- Du må bli med, du kommer til å like det.

- Skeptisk, svarte han kort.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg også vært skeptisk. Å bruke en søndag ettermiddag i mai til å gå på konsert med 100 barn og ungdom? Vi hadde verken familie eller venner som skulle opptre. Å se barn opptre gjør vi helst når det er våre egne, selv det kan være en prøvelse.

Det er blitt noen halvhjertede og uinspirerte forestillinger. Går det an å gjenkjenne musikk som kommer fra hjertet?

På et tidspunkt i livet er vi mange som dessverre er passert begeistringens storhetstid, og evnen til å la seg forføre er byttet ut med skepsis.

Normalt ville jeg også stilt meg noe avventende til en forestilling som kaller seg «Fargespill», der de fleste av aktørene er flyktninger og asylsøkere. Høres ikke dette veldig kulturskoleaktig politisk korrekt ut?