Made in Gursken

Linda Sætre (35) fra Gurskebotn har kommet seg til topps i New Yorks beinharde filmbransje. Hun er ikke sunnmøring for ingenting.

- JEG HAR IKKE SLÅTT inn brilleglassene på gamle damer for å komme meg opp og fram, jeg er ikke noe råskinn, sier Linda Sætre. Det kommer an på øynene som ser. En tradisjonell amerikansk mann med angst for ambisiøse damer kunne nok komme til å tenke annerledes. Hun kan kanskje framkalle en smule frykt, når hun kaster på det blonde håret og legger beina med store, høyhælte og spisse sko opp på bordet.I så fall har det bare vært til nytte for henne. 35-årige Linda Sætre fra Gurskebotn på Sunnmøre sitter hos filmselskapet Wellspring på Park Avenue og administrerer filmproduksjon over hele verden. Nå er hun mest opptatt av prosjektet «In the name of Allah» som er en dokumentar om homofile, religiøse muslimer. Opptak er gjort i Marokko, Afghanistan, Dubai og Pakistan. Linda er «executive producer», det betyr i praksis den som syr det hele sammen, tar seg av salg og promotering.For noen uker siden ble hennes film «The Beauty Academy of Kabul» vist på den prestisjetunge Tribeca-festivalen i New York. Dokumentaren handler om den første skjønnhetsskolen i Afghanistans hovedstad etter Talibans fall. Filmen viser gleden og entusiasmen over å få gjøre det beste ut av sitt utseende etter at burkaen var kastet.- IKKE HELT POLITISK KORREKT da, vet du, sier Linda. Hun forteller at Norge var et av de siste landene som kjøpte filmen, ellers er den solgt over hele verden. Vi sitter og prater innimellom alle dvd-er, aviser, filmtidsskrifter, telefoner, notater og håndvesker på kontoret hennes. Linda jobber, prater og gestikulerer. Det kan være at sunnmøringer og newyorkere er av samme ulla. Villige til å jobbe mye, målrettede og aldri i tvil om egne evner.- Ja, jeg er fra bygda til Jan Åge Fjørtoft og måtte jo bli til noe. Slik er vi sunnmøringer, og det er en holdning som passer godt her i byen. Vi har tro på oss sjøl også, det er viktig. Her hører du sjelden noen si: - Å nei, det klarer jeg ikke eller det kan jeg ikke. Tvert imot, alle roper at de kan og klarer alt. Det stemmer jo ikke alltid, men det er et positivt utgangspunkt. Vi snakker ofte om den overdrevne norske sjølkritikken, Synnøve Hjorthol og jeg. Hun er også fra Sunnmøre, har gjort suksess som musiker i New York og er min venninne. Plutselig kan vi si til hverandre: - Nei, nå tok du en norsk en! Det er å redusere seg selv og vike tilbake for utfordringer. I NEW YORK GÅR tusenvis av ungdommer rundt og serverer mat, mikser drinker eller bærer møbler, mens de venter på sjansen til å få slippe til innen film, musikk, dans eller teater. Linda gikk målrettet til verks.- Jeg utdannet meg, tok jobber og knyttet kontakter. Drømmen min var å bli journalist, men jeg innså etter hvert at film var mer for meg. Jeg gikk på The New School-universitetet og fikk sitte under kateteret til de største kapasitetene på film og teater. Der fikk jeg også kontakter som ga meg sjansen til å jobbe som assistent på filmsett. Et halvår hadde jeg praktikantjobb i FN. I en periode var jeg modell og levde på gulrotsaft og ginseng. Ved siden av tok jeg vakter som garderobedame på dyre kjendisrestauranter som Indochine og Pravda. Jeg har hengt opp klærne til Calvin Klein, Linda Evangelista, Goldie Hawn og Uma Thurman. Rause med tips var de også, forteller Linda.- Konkurransen i New York kan være ubarmhjertig, opplevde du det slik?- I grunnen ikke, jeg har følelsen av at det er plass til mange med suksess her. De menneskene jeg har møtt, har vært veldig oppmuntrende og har ønsket meg det beste. Den amerikanske væremåten er grunnleggende å forsikre deg om hvor flink du er og så unne deg alt godt. Mange av mine samtidige fra jobber og universitet er i ferd med å lykkes. Det er jeg utrolig glad for, sier hun.LINDA SÆTRE HADDE SITTET på en lesesal på Blindern i Oslo i flere år da hun kom til New York. Etter jul i 1995 fant hun ut at nok var nok, hun hadde sett tilstrekkelig av Universitetet i Oslo til at hun kunne si til seg selv: - Det er på tide å dra!Hun kom til New York 4. februar 1995, kl. 20 om kvelden. - Det varsom å bli født på ny. Jeg visste at dette var stedet jeg ville være. Minnet om denne kvelden står veldig klart, blant annet fordi slektningen som skulle hente meg var så gjerrig at taxi ikke kom på tale. Seint på kvelden kjørte vi undergrunnsbane inn i Brooklyn. Jeg var fortapt.Hennes to snille brødre var villige til å betale for de første semestrene i byen. - Etter hvert som jeg tok eksamener, fikk jeg Lånekassen på min side, på lengre sikt klarte jeg meg selv, forteller Linda.Den endelige prøven på å klare seg selv kom da hun skulle søke jobb. Linda oppsøkte alle produksjonsselskaper og framhevet sine kunnskaper. Hos Wellspring på Park Avenue kunne det hele ha endt hos en meget avvisende dame på forværelset.Sunnmøringen protesterte.- Men jeg snakker mange språk!- Det er fint, men vi trenger deg ikke, sa damen. Før hun plutselig kom på noe. Den internasjonale sekretæren for direktøren hadde nettopp sluttet. - Prøv kontoret i sjuende etasje, sa hun til Linda.MORGENEN ETTER RINGTE Lindas mobiltelefon heftig inne på det lokale supermarkedet.- Kan du begynne i morgen?Det kunne Linda. Hun var internasjonal sekretær i tre måneder. Etter dette var hun «innenfor» og fikk uten problemer fortsette i Wellspring-systemet. Mann og barn har hun foreløpig ikke. - Da jeg var seks år, bestemte jeg meg. Sammen med to tremenninger erklærte jeg høylytt at ekteskap aldri kom på tale og heller ikke barn. Jeg må innrømme at jeg er myknet litt i forhold til ekteskap - det avhenger av om den helt rette dukker opp. Når det gjelder barn, så står jeg på mitt tidligere synspunkt. Jeg har så mange tantebarn og fadderbarn, jeg trenger ikke flere. I sommer skal jeg til Paris for å treffe mine franske au pair-barn, hva kan være bedre enn det? ebra@dagbladet.no

<B>LINDA SÆTRE:</B> «Jeg er fra bygda til Jan Åge Fjørtoft og måtte jo bli til noe.»