Lusa på Ganges

Jeg heter Anne Knutsdatter, karri er min mor.

DET ER LETT Å BLI OVERVELDET av det: Vi lever liv som er stadig mer påvirket av globaliseringen og dens verdensomspennende sommerfugleffekter. Vi drikker italiensk cappuccino lagd med colombianske bønner på amerikanskinspirerte kaffebarer, vi spiser grønnsaker og frukt dyrket i Spania, Sør-Afrika eller Peru, vi går rundt i klær designet i Italia, sydd av indonesiske barnearbeidere, solgt til oss av svenske ekspeditører. Vi ser på tv-programmer fra England og USA, og sovner i svenske senger produsert i Tsjekkia av trær fra regnskogene i Brasil. Vi er underlagt økonomiske rammebetingelser og kulturelle konsepter som ikke lenger kjenner landegrenser.Likevel - heldigvis, kan man si - finnes det fortsatt litt gruff i den stadig tiltakende globaliseringen. Likevel er det forskjell på oss. Mye av gruffet - det som gjør at vi tross alt beholder en flik av vår egen identitet oppi all ensrettingen, og det som gjør at livet i den globaliserte verdenen ikke blir kjedelig og strømlinjeformet slik man kunne ha fryktet - skyldes språk og språklige misforståelser. DETTE ER ALLER TYDELIGST i forbindelse med introduksjonen av nye produkter. Da Kentucky Fried Chicken etablerte seg på det kinesiske markedet, tok det lang tid før de skjønte at slagordet «finger-lickin\' good» ble «spis opp fingrene dine» når de oversatte det til kinesisk. Og når «Pepsi brings you back to life» fikk den kinesiske betydningen «Pepsi får dine døde slektninger til å vende tilbake fra graven», passet det ikke imaget til den ungdommelige brusgiganten. Folka på Fiats hovedkvarter skjønte ikke hvorfor deres Punto-modell ble en flopp i Brasil før noen forklarte dem at punto er slang for «små genitalier». Og her hjemme ble en potensielt pinlig markedsføringsoppgave gjort greiere da Honda-sjefene i Japan godtok å omdøpe en av småbilene sine til Honda Jazz, i hvert fall når den skulle selges i Skandinavia. «Honda Fitta er liten utenpå, men stor inni» og «Honda Fitta er en daglig nytelse», het det opprinnelig i det japanske markedsføringsmaterialet. IKKE ALLE BACKER UNNA, heller. Ikke alle er livredde for å støte. Jeg kjenner beundring overfor den ærverdige britiske matprodusenten Sharwoods, et selskap som ikke mener at man trenger kulturell hypersensitivitet for å klare seg. Da de introduserte sin nye karriserie Bundh, fikk de mye kjeft for valget av navnet. «Bundh vil endre måten konsumenter lager karri», informerte Sharwoods, men enkelte kritikere mente at det var upassende å bruke et navn som nesten var det samme som «rumpe» eller «ræva» på panjabi. Sharwoods, derimot, lot seg ikke affisere. Det er tross alt ikke så mange av deres britiske kunder som kan panjabi. Og karrien de lager, er først og fremst for briter som vil ha noe litt eksotisk, men samtidig ikke altfor eksotisk - og det er nettopp denne trygge fremmedheten selskapet har bydd på siden de etablerte seg som krydderimportør i 1889. Men eksempelet handler ikke først og fremst om fortreffeligheten ved å misforstå eller fornærme. Det understreker noe annet, nemlig at noe som kommer fra ett sted, etter en stund kan høre til mange steder. Og at karrien ikke lenger er noe som bare tilhører indere og tilstøtende folkeferd. Det er hundrevis av år siden karri kom til Europa, og det er lenge siden det ble en naturlig del av europeisk matlaging, særlig i Storbritannia og Skandinavia. Man kan til og med argumentere for at karri som sådan ikke eksisterte før europeerne: Ordet «curry», som i dag er samlebetegnelsen på krydderblandinger, kryddersauser og en rekke krydrede retter, er engelsk, ikke indisk. Det er en anglifisering av det tamilske ordet «kari», som ikke betyr krydderblanding, men er navnet på én spesiell, sterk saus. DET VI I DAG KALLER KARRI, har ikke ett hjemland: De brennhete vindaloo-blandingene er så sterke at bare indere og noen få herdede andre klarer å spise dem uten å begynne å grine, mens de milde og aromatiske spisskummen- og gurkemeievariantene er mer nordeuropeiske enn noe annet. Min bestemor, som ville hostet og harket og ellers vært svært så misbilligende i møtet med ekte indisk curryscampi, hadde likevel alltid en boks karri stående. Min bestemors karri var av den norske typen - karri med k - en krydderblanding vi hadde fått fra engelskmennene, og tilpasset norske ganer (mer gurkemeie og mer koriander, enda mindre sterkt). I likhet med tusenvis av andre trauste norske husmødre brukte bestemor karrien i hvit saus, sammen med fiskeboller, som en liten spiss i hønsefrikasseen, eller til å krydre sprøstekt småørret. Jeg kjenner lusa på Ganges, og jeg er nesten helt sikker på at ekte indere ville ristet på huet i møtet med min bestemors karriretter. De ville tenkt at «Dette er ikke ekte curry!» - eller enda verre ting, som: «Ah, dette smakte bundh.» Men det forhindrer ikke at jeg synes begge deler er godt. Curry - eller kari - er et eksotisk møte med noe utenfra, mens den helnorske karrien er et uventet velsmakende minne fra den tida nordmenn så til England etter inspirasjon når de ville gjøre maten sin mer spennende.

    GRILLEDE CURRYSCAMPI
Dette er en rett jeg har fått mange ganger på indiske restauranter. Jeg har alltid tenkt at det har vært en hemmelighet et eller annet sted, og at det ikke er mulig å oppnå et liknende resultat utenfor tandooriovnens magiske steiner. Så lagde jeg min egen juksevariant - med en blanding av de ulike karriblandingene jeg har i skuffen - og oppdaget at resultatet var nesten like godt. Du får et helt godt resultat ved å bruke nesten hvilken som helst god karriblanding - en du liker. Jeg bruker en blanding av en korianderbasert garam masala, en litt sterkere tandooriblanding, og litt gurkemeie som jeg bruker mest for fargens skyld - alle sammen kjøpt i sjappa rundt hjørnet. Det viktige er å blande seg fram til noe man liker. Server med ris, nanbrød og en lett yoghurtsaus, med hakket løk, sitron og mynte. Jeg trer scampiene på trepinner, og det er praktisk, men pass på at du har latt trepinnene ligge i vann i noen minutter, så unngår du at de tar fyr. Nok til 2:
    12 scampi1 dl oljesaften av 1-2 lime3 ss karriblanding2 fedd hvitløk, finhakket
Forvarm stekeovnen til 275 grader. Del scampiene på langs. Ha krydder i en bolle, olje og lime i en annen. Træ scampiene på trepinner. Dypp dem i olje, gni dem inn med hvitløk, dypp dem deretter i krydderblandingen. Stek dem: Enten først i 3 minutter i ei glovarm grillpanne og deretter i stekeovnen, eller bare i stekeovnen. Det tar om lag 5 minutter. Når scampiene har blitt rødrosa, er det ferdige.
    Kylling i karrisaus
Dette er den skandinaviske karrien, og karrisausen her er basert på oppskriften på «ekstra god karrisaus» i Gyldendals store kokebok. Trikset, kan jeg røpe, er et halvt syrlig eple som gjør det hele «ekstra godt». Det verste er at det stemmer. Et par epleskiver ved siden av kan også være godt. Noen kokte grønnsaker kan også passe fint. Sausen passer i grunnen godt til både fisk og hønsekjøtt også. QL>Nok til 2:
    1/2 løk, finhakket1/2 syrlig eple, finhakket2 ss smør3-4 ts karri (med k), eller mer2 ss hvetemel3 dl kyllingkraft eller buljong1 dl fløte2 kyllingbryst, med skinn er bestsalt og pepper
Surr eple og løk i 1 spiseskje smør i ei lita gryte. Ha i 1- 2 teskjeer karri og melet og stek i noen sekunder. Spe med kraft og fløte. Kok opp og la koke i noen minutter, til sausen er tjukk og god. Imens, krydre kyllingbrystene med 1 teskje karri, eller gjerne mer. Stek kyllingbrystene i smør i ei stekepanne, mesteparten av tida med skinnsida ned. Kyllingbrystene pleier å være ferdige etter 6- 7 minutter. Server kyllingbryst med sausen og eventuelt tilbehør. Jeg pleier av og til å skjære kyllingbrystene i skiver og la dem trekke i sausen i 2- 3 minutter før jeg serverer.
    andreas.viestad@dagbladet.no
Meninger om mat? Bli med i debatten!

<HLF>Curryscampi:</HLF> Du får et helt godt resultat ved å bruke nesten hvilken som helst god karriblanding. Jeg bruker en blanding av en korianderbasert garam masala, en litt sterkere tandooriblanding, og litt gurkemeie.
<HLF>Med eple:</HLF> Et halvt syrlig eple gjør kylling i karrisaus ekstra godt.