Malerier for samtalens skyld

1700-tallets rikinger bestilte malerier for å få folk til å snakke om dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

23 ÅR GAMMEL tok handelsmannen og kunstsamleren Peder Anker over godset Bogstad gård en mil utenfor Kristiania. Året var 1772. Mannen som senere skulle bli Norges første statsminister, var nygift og meget velstående. Den tids Røkke eide etterhvert jernverk, enorme skogsområder og han drev trelasthandel.

Bogstad gård var Norges politiske og industrielle maktsentrum. Hit tok Peder Anker med seg kundene sine, om de skulle forhandle om salg, plank eller spiker.

I SPISESTUEN ble bordet dekket på til middag, og under bespisningen fikk de besøkende en presentasjon av Ankers eiendommer. Han viste dem fram med de store maleriene som fortsatt dekker veggene her inne. Maleriene skulle sette i gang samtalen om alle de omkringliggende herligheter Anker-familien eide. Ingen steder på Bogstad er så bevisst utsmykket som spisestuen.

- De hadde ikke Powerpoint den gang, de brukte malerier i stedet. På veggene her i spisestuen henger maleriene av Ankers eiendommer mot nord, vest og øst akkurat som de lå i virkeligheten. Dette var tenkt som konversasjonsmalerier, sier museumsleder Else Espeland som viser frem maleriene som fungerte som prospekter over de viktigste stedene i Bogstadgodset.


MALERI SOM ER LAGET
for at man skal ha noe å snakke om kalles et conversation piece av britene, som gjorde konversasjonsmaleriene populære. Kunstformen vokste fram tidlig på 1700-tallet for å med økende etterspørsel i den fremvoksende middelklassen. Med Johann Zoffany ble sjangeren stor, han var kongefamiliens yndling og fikk stadige oppdrag siden han hadde venner med blått blod.

Også maleren og satirikeren William Hogharth var kjent for sine malerier der han fjernet seg fra den konvensjonelle, stive portrettkunsten.

Det nye med sjangeren var den uformelle stilen. Folk samhandlet, de snakket med hverandre på maleriene, lekte eller spiste. Mens mennesker gjerne ble malt oppstilt og i formell stil på den tida, var det bevegelse i disse bildene. Framover skulle livet i familien bli fremstilt som mer fritt. Tema kunne være fester, måltider, jakt, ikke sjelden var dyr med, hunder, ekorn og katter tittet stadig fram. I begynnelsen ble navnet konversasjonsmalerier brukt fordi folk snakket maleriene. Senere ble det maleriene i seg selv man skulle snakke om.

De små maleriene med snakkende familie og venner var inspirert av flamsk og hollandske prototyper, som igjen var inspirert av scener fra italienske komedier og deres store grupper av skuespillere.

INN I SPISESTUEN kom gårdens gjester inn fra Havestuen. Til lammesteken kunne de konversere om maleriet som viser et gemyttlig jaktselskap ved Stubdal i Åsa, to innfallsporter til de mektige skosgseiendommene familien hadde i nord og vest.

Et maleri viser utsikten fra Krokkleiva som rekker utover skogseiendommene Anker hadde ved Tyrifjorden, Ringerike og Valdres. Her hugget de tømmer som de fløtet ned til Åsa innerst i Tyrifjorden og fraktet inn i Sørkedalen. Der bygget Anker et stort heisanlegg, Kjerraten, som trakk tømmeret opp 400 meter. Tømmeret ble fløtet ned Sørkedalsvassdraget til Bogstadvannet der det ble til plank på sagbruket. Det er blitt kalt det største og mest interessante ingeniørverk i vårt land i vår tid, og var definitivt noe å snakke om.

Peder Anker er selv med på maleriet fra Bærums verk. Han sitter i en vogn sammen med bergmester Lasson og inspiserer eiendommen sin.

Det var den danske kunstneren Carl Vogt som malte disse bildene på bestilling like etter 1810. Peders svigersønn grev Wedel, som datter Karen giftet seg til foreldrenes store glede, fortsatte med skikken. Allerede mens svigerfaren levde prydet han veggene med malerier også fra sin egen eiendom Jarlsberg.

NOE Å SNAKKE OM manglet det ikke på ved Bogstad gård. Peder Anker og brødrene visste hvordan de skulle gjøre sin overflod synlig. 

Da de var unge sendte foreldrene guttene på en nær seks år lang dannelsesreise. Med privatlærer gjorde de Europa på 1760-tallet, de lærte seg språk, historie, kunst, mote og hvordan de skulle utsmykke et nyklassisistisk bygg av typen de eide.

Ballsalen innredet Peder derfor med franske møbler og italienske malerier som han hadde sett ute. Slik brakte han moten til Norge.

- I dag viser de rike seg frem med biler, båter og hytter. På 17- og 1800-tallet gjorde de det ved å bygge ut dette stedet, sier museumsleder Else Espeland, som står midt blant gullbelagt møblement, porselen, lysekroner og 200 år gamle malerier som henger her slik huset ble forlatt av de siste eierne i 1952. Hun forteller om et viktig element i den tids markedsføring. Peder Anker visste å gjøre inntrykk på folk når de kom hit.

Tanken om å utsmykke rom med motiv fra slott og gods var ikke ny. På 1700-tallet var prospektmaling en viktig kunstgren i Norge. Og det var heller ikke slik at det nødvendigvis var ens egne eiendommer og rikdom som ble vist fram.

«DE TRE DØTRENE TIL JOHN» heter et konversasjonsmaleri malt av tyskeren Johan Zoffany på 1760-tallet. Det var den tredje jarlen av Bute som bestilte maleriet, som i dag henger på Tate Gallery i London. Jarlen introduserte maleren for kongeparet som straks gjorde ham til sin yndling. Dermed ble Zoffany populær i bredere lag. Maleriet viser jarlens tre døtre som leker med ekorn på jarlens landsted Luton Park i Bedfordshire, som han kjøpte i 1763.

Galleriet Tate beskriver konversasjonsstykker slik: «Et lite, uformelt gruppeportrett som viser folk, ofte familier, vennegrupper i hjemlige omgivelser eller i hagen. Ofte leker hovedpersonene med kjæledyr, de drikker te eller spiller spill.»

Bildene kunne være dårlige, så lenge de satte i gang samtale. For det var også en kunst å konversere.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

200 ÅR GAMLE BILDER:</B> Museumsleder Else Espeland ved Bogstad viser rundt i huset som har alle møbler og malerier intakt.
MER Å SNAKKE OM:</B> <a href=http://www.nga.gov/collection/gallery/gg63/gg63-61132.0.html>"The Lavie Children"</A> er et annet konversasjonsmaleri malt av Johan Zoffany rundt 1770.
SPISESTUEN PÅ BOGSTAD GÅRD:</B> Hit tok Peder Anker med seg sine forretningsforbindelser for å imponere dem. Seks store konversasjonsmalerier dekker veggene. Bildene skulle sette i gang samtalen om familiens enorme bedrifter.
EIDE BÆRUMS VERK: Dette bestillingsverket viser midtsommeraften på det ene av de tre jernverkene Peder Anker eide. Maleriet henger på spisestuens vestvegg, og ble malt av Carl Fr. Vogt 1817.
PEDER ANKER SELV: Detalj fra det samme bildet. Peder Anker fikk malt seg selv inn på bildet. Her er han på inspeksjonstur i vogna si sammen med forvalter Lasson. Anker var lederen av et stort konsern som ansatte 2500 personer. Det bodde 600 000 i Norge på denne tida.
VÆKERØ: Den lille byen Kristiania ligger i bakgrunnen til venstre. Fra spisestuens østvegg. Malt av Carl Fr. Vogt 1812.
IMPONERENDE RIKDOM: Maleriet som henger på spisestuens østvegg viser Vækerø, med Kristiania i bakgrunnen. Malt av Carl Fr. Vogt 1812.
DATIDENS RØKKESLEKT: Peder Anker, kona Anna Elisabeth og datteren Karen. Hun var den eneste som vokste opp av barna. Til deres store glede giftet hun seg adelig, med grev Herman Wedel-Jarlsberg.
DE TRE DØTRENE TIL JOHN: Johan Zoffany malte dette konversasjonsmaleriet på bestilling fra jentenes far på 1760-tallet. Konversasjonsmalerier ble blidene også kalt fordi de snakket sammen på maleriene.
I SAMTALE:</B> <a href=http://hogarth.chez-alice.fr/gallery19.htm>"The Graham Children"</a> ble malt i 1742 av William Hogarth.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer