- Æææææææææ!
Celina (2) bukter seg som en knallrosa illsint slange i armene til mamma Stina Nordeng (36) mens hun stortuter. Storebror Marcus (6) rakk nemlig over lyskrysset før bilene begynte å kjøre. Det gjorde ikke mamma, Joakim (4) og Celina. Derfor prøver hun nå desperat å kjempe seg ut av morens grep og løpe etter broren ut i veien der biler og trailere tordner forbi i Oslos rushtrafikk. Celina spenner ryggen i bue og trekker pusten igjen.
- Æææææææææ!
En times tid tidligere satt Stina hjemme i den varme Frognerleiligheten og oppsummerte livet med småbarn:
- I denne fasen handler alt om å komme seg gjennom dagene. Om å survive.
Blir vi lykkelige av å få barn? De aller fleste vil automatisk svare ja på dette spørsmålet. Evolusjonsmessig er det heller ikke noe tenke på: Trangen til å få barn er biologisk betinget, så det er naturlig å tro at vi blir lykkeligere av å fylle dette behovet. Like fullt svarer forskere verden over et rungende nei. Kort fortalt viser de fleste studier at mødre er mer misfornøyd enn fedre, at aleneforsørgere har det enda mer miserabelt, at babyer og småbarn er verst, og at hvert påfølgende barn mørkner hverdagen ytterligere.
Sist ut er en flunkende ny studie fra det norske Folkehelseinstituttet, som med utgangspunkt i den store Mor og barn-undersøkelsen har fulgt 67000 gravide over en periode på fire år. Dette er den første og største enkeltstudien som ser på hvor tilfredse mødre er med livet generelt og kjærlighetsforholdet spesielt. Resultatet er nedslående: Riktignok øker lykken mot slutten av graviditeten, men når englebarna blir seks måneder setter hverdagen inn, og tilfredsheten med livet synker som en stein mot et foreløpig nullpunkt når poden er tre år. Romantikken går samme vei, den eneste forskjellen er at forholdet begynner å skrante allerede i graviditeten.
- Dette er foreldrelivets paradoks, sier forsker Ragnhild Bang Nes ved Folkehelseinstituttet.
Hun er selv mor til to.
De norske funnene stemmer godt med konklusjonene til internasjonale eksperter. En anerkjent, amerikansk studie av 799 ektepar fant at folks tilfredshet kunne tegnes som en W. Den begynner å synke etter bryllupet, faller mer i småbarnsfasen, stiger litt etter hvert som det eldste barnet nærmer seg tolv, bare for å rase ned igjen når tenåra slår inn. Først når barna er ute av redet, begynner nivået igjen å nærme seg lykkerusen fra tida som nygift. Foreldrerollen er tydeligvis overvurdert.
Så hva er det som foregår? Hvorfor kommer forskerne fram til det samme nedslående resultatet gang på gang, til tross for at foreldre flest instinktivt vil mene at dette er feil? At barna selvfølgelig gjør dem til lykkeligere mennesker! Er det selvbedrag?
- Jeg skjønner at mange velger å gå fra hverandre i småbarnstida, sier Stina Nordeng.
- Det er beintøft.
Hun sitter i sofaen i en enkelt innredet stue på beste vestkant i Oslo. Her er ikke noe salongbord, bare et skrivebord i hjørnet dekket av dokumenter og et par plastleker. Langs den andre veggen står én enkelt bokhylle med en bunke bøker og papirer liggende i hauger ved siden av. En stor skyvedør som
står åpen viser det som før må ha vært en ærverdig Frognerstue med tregulv og stukkatur i taket, og nå er gjort om til soverom for to av familiens tre barn. Deler av gulvet er dekket av et bilraceteppe, ved siden av sengene ligger gåbiler, ei dokkevogn og sju plastbokser fulle av leker.
- Vi orker ikke ha dyre møbler, tepper som må renses eller pent slipt gulv når vi har småbarn. Det er altfor mye herjing og gulping til det, sier Stina og trekker på skuldrene.
Finansanalytikeren i Statoil og ektemannen Pierre-Eric Moulia (36) ble foreldre for første gang for seks og et halvt år siden.
- Overgangen fra null til ett barn er et sjokk. Frihetsberøvelsen er så stor. Overgangen fra to til tre merket jeg knapt.
Hun ler.
- Da er det kaos likevel.
Ifølge Statistisk sentralbyrå får dagens norske kvinner sitt første barn når de er 28 år. Mens mødrene våre i større grad gikk rett fra et liv i foreldrehjemmet til ekteskap og småbarnstilværelse, har dagens generasjon hatt tid til å bo for seg selv eller med venner, studere, reise og fokusere på seg selv i ti år før de blir gravide. Stina tror det kan være med på å gjøre overgangen tøffere.
- Vår generasjon tror veien til lykke er å realisere seg selv, og at alt som bremser oss i denne selvrealiseringen gjør oss mindre lykkelige. Det krasjer med begrensningene i småbarnslivet.
En analyse fra 2003 av 100 studier om overgangen til foreldrerollen, avdekket ganske riktig at misnøyen øker for hver generasjon og er større jo høyere opp foreldrene befinner seg i de sosioøkonomiske lagene. Sagt med andre ord: Jo mer spennende karrieremuligheter og frihet du hadde før du fikk barn, jo større blir sjokket når lønnsutviklingen bremser i takt med at bæsjebleieberget vokser.
Stina og mannen Pierre-Eric har bevisst tatt en rekke valg for at hverdagen i trebarnsfamilien skal gli lettere. De har solgt begge bilene og satt husdrømmen på vent for å bo midt i bykjernen, i gangavstand til den franske skolen der eldstemann har begynt. Stina har droppet tv, magasinlesing og personlig internettbruk, og anslår hun sparer tre timer på det hver dag, tid hun heller bruker på å få trent eller møtt venner etter at barna har lagt seg.
- Personlig synes jeg det blir lettere fra barna er to år. Da skjer det noe. Barna har fått rutiner, du har fått nettene tilbake, alt har stabilisert seg, sier hun.
- Fram til da er det unntakstilstand.
Å elske barna sine er ikke ensbetydende med å elske alt foreldrerollen bringer med seg. Nobelprisvinner i økonomi og psykolog Daniel Kahneman ledet en studie der forskerne fulgte 909 kvinner i dagliglivet, og detaljintervjuet dem om hvilke hverdagssysler de fant mest glede i. Sex troner, ikke overraskende, øverst, etterfulgt av festing og avslapping. På ellevte plass - av femten mulige - kommer «å passe barna mine», under å trene, lage mat og snakke i telefonen, og bare så vidt over nettsurfing og husarbeid. I en vurdering av menneskelig kontakt ble tid tilbrakt med barna vurdert som hårfint mer tilfredsstillende enn å prate med kollegaer. For småbarnslivet er ekstraordinært i begge betydninger av ordet. Både noe helt utenfor det ordinære og helt utrolig ordinært.
Da Magasinet spurte brukerne av foreldreforumene DinBaby, Tett Inntil og Mammanett hva de synes var det verste med småbarnslivet, raste det inn nærmere 130 svar. I ei tid da Facebook fylles opp med bilder av rødkinnede barn i pulk og statusoppdateringer om hjemmebakte kaker og trilleturidyll, gir svarene et hudløst innblikk i de mer underkommuniserte sidene ved morsrollen:
«Det desidert verste med å bli mor var følelsen av at 'jeg' ble utslettet. Hele den maslowske behovspyramiden ble bombardert sønder og sammen. Før jeg ble mor var jeg et selvstendig menneske med evner og interesser som jeg kunne la styre hvordan jeg brukte tida mi. Da ungen ble født var jeg plutselig redusert til en funksjonær hvis eneste oppgave var å holde et annet menneske a) i live b) fornøyd. Mine egne grunnleggende behov, som å sove når jeg var trøtt eller spise når jeg var sulten, var totalt underordnet. Det tok ganske lang tid før jeg trivdes med morsrollen - jeg syntes ungen var skjønn, selvsagt, men å være mamma syntes jeg var ille.»
Mor (27) til toåring
«Når begge foreldrene er syke samtidig og vi må krangle om hvem som er sykest.»
Mor til en på 2,5 og gravid igjen
«Den følelsen man får i et lite minutt hvor man tror at man nå har sagt fra seg hele livet sitt og er bundet på armer og ben i resten av sin levetid.»
Mor (19), en datter (6 mnd.)
«Den enorme mengden husarbeid!!!!!!!!!!!!!!»
Trebarnsmor (38)
Ifølge februarutgaven av det ledende forskningstidsskriftet «Journal of Marriage and Family» er det to grunner til at nybakte mødre blir mer misfornøyd med kjærligheten når barnet kommer. Det ene er mindre tid alene med partneren, og det andre er at de synes husarbeidet blir skjevere, mer urettferdig og mer tradisjonelt fordelt.
Et av hovedfunnene i Folkehelsas store undersøkelse er også at tilfredsheten med partneren er av stor betydning for hvordan mødrene opplever livet sitt. Barn og alt de fører med seg av søvnmangel og tidsklemme fører til såpass økt belastning på et forhold at selv små skurringer står i fare for å bli høylytt dissonans.
Psykologene Lauren Papp og E. Mark Cummings fikk hundre ektefeller til å føre dagbok over hver minste uenighet og krangel som oppsto i løpet av to uker. 20 prosent av konfliktene handlet om penger, 10 prosent om svigermor og ekskoner, mens nesten 40 prosent handlet om barna. Og dette er altså bare kranglene som handlet direkte om barna. Hvor mange av de andre konfliktene dukket opp fordi mor og far var trøtte, stresset, tomme for overskudd? Det er ikke tilfeldig at familieterapeuter rapporterer om at flest samlivsbrudd skjer når barna er mellom ett og tre år. Romantisk partid er nemlig det første som ryker ut når sprinkelsenga bæres inn. En studie fra 2009 viser at småbarnsforeldre hver eneste dag tilbringer to timer mindre alene med partneren enn jevnaldrende uten barn. Da er det kanskje ikke så rart at en britisk studie som kom på kvinnedagen i år fant at arbeidende mødre har 26 minutter fritid i løpet av dagen.
Soveromsaction blir det heller ikke mye av. Svenske forskere undersøkte 820 førstegangsforeldre og konkluderte med at sexlysten synker mer hos nybakte mødre enn fedre, og når barnet er seks måneder gammelt har majoriteten av parene sex en eller to ganger i måneden.
- Jeg føler meg ikke så veldig sexy når jeg går her hjemme i joggebukse og lukter gulp, nei, ler Anne Lishaugen (22).
Hun står på kjøkkenet i den romslige eneboligen hun og forloveden har bygget på Disenå i Sør-Odal i Hedmark. Rundt huset er det granskog så langt øyet kan se. Mens Anne tar plastemballasjen av en melisdekket prinsessekake og legger på fat, setter Endre Larsen (28) sønnen Emil (4 mnd.) ned i vippestolen. Tiril (1,5) strekker armene håpefullt mot mamma.
- Kake?
Mens Endre jobber som elektriker, har Anne permisjon fra sykepleierstudiene, og passer begge barna hjemme.
- Det er nok å gjøre med to små. Enkelte dager føler jeg at jeg bare vasker tøy, bytter bleier og venter på at han skal komme hjem. Når kvelden kommer og ungene sover, er jeg så utslitt at jeg bare klarer å tenke på hvor mange timer det er til førstemann våkner igjen. Da er det ikke akkurat sex som frister. Men det kommer jo til å endre seg når ungene blir større, smiler Anne.
- Når var dere sist alene sammen?
Endre skyter øyenbrynene i været.
- Det har jeg ikke tenkt over engang, sier Anne.
- Julebordet for to år siden? Var det siste gang? undrer Endre.
- Det er sant! Det var første gang vi var borte fra Tiril, så det var helt forferdelig. Vi var på danskebåten én natt, men ville bare hjem. Det føltes som en evighet, ler Anne og sier hun er glad de hadde vært et par i fire år og hadde et trygt fundament før de fikk barn.
«Det verste må være alt maset og lyder. Lyder over alt, fra smågrynting til hylskriking og 'mamma mamma mamma' hele tida.»
Silje (37), mor til tre
«Når ettåringen med ørebetennelse blir trøstet, mens hjertet og hodet er et helt annet sted. Når jeg ligger i mørket om kvelden og irriterer på meg hjertebank og adrenalinsinne fordi hun faen aldri SOVNER!!! Når jeg spiller spill med 5-åringen for å få tida til å gå, mens jeg egentlig teller timer til hun skal legge seg.»
Anonym, 28 år, to barn på 5 og 1,5
«Jeg ante ikke at jeg ville ha så mye dårlig samvittighet, og jeg tror nesten ingen tenker på det før de får barn. Ingen sa til meg at hvis jeg dro på Rema alene (og syntes det var deilig) så ville jeg føle meg så dårlig.»
Anonym med baby på fire måneder
«Jentungen har skreket til jeg kjenner trommehinnene vibrer og til hun kastet opp. Hun har i ren nattetrass kasta vannkoppen i ansiktet mitt så leppa sprakk, hun er en liten blæh med meg og en engel hos alle andre. Men det verste? Det er dem som har et like normalt barn som meg, men som går rundt i martyrrolle og 'skammer seg' over å 'innrømme' slikt fordi 'alle andre' liksom forventer at man skal være strålende lykkelig hele tiden. Jeg tror dette presset er noe mange lager inni hodet sitt selv.»
Anonym (25) med en datter (2)
Tidligere var det fornuftig også fra et kost-nytte-perspektiv å produsere etterkommere som kunne arbeide på jordene og pleie foreldrene når de selv ble gamle. Men etter at arbeidet flyttet seg ut av hjemmene har også barns rolle endret seg.
Sosiologiprofessor Viviana A. Zelizer ved Princeton-universitetet beskriver i boka «Pricing the Priceless Child» barnas status i dagens industrialiserte samfunn med fem brutale ord: «Økonomisk verdiløse, men emosjonelt uvurderlige». Tall fra SIFO viser at barnets første leveår koster foreldrene over 27000 kroner. Når gullungen blir myndig, har mor og far rukket å svi av en million på den håpefulle.
Så premiespørsmålet blir: Hvorfor i alle dager gidder vi? Hvis regnestykket er så enkelt som at mindre penger, mindre søvn, mindre fritid og mindre sex = mindre lykke, hvorfor fødes det da 61500 barn i Norge i året?
Og hvis barn virkelig gjorde oss ulykkelige, ville det vært naturlig at vi ble mer misfornøyd jo mer vi var sammen med dem. I stedet er det motsatte tilfelle, og de som har mer tid sammen med barna sine er lykkeligere. Hva er det disse bunkene med forskningsrapporter ikke fanger opp?
Ett problem kan være semantikken. For hva er definisjonen på lykke? Er det å få nok tid til hobbyer og interesser du liker? Være uthvilt? Eller er det å føle at du lever et meningsfylt liv? Elske og bli elsket?
Hva er det egentlig forskerne måler i undersøkelsene?
- Ordene vi bruker er viktige. I psykologisk forskning globalt er det oftest målt tilfredshet. Da tenker man ikke på øyeblikkene der du drikker en herlig kopp kaffe eller ligger på en strand, og heller ikke tilstedeværelsen av positive følelser som nytelse, behag og engasjement, men en mer stabil grunnstemning og vurdering av livsbetingelsene som helhet. Det er helt åpenbart at måten vi spør på har relevans for hva vi finner, påpeker lykkeforskeren Ragnhild Bang Nes ved Folkehelseinstituttet.
- Hvorfor blir folk tilsynelatende mindre lykkelige av å bli foreldre når de ønsker seg barn?
- Det er klart at det å få barn er knyttet til utrolig mye bekymring. Samtidig ville menneskebarna som art aldri overlevd hvis ikke mødrene var bekymret og passet på.
Noen forskere jobber også for å nyansere bildet. Sosiologen Kei Nomaguchi fulgte nesten to tusen unge voksne uten barn over flere år, og fant store forskjeller innad i gruppene. De som får barn er bedre sosialt integrert enn jevnaldrende barnløse, men lykken varierer med kjønn og sivilstand. Ugifte foreldre sliter mer økonomisk og er mer deprimerte, mens gifte mødre er tynget av mer husarbeid og konflikter med partneren enn de barnløse. Samtidig er de barnløse kvinnene de mest deprimerte. For de gifte mennene i undersøkelsen hadde barn ingen stor effekt.
Undersøkelsen forsøkte å forstå mer enn bare humøret time-for-time, og kartla mer eksistensielle spørsmål. «Føler du deg noensinne ensom?» «Føler du at det er vanskelig å komme deg opp om morgenen?» Her hadde foreldre vesentlig andre svar enn de barnløse. Når du har barn, har du ikke lenger tid til å gro fast i sofaen for å dyrke detaljer, mate angsten og analysere alt i hjel. Du har parkdresser å kle på! Tannpussesanger å dikte! Kaviarmarinerte bollekjaker å vaske!
Studier som måler gjennomsnittstilfredshet i løpet av én dag fanger ikke opp glimtene av lykke, de som kanskje til og med går på bekostning av den jevne tilfredsheten. Og det er muligens de som definerer livet med småbarn. Mange «nei», «slipp», «slutt», «ikke nå» og «seinere», avbrutt av intenst fine enkeltøyeblikk. Som når den snørrete, hostende ungen du har båret og bysset hele natta legger kinnet inntil halsen din og sovner.
Når alt kommer til alt evaluerer vi ikke livet vårt etter hvor mye gøy vi har hatt, men hva vi har gjort med det.
Torbjørg Foss (87), Reidun Buserud (89), Kari Tellefsen (67) og Kari Alm (71) er i hvert fall sikre i sin sak. Damene strikker votter, sokker og luer på Torshov og Sagene eldresenter, og er ikke i tvil: Barna er en kilde til glede.
- Jeg ville gjerne hatt flere barn, sier Reidun.
Hun var 27 år da datteren ble født, og har nå både barnebarn og oldebarn.
- Det er koselig med flere, og fint for barna å ha søsken.
- Hva var det mest slitsomme?
- Nei, slitsomt? Det var kanskje når de begynte å gå og skulle rive ned alle dukene? undrer Reidun.
Damene innrømmer at de med tida kan ha glemt de tøffere takene. I dag er barna en kilde til sosialt samvær og praktisk støtte.
- Datteren min og jeg møtes to-tre ganger i uka, og snakker sammen daglig. Hun hjelper meg å handle, og på lørdag kjøpte sønnen min en luftrenser til meg på nettet, sier Torbjørg.
- Hvordan ville livet vært uten barn?
- Uffa meg, det tør jeg ikke tenke på engang! Jeg har vært alene i 25 år etter at mannen min døde, så uten barn hadde det blitt ensomt. Ingen barn eller barnebarn? Reidun legger fra seg den halvstrikkede raggsokken og rister på hodet.
- Nei, det måtte være trist!
«På et tv-program i helga spurte de tilfeldige om det modigste de hadde gjort. To damer svarte 'å få barn'. Det er så sant som det er sagt! Så mye ansvar, og ingen mulighet til å slippe unna. Det å bli forelder er det beste som finnes, men kan også være det verste. Har man kommet over en kneik (for eksempel trassalderen), så er det noe annet som bygger seg opp. Har man ikke opplevd det dynamiske med livet før, så opplever man det i hvert fall når man får barn. Det stopper aldri.»
Mor (25) gutt på 9,5 mnd., gravid med nestemann.
For tjue år siden fastslo psykologen Tom Gilovich ved Cornell University at folk er langt mer troende til å angre noe de ikke har gjort enn noe de har gjort. I en kjent studie fulgte han opp en gruppe studenter fra 1921 med særlig høy IQ. Ikke én fortalte ham at de angret på at de hadde fått barn, mens ti angret på at de var forblitt barnløse.
- Hvorfor jeg fikk barn? Det er et godt spørsmål, og noe jeg har tenkt på mange ganger. Jeg har aldri vært opptatt av barn, så jeg tror det er en blanding av instinkt og forventninger, sier Stina Nordeng.
Hun står på kjøkkenet i leiligheten på Frogner og varmer seikarbonader mens gutta deler opp paprika. Celina står og småspiser gulrøtter. I dag var det ektemannen Pierre-Eric som leverte barna, så han kommer hjem seinere.
- Fordi én av de voksne leverer alle barna og den andre henter, får vi ikke mye tid sammen som en familie i hverdagen. Mandag til fredag er det bare om å gjøre å følge rutiner, rydde, vaske, lage mat, sier Stina.
Hun tror det er lettere å bevare kjærligheten i småbarnsfasen når begge bidrar i husarbeid og barnestell.
- Normalt har vi barnevakt en gang i måneden, da går mannen min og jeg ut og spiser. Det er ikke så viktig hvor, poenget er bare å snakke sammen i en annen setting enn hjemme.
Stina tror lykke handler om hvordan du har det i de forskjellige livsfasene sammenliknet med hva du forventer at fasen skal inneholde.
- Alt har sin alder. Jeg ville ikke vært festestudent nå, selv om det var gøy da jeg var i tjueåra. Dersom jeg ikke hadde hatt barn nå i slutten av trettiåra, vet jeg at jeg hadde vært ulykkelig. Det ville føles som jeg gikk glipp av den siste dimensjonen av livet.
Stina understreker at dette er hennes opplevelse, og at alle må gjøre det som føles riktig for seg. I hverdagen har Stina lært å glede seg over barna på de stadiene de er, i stedet for å ønske at småbarnsåra skal rase forbi så alt kan bli bedre.
- Jeg har lest at mennesker ler mest når vi er mellom ett og to år. Det er nok sant. Når Celina er hjemme hører jeg latteren hennes hele tiden. Det er som om hun går og leter etter ting å le av.
Stina beskriver lykken hun føler som «harmoni», og kjenner hun blir glad når hverdagen fungerer og alle viser at de trives i hverandres selskap. Tre barn i barnestoler, tre karbonader delt opp i småbiter og en ketsjup-prikk på hver eneste lille bit. Så senker matroen seg over leiligheten på Frogner.
- Nettopp fordi jeg var mye sliten de første åra med barn, er lykken desto større og dypere når ting etter hvert går på skinner.
Foreldrerollen er tross alt ikke den eneste som innebærer et visst offer. Enten du tar en doktorgrad, blir konsertpianist eller går over en arktisk øy på ski er det ikke de repetitive timene underveis som bringer mest moro, men at du på kvelden vet du er sliten fordi du har fylt dagen med noe meningsfylt. En fersk rapport, publisert i marsutgaven av Population and Developement Review, bringer en forklaringsnøkkel inn i debatten. Tall samlet inn over 24 år fra 200000 mennesker i 86 land, avdekker en global trend: Mens foreldre i 20-åra blir mindre tilfreds med livet for hvert barn de får, er de i 30-åra omtrent like fornøyde som sine barnløse jevnaldrende.
Fra 40-åra er foreldre med opptil tre barn mer lykkelige enn de barnløse, og fra 50-åra er gruppen med barn lykkeligst, uavhengig av størrelsen på ungeflokken.
- Ettersom foreldrene blir eldre, blir barna mer selvstendige, og paret får bedre tid til å pleie forholdet. Når foreldrene er gamle, er det ofte barna som hjelper og støtter foreldrene, sier professor Mikko Myrskylä ved Max Planck-instituttet i Tyskland til Magasinet.
Med et enormt datamateriale i bunn kaster studien hans nytt lys over foreldrelivets tilsynelatende paradoks.
- Vi viser at den negative effekten bare delvis stemmer. Denne studien hjelper oss å forstå hvorfor folk får barn. Konklusjonen er at barn ser ut til å være en langsiktig investering i lykke.
I Sør-Odal planlegger Anne og Endre stort kirkebryllup til sommeren.
- Småbarnslivet er intenst, samtidig er det mye moro òg. Bare å se hvor glad Tiril blir når Endre kommer inn døra om morgenen eller hvordan Emil smiler når han våkner: Slike små øyeblikk får meg til å glemme det slitsomme, sier Anne
I fanget hennes er øyelokkene til Tiril blitt tunge. Hun gjesper og knuger om en koseku med den ene hånda og mammas pekefinger med den andre.
- Jeg hadde i hvert fall følt at jeg hadde gått glipp av noe dersom jeg ikke hadde fått unger. Det er helt fantastisk å få lov til å være far til et lite menneske, nikker Endre mens han bysser sønnen rolig i armkroken.
- Vi ante ikke hva vi gikk til, men det er nettopp det som er poenget. Det er utfordringene som gjør dette morsomt. •
Er folk uten barn mer lykkelige?
Fortell oss hva du mener på magasinet@dagbladet.no
