Maksimalismens høyborg

På Café Sorgenfri er fortsatt interiøret vel så spesielt som maten. Og stadig besøket verd.

- Ifølge hjemmesida til Café Sorgenfri skal jeg nå tro at jeg sitter i en blanding av antikvitetsbutikk og bruktsjappe. Jeg vil anføre at jeg også føler meg plassert under et hengende rekvisittlager, sa Robinson og lot blikket gli over Aker Brygge-etablissementets «maksimalisme». En salig vegger-og-tak-mosaikk av bilder og byster, ei barnevogn, lampetter, lysekroner og skap fulle av de underligste ting. Mens Robinson lot seg besnære, valgte den mer minimalistisk anlagte Fredag å konsentrere seg om menyen framfor tingenes overveldende tale.

- Nesten synd vi ikke rakk den danske frokosten (kl. 11-16), den ser veldig fristende ut. Men det skal vel gå an å finne seg en middag også, for eksempel skogsoppsuppe (kr 125) og wienerschnitzel (kr 245), kom det etter en stund fra Fredag. Og videre:

- Jeg ser at Sorgenfri legger sin ære i å ta opp igjen tradisjonelle retter, og siden wienerschnitzelen visstnok har en 400-årig historie, har de sitt på det tørre. Hva med deg? Ovnsbakt ishavsrøye?

- Nei, det er vinter og jeg er i kjøttmodus. Det må bli en grillet entrecôte (kr 265), svarte Robinson og understreket tilstanden ved å velge serranoskinke med chèvrekrem (kr 115) til forrett. En kort rådslagning med en hyggelig servitør utløste bestilling av en god Antinori-chianti - Pèppoli Chianti Classico - som hadde nok eikesmak og fylde til å ledsage alle rettene og forsvare i alle fall halvparten av prisen på 575 kroner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Isvann, tomatfocaccia og smør landet omgående, og det tok heller ikke lang tid før Fredag kunne fastslå at den kremete skogsoppsuppa kom med mye smak og soppbiter som var litt seige og knaste mellom tennene.

- Litt dårlig skylt? foreslo Robinson, som ikke hadde noe å utsette på sin forrett. Skinka var mør og saltmild, den hvite geitosten passe skarp og den lille fruktsalaten passe søt i et velbalansert, ruccolafriskt triptykon.

- Er redd for det. Men ellers var suppa god. Og porsjonen var sympatisk liten, jeg har fortsatt god plass til schnitzelen, sa Fredag.

Hvilket skulle vise seg å være en fordel. Det flatbankede, egg-og-kavringvendte og stekte kalvekjøttstykket kom som en både mektig og arealkrevende rett. Sammen med sauterte potetbåter, selskapserter, bacon og brunet smør, fikk det Fredag til å minnes gamle dager og høytidsstemningen ved «å spise ute».

- Absolutt tradisjonell kost, en helt ordinær wienerschnitzel uten fiksfakserier av noe slag, lød kommentaren, mens Robinson nøt sin velmodnede og behagelig fettfrie entrecôte. Sammen med bakte mandelpoteter, asparges og bacon utgjorde den et måltid med så vidt stor bærekraft at Robinson for en gangs skyld nølte da spørsmålet om dessert ble brakt på bane.

Robinson lot seg til slutt forføre av utsiktene til espresso og crème brûlée laget på melkesjokolade (kr 115), og angret aldri, mens Fredag lot Sorgenfris hjemmelagete ostekake (kr 85) få en sjanse og ga tommelen opp for både den («god og mektig, american style») og de ledsagende friske fruktene («en deilig avveksling fra den søte jordbærcoulisen som sildrer over så mye ostekake»).

- Alt i alt et hyggelig, om enn kulinarisk sett litt ujevnt måltid i et svært spesielt lokale, konkluderte forsøksvis Robinson da regningen var betalt.

- Enig, sluttet Fredag seg til.

- Du skal nok være mer begeistret over maksimalismen og den tradisjonelle delen av menyen enn det jeg er for å la deg sjarmere sønder og sammen, og jeg synes prisene er i drøyeste laget i forhold til maten. Men jeg likte de to peisene veldig godt, og at Café Sorgenfri er en restaurantopplevelse å ta med seg i alle fall én gang, går jeg gjerne med på.

robinson& fredag@dagbladet.no

TAKRAS: Café Sorgenfri har et interiørmessig særpreg så kraftig at det krever sin gjests fulle oppmerksomhet - frivillig eller ei. Skredvarsler er ikke inkludert i prisen.