var det en nedtur å slutte å røyke, hæh-hææh.

Flyet takser ut på rullebanen, og Reitan sier at «det går veldig fort opp, bare så du er klar over det, det går rett opp», og flyet går rett opp, det flater ut og det er så behagelig stille der vi sitter i hvert vårt gedigne skinnsete og flyter sørover i 900 kilometer i timen. Rekorden Oslo-Trondheim er 29 minutter. 

ÅRET 2007 har ikke bare vært et jubelår for Reitangruppen. I februar tapte Odd Reitan i en sak mot skattemyndighetene. De mener han skylder 245 millioner kroner i arveavgift og renter.

– Arveavgiftssaken er trasig, men det blir for langt og komplisert å komme inn på den her. Saken er anket og den skal vi vinne.

I april ble Reitan Servicehandel kritisert for slavekontrakter og misfornøyde innehavere av 7-Eleven og Narvesen-kiosker.

– Ja, og det var ikke noe særlig morsomt. Vårt mål er å skape de beste kremmerne, og da må vi skape stemning. Ellers faller korthuset sammen. Det står ikke noe kasseapparat på kontorene på Lade Gaard. Kasseapparatene står i butikkene. Trøsten er at dette begynte lenge før vi kom inn i Narvesen. Mange tjente for lite. Noen gjorde det bra, men alle er ikke like gode. Noen er under pari og kommer aldri til å få det til uansett. Og da har vi sagt det til dem: «Du er ikke skikket til å drive for deg selv. Du må begynne med noe annet». Men noen holder krampaktig tak i butikken og taper penger som pokker. Hva skal vi gjøre med sånt?

Han tar imot en kopp kaffe og ei flaske vann fra annenpiloten Nicklas fra Sverige.

AIE ER EN forkortelse for Alt innom elva. Odd Reitan har 52 eiendommer som ligger innenfor Nidelva i Trondheim sentrum.

– Blir du aldri mett?

– Når det gjelder eiendom i Trondheim innom elva, blir jeg nok ikke det. Men jeg får ikke kjøpt alt, og antakeligvis er det ikke riktig heller. Fokuset mitt er alt innom elva. Og jo mer vi eier, desto lettere er det å utvikle eiendommene.

– Du vil bygge et 20 etasjes tårn i Trondheim?

– Antall etasjer vet jeg ikke, men jeg kunne tenkt meg et Reitan Tower. Det hadde vært litt artig.

– Som Trump Tower på Manhattan?

– Ja, litt sånn. Trondheim skulle hatt et sånt landmerke.

– Dere har Nidarosdomen, da.

– Jo, men vi mangler et signalbygg som kan fortelle historien om oss som lever i dag. Og jeg kommer nok til å søke om å få bygge et sånt tårn og flytte alle våre aktiviteter i regionen dit. Skape et Reitanmiljø. Men det er jo ikke sikkert at vi får lov til å bygge.

– Du skal fortsatt bo i Trondheim?

– Ja. Og i Oslo. Litt ettersom. Jeg har hatt leilighet i Oslo i mange år, og den pusser jeg opp slik at jeg kan være der litt mer, da.

– Er det på grunn av kjærligheten?

– Nei, nei. Det var bestemt lenge før det. Jeg har barn og barnebarn i Oslo. Og mye business. Jeg er nødt til å være mye der, men jeg bor i Trondheim.

I høst kom det fram at Odd Reitan hadde fått seg ny kjæreste. Camilla Astrup heter hun, og er enke etter fjellklatreren og forretningsmannen Arne Næss jr. Nylig ble hun avbildet sammen med Reitan da Rosenborg tapte for Chelsea på Lerkendal.

– Det var som pokker, det der. Noen uker i forveien spilte Rosenborg mot Valencia. De var som trollmenn på banen! Og i neste kamp er de plutselig helt på jordet. Dæmm e rar, ass. Dæmm e rar.

– Men å ta med kjæresten på fotballkamp. Var det lurt?

– Ja! Hun har jo ikke peiling på fotball, så jeg ville at hun skulle få føle stemningen. Med oppladning på Lade Gaard og hele den pakka der. Hun måtte føle det. Men dessverre ble de jo rundspilt.

– Er det kanskje henne du skal plukke opp på Gardermoen?

– Hæ-hææh. Ja, det er det. Æ treffe jo dama, og det har æ itj lagt skjul på. Jeg har kjent henne ganske mange år, men ikke på denne måten. Det skjedde først i år.

– Og hvor skal dere nå?

– Nedover i Europa, kan du skrive.

– Dere skal vel ikke til London å se «Phantom of the Opera»?

Han buldrer avvæpnende hæh-hææh.

– Det er ikke umulig.

– Skal du det?!

– Ja. Hvor mange ganger hadde jeg sett den sist jeg ble intervjuet i Magasinet? Ni-ti ganger, ja. Nå skal jeg skal se den for 14. gang. Handlinga er jo syltynn, men det er melodiene. Når jeg treffer mennesker som jeg synes det er spennende å være sammen med, så må jeg bare ha dem med dit. Alle synes at «Phantom» er bra etter å ha sett den én gang, men det de ikke vet, er hvor jævlig bra den blir etter ti ganger. Men du må sitte på midten. Like bak der lysekrona faller ned. Du, du, du du, duuuuu, synger Reitan, spiller luftorgel og viser til klimakset i forestillingen der ei lysekrone faller ned over publikum.

– Er du forelsket nå?

– Nei, altså … Jeg synes det er spennende. Det gjør jeg. No må du hoill på kaffekoppen din!

Vi går inn for landing på Gardermoen.

– Hvilke muligheter gir pengene deg?

– Frihet til å velge. Jeg har muligheten til å kjøpe hva jeg vil, når jeg vil. Men jeg må ikke gjøre det. Det er ikke sikkert jeg kjøper noe i det hele tatt, men jeg har muligheten. Jeg er nok lykkeligere med tanken om å gjøre noe, enn faktisk å gjøre det. Drømmen er fantastisk. Det du gjør, blir aldri så vakkert som selve drømmen.

– DET VA FANTASTISK.

Odd Reitan satt på kontoret i Trondheim. Det var noen dager etter at vi hadde truffet ham. Med rusten røst snakket han begeistret om «Phantom of the Opera», men var nå litt i tvil om kanskje «Les Mis» var enda bedre.

– «Les Misérables»?

– Ja. Den har jeg sett sju-åtte ganger. Den er mer kraftfull.

– Men Camilla var begeistret for «Phantom»?

– Veldig, sa han, og nølte et øyeblikk:

– Hu har sansen for alt som e’ vakkert. Hæh- hææh.

«COLONIALMAJOR»: - Jeg har innsett at jeg verken blir lykkelig eller rik alene, sier Rema-sjef Odd Reitan. Vi ble med ham i privatflyet da han skulle til London for å se musikal med den nye kjæresten.
I GODE OG ONDE ... Odd og ekskona Marit gifter bort sønnen Kjell Magnus til Siv Beate (begge i karjolen).
KJÆRESTEN: Odd Reitan viste seg offentlig med kjæresten Camilla Astrup da Chelsea banket Rosenborg 4-0 på Lerkendal i november.
POP-ODD: Mewsick Group med Roar Arntsen, Tor Brovold, Odd Reitan (bak), Arne Holst og Tore Skjevik kom på andreplass i NM for popband i 1967.
TUNNELSYNPERIODEN: En ung og fremadstormende Odd Reitan foran en av butikkene i Trondheim i 1990. Det var den gang han bare brydde seg om seg selv og business.
OPPVARMER: Odd Reitan bak tangentene da han varmet opp for Bob Dylan i Trondheim i juni 2001.
THE REITANS: Ole Robert, Kjell Magnus og gamlefar Odd på pressekonferansen da de la fram et overskudd på 586 millioner for 2004. I år blir overskuddet for Reitangruppen 1,8 milliarder.