Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Lystløgneren

Harald Rosenløw Eeg (34) skrev manuset til filmen som har fått flest seksere i norgeshistorien. Godt han ikke ble buddhistisk munk.

- DET VA\'KKE jævla kjedelig.Den kontante kommentaren kom fra en av de vel 90 skoleelevene som hadde møtt fram i gymsalen på Ullern skole denne fredagen. Elevene hadde nettopp lyttet til Harald Rosenløw Eegs halvannen time lange utgreiing om seg sjøl, om lesing, om skriving - kort sagt: Om å være forfatter. Og Rosenløw Eeg får sagt mye på halvannen time. Enormt mye. Historiene er mange. Og fargerike. Om å være truckfører på Grønland, altså ikke i Oslo, men på øya Grønland.- Dette er ikke forfatterhender. Dette er ekte truckførernever, sier han, og holder hendene opp foran elevene.Han snakker om å reise på Ten Sing-leir for å møte jenter, og om å være konfirmantlærer på Fetsund - verdens aller kjedeligste sted. Han snakker om hvor utrolig deilig det er å få lov å lyve. Å leve av å lyve. Gardinene over ribbeveggen blafrer i vinden, men likevel lukter det slik det alltid lukter i gymsaler. Det er på steder som dette Harald Rosenløw Eeg møter sitt kjernepublikum. Det er som forfatter av ungdomslitteratur han har bygd sin karriere.I FORRIGE UKE kom Harald Rosenløw Eegs siste ungdomsroman «Yatzy» i butikkene. Mandag denne uka ble han nominert til en Bragepris. For andre gang. - Det er kult. Forrige gang jeg ble nominert, vant jeg. Men jeg skjønte ikke så mye av det hele. Nå vet jeg mer om hva det faktisk betyr. «Vrengt», som jeg fikk prisen for i 1997, er en av de bøkene mine som har solgt best.Det er et par dager siden det ringte ut på Ullern videregående. Nå har forfatteren tatt plass vis-à-vis tegner Graff. Han er kledd som sist: I hettegenser, jeans og fancy joggesko. Med piggsveis og et par ringer i øret passet han bedre inn blant 17-åringene på Ullern videregående enn mellom damask, krystall og stive snipper her på Theatercaféen. - Hvorfor blir barne- og ungdomslitteratur så stemoderlig behandlet?- Jet vet ikke. Men det er litt absurd. For noen år siden var verdens mest kjente og bestselgende forfatter fra Norge. Han ble gjenkjent i Andesfjellene, men her hjemme ble ikke Jostein Gaarder tatt helt på alvor. Siden «Sofies verden» var ei ungdomsbok, ble det hele litt sånn...Rosenløw Eeg rynker på nesa og skyver hendene - truckførerhendene - fra seg. - Man holder det litt på avstand. Alt er selvfølgelig ikke like bra. Noen forfattere mener nok det er fint å gi ut ei lita bok om hunder og katter på si. At man kan tjene litt ekstra penger på dobbel innkjøpsordning. Han lener seg tilbake på stolen. - Nå har ikke jeg noe å sutre for, jeg er en av de forfatterne som har fått utrolig masse.HARALD ROSENLØW EEG er en travel mann, men uten palm, timemanager eller sjuende sans. Han bruker hånda. - Det er programmet for i dag. H står for det feltet hvor bilen er parkert i Ibsenhuset, sier han og peker.- 12.30 var da jeg var i foreldresamtale på skolen, 8.30 var jeg i Østlandssendingen. I tillegg har jeg levert i barnehagen, vært en tur på røysa med masse bøss fra hagen. Så hentet jeg en sykkel, løp en tur og stakk en tur innom forlaget. Og nå er jeg her. En bra dag.Han har gitt ut åtte romaner på ni år som har solgt i cirka 40000 eksemplarer. Flere av dem er oversatt til tysk, nederlandsk, svensk og dansk. Han har fått en rekke priser og massevis av god kritikk. Og han står bak manus til «Hawaii, Oslo» - filmen i norsk historie som har fått flest seksere på terningen.- I forhold til det man pleier å få av oppmerksomhet som manusforfatter, har jeg fått ekstremt mye nå. I alle anmeldelsene, i hvert fall i nesten alle, har navnet mitt vært nevnt. Og da er jeg overlykkelig. Å være manusforfatter er en veldig tilbaketrukket jobb.Det mykeste leddet i den kreative prosessen. Arbeidsmauren helt på bånn. Hierarkiet er regissør/skuespiller på topp, så kommer manusforfatter et godt stykke ned på lista. Det har med tradisjon å gjøre. Se på teater. Der kommer forfatterens navn aller øverst. - Men manusarbeid er godt betalt?- Ja, det er det. Kjempebra betalt. Et filmmanus betyr 430000 kroner. Mye jobb, men du skal selge veldig mange bøker for å få inn 430000 kroner. 25. januar blir det offentliggjort om «Hawaii, Oslo» når opp i konkurransen om neste års Oscar for beste utenlandske film. Hvis det skulle skje, vil både regissør Erik Poppe og manusforfatter Rosenløw Eeg kanskje få erfare at veien til Hollywood ikke er så lang. - Om jeg er klar hvis de ringer? Hvorfor ikke? Jeg kunne godt tenke meg å prøve. Den store fordelen for meg har hele tida vært at jeg ikke har visst hva jeg har begitt meg ut på. Da jeg begynte å skrive, hadde jeg ingen anelse om hva jeg egentlig drev med. Da jeg fikk Tarjei Vesaas\' debutantpris som 24-åring, hadde jeg aldri hørt om den. Jeg skrev filmmanus til «Glasskår» uten å vite hvordan et manus skulle se ut. Og så plutselig har man skrevet bok. Plutselig har man vært med på å lage film. Fantastisk!HAN KOMMER FRA Tønsberg og vokste opp i et kristent hjem.- Et veldig kristent hjem. Farfar var domprost i Tønsberg, fatter\'n var aktiv i Indremisjonen og jeg vokste praktisk talt opp på leir. Om sommeren sovnet jeg hver kveld til lyden av sang fra møteteltet. Mange opplever en slik bakgrunn som trist, jeg ser på det som noe veldig eksotisk. Men det å komme fra en kristen familie var slett ikke kult. Jeg hadde mange venner utenfor det kristne miljøet. Jeg levde etter veldig strenge regler fram til jeg var fjorten- femten, så var det liksom sånn krrrtsj! .- Var det da din mor døde?Rosenløw Eeg nikker. Med søsken som var ni og tolv år eldre, var han en skikkelig attpåklatt. - Jeg var en ordentlig mammagutt. Da hun døde, var det som om veggen ramla ut. Jeg ble plutselig alene. Det var bare meg og fatter\'n i huset. Det å sitte med en far som griner gjennom hver eneste middag i et par- tre år, var heavy. Jeg bebreider ham selvfølgelig ikke, men når det er sånn, får man ikke mye plass til å være lei seg. Jeg måtte bare finne ut av disse tingene på egen hånd. - I din debutroman «Glasskår» står sorg sentralt...- Ja, og i ettertid har jeg tenkt mye på at sorgen jeg følte da mutter\'n døde selvfølgelig var grunnen til at jeg begynte å skrive den. «Glasskår» handler om en gutt som mister broren sin. Jeg var en gutt som mistet mora. Hun hadde kreft og var syk lenge. Siste gang jeg vet hun var helt klar, var den dagen jeg fikk karakterboka fra niende. To M-er og resten S-er. Kanskje hun tenkte at det kom til å gå bra med meg.I DAG LEVER han så langt fra den slitne forfatterklisjeen man kan komme. Han skriver fem dager i uka, praktisk talt fra ni til fire, og har ifølge en kompis aldri hørt om skrivesperre.- Heller ikke om talesperre, la kompisen til. Harald Rosenløw Eeg har to pene barn, et pent hus med pen hage i en pen del av hovedstaden. Og han er fremdeles gift med den pene jenta han forelsket seg hodestups i da de 19 år gamle møttes på Ten Sing-leir i Danmark.- Jeg tror det er lettere å treffe ditt livs store kjærlighet når du er 19. Fordelen er at vi går alle skrittene sammen. Hvis du møter noen når du er 33, tror jeg du tar så mange flere forbehold. Du vet om alle skjæra i sjøen. - «Maskulin sentimentalitet» er et begrep som er blitt brukt om ditt forfatterskap. Er du sentimental av deg?- Kjenner meg ikke igjen der, nei.- Romantisk?Nå holder den ellers så taletrengte forfatteren kjeft. Så begynner han å si noe, leter etter ord, men stopper opp. Forsøker igjen, men med samme resultat. Så kommer det:- Jeg mener jeg har fått den beste dama. Så jeg må passe på og holde på henne. Jeg liker å være litt... konsentrert. - Å være påpasselig med å gi oppmerksomhet?- Ja. Da vi møttes var vi begge 19, og det var veldig rift om henne. Så da skjønte jeg at hvis jeg skulle få henne, måtte jeg ikke bremse. Da gjorde jeg sånne håpløse romantiske ting. En av de «håpløse romantiske» tingene han gjorde var å overraske henne en mørk kveld. Hans tilkommende var helt vill etter kjærlighet på pinne - grønn kjærlighet på pinne. Så den unge romantikeren kjøpte like gjerne hundre stykker, et par sneller tråd og hang hver eneste en av dem opp i et tre i nærheten. Samme kveld gikk de på kveldstur med lommelykt. Å se hundre kjærligheter henge og glitre i lyset fra lommelykta gjorde naturligvis et uutslettelig inntrykk. - Jo, sier han og smiler så øynene blir til streker. - Det var sånne ting jeg gjorde.VÅREN 1996 SATT Harald Rosenløw Eeg på en fjelltopp og ventet. Ventet på at de kosmiske kreftene skulle slå til. Han hadde tatt grunnfag i kristendom, mellomfag i antropologi, og holdt på med hovedfag i religionshistorie. Det førte ham til et buddhistkloster i Vietnam. - Jeg var helt klar for å bli buddhist. Hver dag i mange måneder gikk jeg og slo på tromme. «Hvis det finnes noen kosmiske krefter, så bare kom igjen, treff meg!» tenkte jeg. - Men de bommet?Rosenløw Eeg trekker pusten mellom tennene.- Jeg var enormt pliktoppfyllende, var i tempelet så mye som mulig og ble en lokal turistattraksjon. Munkene mente jeg burde bli den nye Dalai Lama i Norge. Jeg var rett og slett i ferd med å bli buddhist. En dritgod en. Det som stoppet meg, var den fysiske utøvelsen. Det praktiske. Bananene på alteret. Å sette skåler med ris foran bilder av avdøde slektninger. Å være praktiserende hverdagsbuddhist er mer enn bare å lese bøker. Det innebærer så mange ting som gikk på tvers av det jeg tenker. Så jeg endte opp med å tenke at Jesus var en ganske ålreit fyr, og har på en måte funnet tilbake til en slags barnetro. ROSENLØW EEG har fremdeles stor sans for buddhisme. Og for Vietnam, som han har besøkt hvert år siden 1993. På en av turene fikk han med seg forfatterkollegene Arne Berggren og Jan Kjærstad. Det holdt på å gå galt, mye grunnet en ekstremt pissetrengt forfatter. Ideen om den store turen til Sørøst-Asia ble født på en julelunsj hos Aschehoug i 2000. Året etter proppet de tre forfatterne seg med malariatabletter og satte kursen østover. Rosenløw Eeg er ekstremt opptatt av å ha - og enormt dyktig til å skape - harmoni rundt seg. Nå følte han et stort ansvar for at turen skulle bli vellykket. Men ganske kort tid etter avreise så det mørkt ut. - Før vi dro sa Jan at det eneste han trengte var enkeltrom og myggnett. Det viste seg at det var ganske mye annet han trengte. Dekning på mobilen, for eksempel. Mens Berggren mer enn gjerne satte seg på rismattene, testet den lokale teen og tok noen bilder, hadde Kjærstad en mer kolonialistisk tilnærming til omgivelsene. Dessuten er han sikkerhetsfreak. Å reise litt sånn rock\'n\'roll i Østen er ikke så lett hvis du er opptatt av at alle farkoster er i forskriftsmessig stand. BÅDE KJÆRSTAD OG Berggren ville gjerne besøke Co Thach, der Rosenløw Eeg var på feltarbeid. Det ligger cirka 30 mil fra Saigon. På dårlige veier og med ditto sjåfører blir en slik tur fort en prøvelse. Med blæren full av flaskevann blir det en lidelse også. - Langt? Det er dritlangt! Jeg tror ikke Jan og Arne helt skjønte hvor langt det var. Jan sa han måtte pisse, men jeg ba ham holde seg. Jeg hadde en formening om at når vi kunne se havet fra veien, var det like før. Jan spurte om det var langt igjen, jeg sa at vi straks var fremme. Det var vi ikke. Tre kvarter seinere var de endelig ved målet. Men de fantastiske forventningene den flinke fortelleren Rosenløw Eeg hadde skapt hos sine kolleger, ble ikke innfridd. Vesten var kommet til Co Thach med Coca-Cola, plastikkbuddhaer og sur karaoke.- Jan mente vi hadde dratt unødvendig langt for noe vi kunne opplevd i en hvilken som helst norsk bygd.- Og det var slutten på det vennskapet?- Nei da. Vi ble tvert imot bedre kjent. - Du kjenner ikke folk før du har vært på ferie med dem?- Nettopp. Jeg tror det var så enkelt som at Jan ikke fikk pisse. Hadde vi bare stoppet bilen litt før, hadde besøket der også gått greit.AT FORFATTEREN HAR selvdisiplin, vitner hans stødige bokproduksjon om. Men selv for en som ham, kommer ekstrainntekter godt med. Derfor er det så mange elever rundt om i landet som kjenner til Rosenløw Eeg. - Man må finne sin nisje. Sin måte å gjøre det på. Jeg er nok en av de forfatterne som gjør flest skolebesøk i løpet av året. Han har tatt fly, ferjer, tog, busser og trikker. Har lett seg gjennom kartbøker, satt seg i bilen og kjørt av gårde til store skoler i store drabantbyer og små skoler på små tettsteder.- Er det godt betalt?- Når jeg har vært på skoleturné og plutselig tjener 20000 på to uker, tenker jeg «Wow! Dette er topp». Men jeg skulle ønske flere forfattere reiste rundt som meg. Det er en viss gjeng, med noen utskiftninger, som stadig besøker skoler. Mange av dem er forfattere som «ingen» - i anførselstegn - har hørt om. Men på skolene er de store. Iblant føler jeg meg som en litteraturens misjonær, sier han, og slår ut med hendene. De ser mer ut som forfatterhender enn truckførernever, uansett hva han sjøl påstår.- DU, PÅ GRØNLAND... Hva var det egentlig du gjorde der?- Som jeg fortalte under skolebesøket: Jeg kjørte truck. Og kolliderte med et isfjell. Rosenløw Eeg tar en kunstpause. I et helt sekund eller to er han stille. - Jeg fikk være med gratis på en turistbåt, mot at jeg var skipperens løpergutt. Det var dritkult. Kjøre innover i fjordene, massevis av hval og sel. Og isfjell. Skipperen ba meg styre litt, og jeg svingte langt unna et isfjell, men isfjell er lumske saker. Plutselig sa det «Brrrrrrak! krrrræsj!!». Ny kunstpause. Litt kortere denne gangen. - Det ble masse styr. Jeg var i sjøretten og skipperen mistet jobben. Han skulle selvfølgelig ikke latt meg styre, men jeg gjorde bare det jeg fikk beskjed om. - På skolebesøket snakket du også om hvor god du er til å lyve. Dette er helt sant?- Ja, helt sant. Jeg jobbet der i to måneder, jobben var dårlig betalt og alt var svinedyrt. Men jeg bodde gratis. Rosenløw Eeg får et litt skyldig uttrykk i ansiktet. - Det vil si...- Ja?- Jeg stakk fra regningen. eirik.alver@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media