Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Magien forsvant

Med navn som en trylleformel ble Arakataka berømt for magisk mat og ujevn service. Nå er det omvendt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- JEG ANER BRÅK, sa Fredag og skuttet seg.

- Vi har bestilt bord til to, men blir tre etter en stund. Med det strenge regimet de her er kjent for, betyr det trøbbel.

Robinson smilte avvæpnende: - Arakataka er kjent for sitt magiske kjøkken. Kan skjønne de bare er glade for en spisegjest til!

Glade ble de riktignok ikke. Men det var iallfall vilje til å løse problemet.

- Dere kan få et firemannsbord, men bare for to timer, foreslo hovmesteren og åpnet for muligheten til å ta kaffen i baravdelingen etterpå. Det ble en bra løsning, for tomannsbordene på den populære restauranten bak Rockefeller har knapt plass til to oppdekninger samtidig.

- Vi var heldige å treffe rette mannen, pustet Fredag lettet.

DET HAR OFTE VÆRT stilt spørsmål ved servicen på Arakataka siden starten for rundt to år siden. Kombinasjonen god mat og lav pris skaffet stedet mange gjester, men ikke alle følte seg like velkommen.

- Er man seks eller flere, må man pent holde seg til dagens 3- eller 5-retter, forklarte Fredag, som hadde vært der med et større lag. Når noen protesterte, utviklet det seg til et veritabelt munnhoggeri. Navnet Arakataka, sagt hardt, beskrev stemningen.

- Jeg husker et avisinnlegg der sju damer som ble til seks, ble avvist hvis de ikke betalte for den sjuende. Det må jo bli trekk i servicepoengene for sånt, sa Robinson, som ved siste besøk hadde klart å henge bjella på katten, eller iallfall på hovmesteren. Når den blide hovmesteren var på jobb, gikk alt fredelig for seg, men kom den sinte, ble betjeningen engstelig og situasjoner låste seg, fant de ut.

- Håper han er ryddet ut for godt, hvisket Fredag.

DAGENS 3-RETTER var åpenbart et populært valg blant store og små selskaper som raskt fylte lokalet. Og prisen, 259 kroner, kan man ikke klage på.

- Særlig når man kan velge hovedrett - enten kjøtt eller fisk, sa Fredag og bestilte Dagens med salade nicoise, ytrefilet av lam og sjokoladefondant. Mens Robinson, som insisterte på asparges til forrett, men ellers fulgte Dagens, men med havabbor som hovedrett, gikk glipp av pakkeprisen. Det kostet over 40 kroner ekstra.

- Dyre asparges, smilte Fredag hånlig. - Var de verdt det? Jeg kan forsikre deg at salaten er kjempegod, med poteter i vinaigrette i bånn, ruccola, cherrytomater, smilende egg, salte ansjos og en skive grillet tunfisk på toppen. Fisken kunne hatt en rødere kjerne, men dette både smaker og metter. 5 grønne asparges på Robinsons tallerken tålte vel egentlig ikke sammenlikningen, men aspargeselskere elsker igjen, sa Robinson og priste tilbehøret:

Store, gylne perler av lakserogn og østerssmørsaus som bar tydelig smak av sitt opphav.

- Slappe asparges er kjedelig, men disse er nesten for harde, sa Robinson overrasket. - Da kommer ikke smaken til sin rett, det blir for mye grønt gress.

En vinmeny til 199 kroner fulgte rettene, og et gyllent glass sørafrikansk Sauvignon Blanc Waipara, som kelneren hadde talt varmt for, fikk sin velfortjente del av oppmerksomheten - fyldig, med masse smak. Det samme mente herskapet om neste glass, en ren og streng burgunder, Santenay (151 kroner på Polet) som sto seg godt både til lam og fisk. Dessertvinen derimot, en rød bærsaft som kelneren understreket inneholdt bare 5 prosent alkohol, gjorde at vinpakken totalt ikke kom så gunstig ut.

- Skvip, sa Fredag kontant.

MENS DEN VARME sjokoladefondanten med kokossorbet og rabarbrasuppe skåret solide poeng, var man ikke like sikker på hovedretten. Robinson var fornøyd med tre sider av snøhvit fisk, plassert på en seng av polentapuré. Dampet, snittet nykål ved siden og en mørk stripe saus som kelneren forklarte var tarmasalat, bestående av oliven og vinaigrette, bidro ikke til fargeopplevelsen.

- Heldigvis er smaken ikke like bleik som synsinntrykket, sa Robinson - men jeg ville byttet ut litt polenta med potet.

Fredag var fornøyd med sine ovnsbakte mandelpoteter, men hva var dette for lam?

- Fint stekt, men seigt kjøtt, sa Fredag skuffet, som heller ikke fant at smaken var av magisk Arakataka-merke.

- For kokkens skyld håper jeg at jeg var ekstra uheldig, ellers er det mange misfornøyde her i dag. I så fall var det ingen som fortalte det til Robinson og Fredag da de gikk i baren for å ta kaffen.

ALLTID FULLT: God og rimelig mat har vært Arakatakas varemerke. Nå har de skjerpet servicen, men hva med kjøkkenet!