Magi foran kamera

Fem av Norges fremste kvinnelige skuespillere forteller om sin drivkraft i jobben - og gir liv til ikonene fra gamle Hollywood - Marilyn, Marlene, Ingrid, Rita og Audrey.

Ingrid Bolsø Berdal (28)

Forestiller: Marilyn Monroe i «The Seven Year Itch» (1955).

Kjent fra«Sønner» og «Fritt vilt», aktuell med «Fritt vilt II» og «De gales hus».

- Hvorfor ble du skuespiller?

- Da jeg søkte på teaterhøyskolen visste jeg ikke helt hva jeg ville bli, og ville heller gå i musikalsk retning. Men så merket jeg at kroppen min gjerne ville være med på leken. Det beste med å være skuespiller er å oppdage at publikum får store opplevelser. Det er ønsket om å fortelle en historie som beveger andre som gjør at jeg vil være i dette yrket.

- Hvilken kvinnelig rolleprestasjon beundrer du mest?

- Meryl Streep i «The Hours», og også Nicole Kidman og Julianne Moore i samme film. Men Streep favner så vidt følelsesmessig. En helt annen skuespiller jeg beundrer er Ellen Page, som spiller gravid tenåring i «Juno». Det er en ujålete prestasjon som blir sterk fordi hun har en slik tilstedeværelse. Hun har et stort alvor i spillet sitt samtidig som hun ikke finnes sentimental.

- Hva er drømmerollen?

Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Ingrid: «The Seven Year Itch» (1955). I en brennende varm New York-sommer møter forlagsmannen Richard Sherman (Tom Ewell) et blondt bombenedslag av en reklameskuespiller (Marilyn Monroe), som har flyttet inn i leiligheten over hans egen. Sherman har sendt kone og barn ut av byen for å komme vekk fra varmen, og blir
selv besatt av den yppige naboen - ikke minst i scenen der Monroe stanser over en rist på gata og lar luften fra T-banetoget som passerer opp gjennom rista blåse den hvite kjolen rundt livet hennes. Scenen ble regnet som sterke saker og filmskaperne måtte klippe bort bilder der luften blåste kjolen opp over livet til Monroe - men det
hindret ikke filmen i å bli en klassiker, eller Monroe i å bli et enda større sexsymbol enn hun allerede var.
Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Ingrid: «The Seven Year Itch» (1955). I en brennende varm New York-sommer møter forlagsmannen Richard Sherman (Tom Ewell) et blondt bombenedslag av en reklameskuespiller (Marilyn Monroe), som har flyttet inn i leiligheten over hans egen. Sherman har sendt kone og barn ut av byen for å komme vekk fra varmen, og blir selv besatt av den yppige naboen - ikke minst i scenen der Monroe stanser over en rist på gata og lar luften fra T-banetoget som passerer opp gjennom rista blåse den hvite kjolen rundt livet hennes. Scenen ble regnet som sterke saker og filmskaperne måtte klippe bort bilder der luften blåste kjolen opp over livet til Monroe - men det hindret ikke filmen i å bli en klassiker, eller Monroe i å bli et enda større sexsymbol enn hun allerede var. Vis mer

- Den klassiske greske rollen som «Antigone», som jeg fikk spille på teaterhøyskolen, var på mange måter en drømmerolle. Det handler om at det er en rolle som går gjennom en tydelig prosess, som går fra et sted til et annet i løpet av teksten. En drømmerolle gjennomgår en mental og fysisk forandring - Antigone er et uskyldig barn, men blir en ørn, som læreren min sa. Jeg tror publikum vil se et menneske kjempe, stå overfor ulike valg, og bli prøvet ut. Men nå betyr det mer for meg å jobbe med gode folk jeg kommuniserer bra kunstnerisk med - jeg drømmer mer om et drømmeprosjekt enn en drømmerolle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ellen Dorrit Petersen (33)

Forestiller: Ingrid Bergman i «Casablanca» (1942).

Aktuell med høstfilmene «De Usynlige» og «Iskyss», samt den kommende storfilmen «Pax».

- Hvorfor ble du skuespiller?

- Innerst inne visste jeg hele tiden at jeg skulle bli skuespiller, selv om det tok lang tid og jeg søkte flere ganger på teaterhøyskolen uten å komme inn. Som liten var jeg veldig sjenert, og det å spille skuespill var en måte å bli sett på som var veldig positiv. Og så lot det meg gå inn i en annen verden.

- Hvilken kvinnelig rolleprestasjon beundrer du mest?

- Cate Blanchett i «Elizabeth». Hun er uovertruffent bra i den rollen. Jeg får frysninger av hver eneste scene. Hun er så inderlig at jeg får hjertebank av beundring. Blanchett må være den kuleste dama i hele verden.

Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Ane:
«Breakfast at Tiffany’s» (1961). Den romantiske komedien fra 1961 ble en hit og en klassiker, men ingen husker vel den anonyme George Peppard, som spilte den egentlige hovedrollen. Filmen tilhørte Audrey Hepburn med hud og hår. Hepburn gjør sin kanskje mest kjente rolle som Holly Golightly, den sprudlende
partyjenta i New York som er usikker innerst inne, og som tar med seg takeawaykaffe og spiser frokost foran diamantforretningen Tiffany’s når livet går
henne mot. «Breakfast at Tiffany’s» var basert på en roman av Truman Capote
og introduserte sangen «Moon River» av Henry Mancini. Filmen gjorde bildet av Audrey Hepburn, i sort kjole og med en sigarettholder i hånda, til et av filmhistoriens ikoniske bilder, og i 2006 ble en av Hepburns Givenchy-kjoler fra filmen solgt for nær fem millioner kroner hos auksjonshuset Christie’s.
Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Ane: «Breakfast at Tiffany’s» (1961). Den romantiske komedien fra 1961 ble en hit og en klassiker, men ingen husker vel den anonyme George Peppard, som spilte den egentlige hovedrollen. Filmen tilhørte Audrey Hepburn med hud og hår. Hepburn gjør sin kanskje mest kjente rolle som Holly Golightly, den sprudlende partyjenta i New York som er usikker innerst inne, og som tar med seg takeawaykaffe og spiser frokost foran diamantforretningen Tiffany’s når livet går henne mot. «Breakfast at Tiffany’s» var basert på en roman av Truman Capote og introduserte sangen «Moon River» av Henry Mancini. Filmen gjorde bildet av Audrey Hepburn, i sort kjole og med en sigarettholder i hånda, til et av filmhistoriens ikoniske bilder, og i 2006 ble en av Hepburns Givenchy-kjoler fra filmen solgt for nær fem millioner kroner hos auksjonshuset Christie’s. Vis mer

- Hva er drømmerollen?

- Dramatikeren Nicky Silver har skrevet en kvinnerolle i stykket «Pterodactyl» som jeg har spilt en gang på teaterhøyskolen, og gjerne spiller igjen når jeg blir på hennes alder. Jeg liker kontrasten mellom en høy ytre status på utsida og kaos på innsida, og det har den dama. Hun har en nydelig fasade, men har ikke taklet et eneste av problemene sine, og selvfølgelig krakelerer alt på slutten.

Pia Tjelta (30)

Forestiller: Rita Hayworth i «Gilda».

Kjent fra blant annet «Buddy», «Mars og Venus» og «Lønsj», aktuell med «Kodenavn Hunter 2».

- Hvorfor ble du skuespiller?

- Jeg har alltid vært veldig fascinert av det å gå inn i andre menneskers historier og få lov å jobbe med dette. Det er lett å ha en intellektuell begrunnelse for hvorfor man velger å bli skuespiller - men naturligvis handler det også om at jeg så «Annie» da jeg var fire år gammel, og mest av alt ville være med. I dag ser jeg «Annie» fremdeles, sammen med datteren min. Hvis du ikke griner av den filmen har du et hjerte av stein.

- Hvilken kvinnelig rolle prestasjon beundrer du mest?

Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Pia: «Gilda» (1946). Det er langt flere som har sett den ikoniske filmplakaten til «Gilda» enn selve filmen. Plakaten forestiller en selvsikker og ertende Rita Hayworth i tittelrollen, med en pels i den ene hånden og en sigarett i den andre, og er blitt et symbol på sjangeren som kalles film noir. Men «Gilda» er underholdende nok i seg selv. I filmen spiller Hayworth Gilda, kona til en kasinoeier med gangsterforbindelser, som oppdager at ektemannens nye håndlanger er hennes gamle flamme. Snart bruser lidenskapen opp igjen mellom de to, og Hayworth tente også kinopublikummet i scenen der hun synger «Put the Blame on Mame», mens hun langsomt og forførerisk tar av seg den ene hansken - og ikke noe mer.
Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Pia: «Gilda» (1946). Det er langt flere som har sett den ikoniske filmplakaten til «Gilda» enn selve filmen. Plakaten forestiller en selvsikker og ertende Rita Hayworth i tittelrollen, med en pels i den ene hånden og en sigarett i den andre, og er blitt et symbol på sjangeren som kalles film noir. Men «Gilda» er underholdende nok i seg selv. I filmen spiller Hayworth Gilda, kona til en kasinoeier med gangsterforbindelser, som oppdager at ektemannens nye håndlanger er hennes gamle flamme. Snart bruser lidenskapen opp igjen mellom de to, og Hayworth tente også kinopublikummet i scenen der hun synger «Put the Blame on Mame», mens hun langsomt og forførerisk tar av seg den ene hansken - og ikke noe mer. Vis mer

- Marion Cotillard i rollen som Edith Piaf i «La vie en rose». Det er en vidunderlig prestasjon. Jeg ble veldig grepet av hele universet i den filmen. Cotillard har en renhet over seg, en inderlighet. Jeg elsker scenen der Piaf får møte sitt idol, Marlene Dietrich, og du ser på alt ved henne at hun går ut av sitt gode skinn. Det er befriende at noen kan ta det så langt ut, spille så stort. Det er fett å se på. Paprika Steen i «Elsker deg for evig» gjør et nydelig og inderlig portrett av en desperat kvinne.

- Hva er drømmerollen?

- Ofte klarer man å finne noe i alle roller som er unikt. Blandingen av styrke og svakhet, det kontrastfylte, er kanskje det som er mest spennende å jobbe med, det at det er en smerte eller sårhet der som jeg får lyst til å ta tak i. I motsetningen til i det virkelige liv søker vi jo som skuespillere mest mulig motstand, og jeg vil gjerne spille litt skeive og skakkjørte karakterer. Når vi oppsøker teaterforestillinger eller filmer tror jeg vi ønsker å se mennesker kjempe og streve. Og så er det interessant når jeg ikke forstår logikken til rollene, at det er vanskelig å begripe hvorfor de gjør som de gjør. Både Heidi i «Lønsj» og Maja i «Fem løgner» var slike roller. Lisbeth Salander i Stieg Larssons trilogi ville vært en drøm å få spille. Men selve lagarbeidet ved å lage film er noe av det jeg setter aller høyest.

Marian Saastad Ottesen (30)

Forestiller: Marlene Dietrich i «Marokko» (1930).

Kjent for blant annet «Elling - Elsk meg i morgen» og «Tatt av kvinnen».

- Hvorfor ble du skuespiller?

- Hele livet har jeg hatt en hemmelig drøm om å bli skuespiller. Ingen av vennene mine var opptatt av teater, men jeg hadde noen magiske øyeblikk da jeg besøkte tanten og onkelen min på Trøndelag Teater, der de begge jobbet. Vi måtte være helt stille, og så fikk vi lov til å komme inn i en annen verden. Det handler om å se noe og lage noe som er større enn virkeligheten, og teatret har fremdeles enn egen magi for meg. Samtidig er det veldig seriøst og hardt arbeid.

Magi foran kamera

- Hvilken kvinnelig rolleprestasjon beundrer du mest?

- Julianne Moore i «Far From Heaven», og andre roller hun har gjort. Hun har alltid noe hemmelig ved seg når hun spiller, hun viser så lite at jeg blir interessert i å se hvem hun er og hva som skjer med henne videre. Det er noe veldig menneskelig ved det, for vi legger jo sjelden alle kortene på bordet når vi møter andre. Ofte skal det lite til før publikum forstår hvor en skuespiller vil.

- Hva er drømmerollen?

- Rollene jeg har gjort med Petter Næss som regissør, i «Elling - Elsk meg i morgen» og «Tatt av kvinnen», har på mange måter vært drømmeroller. De rollene er litt ukontrollerte kvinner med mange skift. Det er gøy med roller som er mye på en gang og forandrer seg hele tiden. Det gjør jo mennesker også. Jeg liker roller som sliter litt med å få virkeligheten til å henge sammen.

Ane Dahl Torp (33)

Forestiller: Audrey Hepburn i «Breakfast at Tiffany’s» (1961).

Kjent fra blant annet «Kvinnen i mitt liv», «Gymnaslærer Pedersen» og «Lønsj», aktuell med «Kodenavn Hunter 2».

- Hvorfor ble du skuespiller?

- Det er jo det morsomste og mest interessante jeg vet. Jeg har alltid vært glad i skjønnlitteratur, og gjennom å være skuespiller kan jeg dikte med, og stjele biter fra andres liv. Både hode, hjerte og kropp er med. Empati er nok en viktig egenskap for å få det til. Alle mennesker spør seg vel «Tenk om det var meg!» når de hører om forskjellige historier og situasjoner. Jeg får gå litt lenger i akkurat dét spørsmålet.

- Hvilken kvinnelig rolleprestasjon beundrer du mest?

- Én av prestasjonene jeg virkelig beundrer er Charlize Theron i «Monster». Det er en omdiskutert rolle innad i miljøet, og det er mange som mener hun karikerer. Det er jeg dypt uenig i. Det er mange mennesker som er så svære. Kvinnen hun spiller er forblåst og full av kjærlighetslengsel, og så møter hun en som liker henne. Jeg ble rørt og lo samtidig. En annen prestasjon jeg beundrer er Gena Rowlands i «A Woman under the Influence». Meryl Streep i «Sophies valg» og «The Hours» er en annen favoritt.

- Hva er din drømmerolle?

- Nina Skåtøy i «Gymnaslærer Pedersen» var på mange måter en drømmerolle for meg. Leni i «Lønsj» også, for der fikk jeg flytte meg så langt vekk fra alt jeg tidligere hadde spilt. En drømmerolle er en rolle du ikke visste fantes, som ikke likner noe du har gjort før, men som gir en gjenklang i deg som du kanskje ikke hadde ventet.

Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Ellen: «Casablanca» (1942). En av filmhistoriens største kjærlighetsfilmer ble spilt inn under andre verdenskrig og foregår i den okkuperte byen Casablanca i Marokko. Rick, spilt av Humphrey Bogart, er en desillusjonert nattklubbeier som framstiller seg selv som nøytral og kynisk i forhold til krigen. Så en dag seiler Ilsa, spilt av Ingrid Bergman, inn på «Rick’s Café Américain», og Rick må på ny forholde seg til kvinnen han hadde en uforglemmelig romanse med i dagene før tyskerne invaderte Paris. De to finner tilbake til hverandre, og Rick må velge mellom kjærligheten til Ilsa og ønsket om å beholde henne i Casablanca, og det han vet han burde gjøre: Hjelpe Ilsa og ektemannen hennes, en forfulgt motstandsmann, å komme seg ut av Marokko. I «Casablanca» ble også en av filmhistoriens mest kjente kjærlighetssanger, «As Time Goes By», spilt for første gang - av barpianisten Sam på Ilsas oppfordring: «Play it, Sam».
FORAN OG BAK KAMERA:</B> Skuespillerne er fra venstre Ellen Dorrit Petersen, Marian Saastad Ottesten, Pia Tjelta, Ingrid Bolsø Berdal og Magasinets gjesteredaktør Ane Dahl Torp. Men de klarer seg ikke uten disse: De uunnværlige er fra venstre produsent Tanja Badendyck, filmkonsulent Vera Michaelsen, fotograf Anna Myking, produsent Silje Hopland Eik, regissør Lisa Maria Gamlem og manusforfatter Annette Sjursen.
Om bildet som ga inspirasjon til stylingen av Marian: «Marokko» (1930). Ikonet Marlene Dietrich opptrer i herreklær og kysser en annen kvinne i «Marokko» fra 1930, noe som sprengte alle grenser for hva som var forventet av en film i de dydige trettiåra. Dietrich ble likevel Oscar-nominert for rollen som sangeren Amy Jolly, som forfører fremmedlegionæren Tom Brown (Gary Cooper). «Marokko» var den første av en rekke filmer som gjennom 1930-åra etablerte Dietrich som Hollywoods ledende femme fatale, men etter 1940 gikk karrieren hennes nedover. Dietrich forble imidlertid en Hollywood-legende, kjent for sitt myteomspunne privatliv og sine kjærlighetsaffærer.