Maestro Previn

André Previn (73) er en av verdens mest berømte dirigenter, og har fast hotellrom i Oslo.

- EKSKONER OG TIDLIGERE FORHOLD er han lite interessert i å snakke om... Inne i den mørke konsertsalen maler Beethoven mot slutten. Vi står i kulissene, og en representant fra Oslo-Filharmonien forteller lavmælt hvilke spørsmål vi ikke bør stille når André Previn kommer ut etter formiddagens økt. Det er ikke noe absolutt krav, mer en velment advarsel. - ...og åra i Hollywood bør du ikke spørre om. Og Woody Allen, sier hun og ser avventende på oss.- Ja? - Spør du om det, kan han finne på å gå. DET ER BARE Å INNRØMME at man er dirrende nervøs foran et møte med André Previn. Selvsagt er man det. En dirigent i verdensklasse, kritikerrost pianist som like lett spiller Schubert-sonater som jazz. En av vår tids største komponister av klassisk musikk, men også innehaver av fire Oscar-priser for filmmusikk. André Previn er hedret og adlet og oser glamour, dannelse og opphøyethet. Han vet selvsagt utmerket godt hvilke spørsmål journalister har på blokka, og han vet like godt hvordan han skal skape et klima så ingen våger å stille dem. Han blir tiltalt som maestro og skal strykes medhårs, han finner seg ikke i bullshit eller det vi på godt norsk kaller tøv. For maestro Previn er spørsmål om hans fire ekskoner tøv, spørsmål om de ni barna er tøv, spørsmål om jetsettlivet i Hollywood er tøv, og det å stille spørsmål om såpeoperaen med svigersønnen er hinsides tøv. Det er galskap. Han vil snakke om musikk. Punktum. Og kanskje, dersom han er i humør til det, om sin siste kone, den nydelige, mørke fiolinisten Anne-Sophie Mutter. Men der kommer han, Gud bevare oss, der kommer han, men så gammel han er! Liten og lutrygget i rød strikkejakke stabber han like forbi oss på gammelmannsvis med korte, hugne steg. - Is everything fine, maestro? spør representanten fra Filharmonien oppmerksomt. Han ser opp et øyeblikk uten å stanse, smiler bestefarssnilt til henne og sier at jo da, alt er fint, alt er fint, og stabber videre inn i garderoben med henne i hælene. Døra lukkes. Etter noen minutter går døra opp igjen. Vi går inn sammen med en representant fra plateselskapet. Previn står ved en rød lenestol med ryggen mot vinduet. Gardinene er delvis trukket for. Han hilser, håndtrykket er fast, blikket skarpt, bevegelsene raske, han ser med ett 20 år yngre ut. Han setter seg i lenestolen og iakttar Finn Graff som rigger seg til bak tegneblokka. Han rynker blikket, myser mot ham og forkynner livstrøtt: - Gjør meg en tjeneste: Ikke tegn meg i profil.- OSLO-FILHARMONIEN ER I ABSOLUTT VERDENSKLASSE, sier André Previn. Hendene er i fanget, og han er avmålt høflig. For en dirigent er det orkesteret som er instrumentet. André Previn har dirigert de beste orkestrene i verden, og spørsmålet var hvordan Oslo-Filharmonien er sammenliknet med dem. - Men hvis du med det spørsmålet spør meg om hvilket orkester som er det beste verden, vil jeg si i tilfeldig rekkefølge: Boston, Wien, Berlin. Enhver som dirigerer dem, bør være lykkelig. - Hvordan er det å stå foran Berliner Philharmoniker?- Det er en utfordring. Når en gjestedirigent kommer til Berlin, sitter orkesteret der avventende og sier: OK, la oss se hva han er god for . Det er et av verdens beste orkestre, og det vet de. Det var høsten 2002 at André Previn ble hentet inn som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien. Tolv uker i året tilbringer han i skytteltrafikk mellom en suite på Hotel Continental og Oslo Konserthus. At Oslo-Filharmonien skulle bruke millionhonorar på en tilårskommen dirigent, førte til murring både her og der, men kritikken har etter hvert stilnet. Han leverer varene. Seinest i mars, da han dirigerte fiolinkonserten han skrev for Anne-Sophie Mutter. - Hvordan er det å dirigere egen musikk?- Vanskelig. Hver gang jeg dirigerer mine egne verk, synes jeg alltid at det burde vært bedre. Når jeg dirigerer fiolinkonserten, derimot, har jeg så stor glede av å høre min kone spille at jeg ikke blir så manisk opptatt av det. Og jeg må si at hun spiller den aldeles superbt. Når det gjelder pianister, kan man diskutere hvem som er den beste. Når det kommer til fiolinister, er det ingen tvil. She is simply the best. - Du er på en måte dobbelt ansvarlig når du dirigerer musikk du har skrevet selv?- Selvsagt er jeg det. Nå har vi spilt fiolinkonserten flere ganger: Boston, London, Paris og Wien. Og nå vet jeg omtrent hva jeg kan forvente, men de første gangene var det nervepirrende. Under prøvene står jeg på podiet og lurer på om jeg terper for mye. Kanskje orkesteret heller vil spille noe helt annet? Det er jo svært ofte slik med nye komposisjoner at musikerne vil at det skal bli dårlig. - Hvorfor det?Han blåser oppgitt ut munnen. - Hvorfor? Det ligger i den menneskelige natur. De ser mannen som står der oppe og spør: Hvorfor står han der? Jeg kan forstå det, sier han lavt. Det blir stille i rommet. Han holder blikket, venter på neste spørsmål.IDEEN TIL FIOLINKONSERTEN fikk han da han satt på et tog i Tyskland. Han er blitt sitert på at fiolinkonserten er basert på barndomsminner.- Nei, nei. Jeg skriver ikke den type musikk. Nei, det er bare det at jeg i siste sats har lagt inn en tysk barnesang som jeg sang da jeg var barn. Og den samme sangen sang Anne-Sophie da hun var barn. Tilfeldighetene er blitt flere, og verket mer og mer sentimentalt. Men det er ingen dyp filosofi bak dette, hvis det er det du leter etter. - Nei, jeg bare leste at...- Ja, men du kan ikke skildre barndomsminner i musikk. Så sant du ikke er veldig pretensiøs, og det vil ikke jeg være. - Du skrev konserten for din kone. Tillater du at andre å spille den? - Jeg ville være en idiot hvis jeg sa at jeg ikke tillot det, men min kone er så søt og sier at hun ikke vil tillate andre å spille den. Det banker på døra, og en ung asiatisk kvinne kommer inn. Previn introduserer henne som sin sekretær. Hun setter et pappkrus med kaffe foran ham, hilser på oss alle med et smil og en lang håndbevegelse. Previn sitter dønn i ro. HAN BLE FØDT I BERLIN og fikk navnet Andreas Ludwig Priwin. Faren var amatørmusiker og advokat av russiskjødisk opprinnelse. I 1939 pakket familien koffertene under påskudd av at de skulle på ferie til Paris. De var på flukt fra nazistene og endte i California, USA. - Om jeg husker noe fra Berlin? Selvsagt gjør jeg det. Når man er ti år, husker man ganske mye. Det var ikke akkurat bekymringsløse dager, men jeg var et barn og så på alt som spennende eventyr. Det var ikke før mange år seinere at jeg innså hvilket helvete vi hadde vært i, sier han og signaliserer at han ikke har lyst å snakke om det. Men så forteller han likevel om da han kom tilbake. - Jeg hadde ikke vært der på - my God - mange år. Men likevel var jeg i stand til å finne fram uten å gå feil. Jeg husket til og med gulfargen på flisene på undergrunnsstasjonen på Nollendorfplatz. Vi bodde i en stor, vakker leilighet like ved en park hvor jeg pleide å ake. Jeg fant parken, gikk inn og så en liten gutt rundt åtte år som dro på en kjelke. Jeg ba om å få låne kjelken, jeg dro den opp bakken, akte ned, ga den tilbake og sa takk for lånet, sier han.- På en eller annen måte setter ting seg fast. Ikke nødvendigvis de store, viktige tingene, men de små tingene.I Hollywood slo han seg opp som filmkomponist, og ble nominert til Oscar hele 14 ganger. Han vant fire. Han har tidligere fortalt om hvordan det er å sitte alene på et hotellrom med fjernkontrollen på nattetid og plutselig zappe innom en film han har skrevet musikk til. - Det er lenge siden jeg skrev den type musikk. Siste gang jeg satte min fot i et filmstudio, var i 1965. Det er 39 år siden! I jussen snakker man om foreldelsesfrist. Jeg synes det er på tide å tilgi meg for det, sier han og humrer. - Det er et par som er ålreite, men ideen om å skrive musikk som skal spilles mens skuespillere snakker, interesserer meg ikke lenger. - Du skrev musikken til en Lassie-film...- Det var den første filmmusikken jeg skrev. Jeg var 17 år gammel og hadde en helvetes fin tid. Opptakene fant sted utendørs i Skottland. Det var masse musikk som ledsaget landskapsscener, nesten ingen replikker, bare et og annet bjeff fra Lassie, og det var det. DET BLE GLAMOUR RUNDT André Previn da han i 1970 giftet seg med ekskona til Frank Sinatra, skuespilleren Mia Farrow. Sammen adopterte de Soon-Yi fra Korea. Previn og Farrow ble skilt, og det er det som er opptakten til såpeoperaen som Previn er tennerskjærende lei av å lese om fordi den overskygger alt annet i hans liv: Mia Farrow var samboer med Woody Allen, inntil hun en dag fant noen avslørende polaroidbilder av Allen og den 35 år yngre Soon-Yi. I dag er Allen og Soon-Yi gift, og Previn skal ha omtalt sin svigersønn som det verste menneske på planeten . Previn har selv funnet seg en 35 år yngre kone i Anne-Sophie Mutter. Det er hans femte ekteskap, hennes andre. - Når traff du henne første gang? - Å, det er lenge siden. Hun var vel i tjueåra og spilte med Berlin-filharmonikerne. Det var det beste jeg noensinne har hørt. Seinere arbeidet jeg med henne som dirigent i Los Angeles, Pittsburgh og Boston. Men det var først da vi dro på turné sammen, med Dresden Staatskapelle for ti, nei, åtte år siden at det... Da ble det litt mer personlig. - Hva har dere til felles bortsett fra musikken?- Det er privat! Jeg vil ikke svare på det, sier han kort, men så sier han at de har mye felles. De bor sammen med hennes to barn i M|nchen. - Vi forsøker å organisere oss slik at vi får mest mulig tid sammen. Vi har en felles kalender der vi skriver avtalene i rødt og svart så vi kan se hvor vi er til enhver tid. Vi er jo begge booket til år 2007. ANDRÉ PREVIN ER EN HABIL JAZZPIANIST med flere plater i diskografien. Fremdeles gir han ut en plate i året. - Hør her, sier han belærende. - Jeg er en klassisk dirigent og en klassisk komponist, som nå og da spiller jazz. Jeg elsker jazz, og jeg elsker jazzmusikere. Men det er ikke lenger en viktig del av mitt liv. Nå spiller jeg kanskje et par konserter i året.- Hvorfor ikke mer?- Jeg måtte slutte med noe. Men når det er sagt: Når min kone og jeg kommer hjem etter en lang og slitsom konsert, setter vi gjerne på Oscar Peterson eller Charlie Parker.- Lytter du noen gang til pop eller rock?- Nei. Nei, aldri. Jeg skjønner ikke den musikken. Jeg skjønner den rett og slett ikke. En av mine sønner, Lukas, som er 19 år, er en virkelig talentfull gitarist. Han spiller rock, og han er briljant bra. Men jeg skjønner rett og slett ikke hva i helvete han driver med. - Har du forsøkt å forstå hva han driver med?- Ja, jeg har lyttet og lyttet, men nei. For det første er det lydstyrken. Og det er helt umulig å forstå hva de synger. Og de tre akkordene de bruker, har jeg kunnet et helt liv. Som du skjønner, jeg er ingen tilhenger. - Du har oppnådd det meste musikalsk. Hva er det som driver deg til å fortsette?- Du kan spille eller dirigere klassisk musikk et langt liv, men du blir likevel aldri så god som en symfoni av Beethoven. Det er umulig, du løper etter og forsøker å nærme deg, men du er alltid på etterskudd. - Så drivkraften er å bli bedre?- Ja! Det er det alt handler om. Å bli bedre. - Men kan du ikke bare si «OK, nå er jeg blitt en gammel mann. Jeg kom så langt. Nå kan jeg hvile»? - Jeg spør meg selv ofte om det, og noen ganger kan det synes fristende. Men jeg kan ikke. En gang i et intervju spurte en kvinnelig journalist meg: Hvor vil du helst dø? og jeg svarte: Sannsynligvis på podiet . Det svaret likte hun godt, og hun spurte: Hva skulle orkesteret spille? Og jeg svarte at det er det samme for meg, bare de klarer å fullføre det selv . Han smiler og mumler noe om at det var et smartass answer. - Hva er det beste ved å bli gammel?- Ingenting! Ikke en jævla ting! Jeg blir lettere syk, jeg blir fortere trøtt og alt det der. Jeg er i god form, jeg jobber mye og har mye å se fram til. Men... Han nøler. - Jeg har ikke noe imot å være så gammel som jeg er nå, men jeg liker ikke tanken på å bli ti år eldre.- Du er født i Tyskland og vokste opp i USA. Hvor føler du deg hjemme? Han puster tungt.- Jeg er ikke opptatt av det der. De fleste i min bransje er som sigøynere. Vi har alltid koffertene pakket. Og jeg hadde en omreisende barndom. Jeg er født i Berlin, flyttet til Paris, deretter New York. Tenåra hadde jeg i California. Jeg har bodd 21 år i England. Nå bor jeg i M|nchen, jeg har en fin leilighet i New York. Så hva skal jeg svare? La meg si det sånn: Når jeg har pakket ut og noen spør om de skal sette kofferten vekk - når jeg da ikke svarer Nei, la den stå, jeg skal av gårde igjen om fire dager - da er jeg hjemme. - Men når den dagen kommer. Hvor vil du bli begravet? USA eller Tyskland?- Begravet? Hvor jeg vil bli begravet? Han tenker lenge, øynene plirer. - Det betyr ikke noe for meg. Jeg tror at et menneske først og fremst blir begravet av hensyn til dem som er tilbake. Jeg bryr meg ikke om hvor jeg blir begravet. Når du er død, er du død. DET BANKER PÅ DØRA. Representanten fra Oslo-Filharmonien kommer inn. Tida er ute. - Det er én ting jeg har problemer med å forstå. På din hjemmeside sier du noe om hvilke kvaliteter du verdsetter hos en kvinne...Øyene smalner. Stemningen i den mørke garderoben blir trykkende. - Jeg tror ikke jeg svarte på det spørsmålet. Gjorde jeg? Hva sa jeg? - Trofasthet (constancy), forståelse og humor? - Forstår du ikke det?- Jeg forstår ikke det med trofasthet. Hvordan kan en mann som har vært gift fem ganger forlange trofasthet av en kvinne? - Med constancy mener jeg at de er... Han leter etter ordet.- Launisch på tysk, capricieuse på fransk. At ikke humøret svinger fra time til time. - Lunefulle?- Det er ordet.- Da var jeg ferdig, sier jeg, og straks det er sagt, blir stemningen en annen. Han slipper ned guarden, smiler og snakker løst om det ene og det andre. Han kikker på Magasinet vi har med og skryter av Finn Graffs tegning. Han gjenkjenner en Oscar-vinner, og jeg spør ham hvor han har sine Oscar-statuetter. - En av dem står på et gjesterom i leiligheten i New York. De andre tre ligger i en kasse et eller annet sted. Folk elsker å se en Oscar, og alle spør om det samme: Kan jeg få holde den? Og alle - uten unntak - sier nøyaktig det samme når de får den i hendene: Å, den er tung. - Hvorfor står de ikke på peishylla? - Jeg likte å vinne dem. Det gjorde meg godt da, men nå betyr det ingenting. Hollywood gjør noe med deg. Du får på en eller annen måte følelsen av at du er viktig. Å vinne en Oscar er som å vinne en Nobelpris. Jeg vedder store penger på at du ikke klarer å gjette hvem som vant for beste filmmusikk i fjor. Jeg vet det ikke. Å vinne en Oscar er forbigående, en døgnflue. Det er ikke det som er viktig. - Hva er det som er viktig?- Akkurat nå? - Ja? - Lunsj. hallgeir.opedal@dagbladet.no

<B>Stor familie:</B> Skuespiller Mia Farrow skilte seg fra Frank Sinatra, og den følsomme André Previn tok over. Sammen har de de tre barn og adopterte ytterligere tre. En av dem er gift med Woody Allen.
<B>Kona:</B> Hans femte og foreløpige siste kone er Anne-Sophie Mutter. De bor samme i München med hennes to barn.
<B>Leder:</B> For to år siden innledet André Previn sine fire år som kunstnerisk leder for Oslo Filharmoniske orkester. Det har ingen angret på.