Mamma Pia

Ifølge Pia Tjelta (30) finnes det ingen pen måte å si at du er tjukk på.

- Jeg var den siste av alle som ble kysset.

Pia Tjelta har slengt fra seg saueskinnsjakka og lovet å skru av mobilen. Hun har funnet menyen, avtalt henting av barn og minnet seg selv på at hun må huske å kjøpe bursdagsinvitasjoner. Hun har til og med rukket å imitere en thailandsk karaokesanger, før hun nå har forvillet seg inn i en utgreiing om egen ungdomstid:

- Jeg så rett og slett ikke ut fra jeg var 12 til jeg var 20.

- Hva mener du?

- Ka eg meine? Du betaler en viss pris for å se eksotisk ut, for å si det sånn. Jeg hadde mellomrom mellom tennene, bart og øyebryn som lå nedpå her, sier Pia og trykker de nappede brynene ned mot øynene. Hun ler og tørker svetteperler fra panna.

- Tennene vokste igjen av seg selv, men jeg kunne virkelig få en gaffel mellom dem før.

- Og barten forsvant av seg selv, den også?

- Nei, he-he, barten har jeg vokset vekk.

Vel 15 år seinere har Pias ansikt satt seg. Hun har bestilt krabbesalat med dirrende skarre-r. Pia smiler. Det mørke håret ligger stramt bakover og de store trekkene i ansiktet har funnet fram til noe harmonisk. Hun puster ut og hever øyenbrynene forventningsfullt. Dette er første dagen tilbake i jobb etter to ukers thailandferie med kjæresten, Mads Ousdal. Hun kom hit andpusten og småsvett rett fra sangprøver til teaterstykket «Elektra» og snart ruller Eva Sørhaugs regidebut «Lønsj» på norske kinoer.. Mye er skjedd siden en ukjent og litt mer usikker Pia debuterte i filmen «Mongoland» for snart åtte år siden. Hun er blitt intervjuet utallige ganger, avbildet enda flere ganger og har prydet det ene magasincoveret etter det andre. Likevel er hun ikke helt komfortabel med dette intervjuet, og det dreier seg ikke bare om hvordan Graff vil tegne nesa hennes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det jeg tenker når det gjelder slike portretter, er at det skal være voksne folk. Mennesker med bilder fra den gangen de besøkte Berlinmuren - før den falt. Skjønner du hva jeg mener? Jeg tror nok jeg ennå har en opposisjon mot voksenverden. Jeg er ikke spesielt god på de tingene den krever av deg.

- Som hva da?

- Nei. Som det å ha en sparekonto.

- Sparekonto?

Finn Graff ler kjapt bak tegneblokka.

- Har du sparekonto, Finn?

- Nei, jeg har aldri penger, jeg, svarer Graff.

- For meg handler det om rutiner, fortsetter Pia. - De voksne har rutiner og det har ikke jeg ennå. Det er litt sånn «på tusta laus» hjemme hos oss. Men egentlig er jeg glad i å ha det sånn. Jeg liker at ting ikke er så forutsigbare.

Ingen forutså vel heller at Pia skulle bli gravid midt under studiene på Teaterhøgskolen.

- Men å få barn da jeg var 22 er noe av det jeg er mest fornøyd med. Jeg er så glad jeg ikke ventet til jeg var 35, sier Pia og drar selvransakende på det:

- Jeg har vel alltid hatt et snev av ungdomsopprør å ta igjen etter at jeg fikk barn. Jeg var tross alt 23 år, trillet barnevogn rundt Mosvannet og lagde kjøttkaker.

Hun finner fram mobilen og holder den opp i halvmørket. Skjermen lyser. Jenta på bildet er snart sju år. Ingen fortenner. Lille Sofia smiler med hele seg og strekker halsen opp mot kameraet.

- Jeg blir så glad når folk sier hun likner på meg. Men hun likner ganske mye på pappaen sin også, jeg ser det noen ganger. Er hun ikke bare deilig? spør Pia og leter etter en video fra julaften.

I sommer var hun og datteren på hagefest med masse barn. Sofia var den eldste av barna, trygg og selvstendig, akkurat slik moren var som liten. De andre barna satt på foreldrenes fang og spiste pølser og fikk hjelp med strømpebukser og trøst når det trengtes, mens Sofia klarte seg helt fint alene. Der og da skjønte Pia at det å være mor er noe som forandrer seg.

- Jeg merker det på mamma også. Når vi har vært i Stavanger, så ringer hun ti ganger dagen etter fordi det er så tomt i huset. Det er sikkert en fin ting, men samtidig er det litt grusomt at de bare er til låns, disse ungene. De er ikke …

Pia tar en kort pause og åpner øynene vidt. De er blanke og store. Hun svelger.

- Unnskyld, men jeg holder på å begynne å grine bare jeg tenker på dette.

Det blir stille. Neonlysene fra den andre siden av kvartalet er blitt små, glødende firkanter i øynene hennes.

- Hvor skal dette ende, tenker jeg, sier Pia og leter fram et smil:

- Kjærligheten til barna dine bare vokser. Det kommer jo til å sprenges, dette stakkars, lille hjertet mitt.

I filmen «Lønsj» spiller Pia den selvutslettende karakteren Heidi som må forsøke å ta hånd om et barn i et destruktivt og voldelig forhold. Premieren er på fredag. Det betyr en ny runde med kritikker.

- Jeg er helt uproff, jeg tar inn alt av kritikk, sier Pia og sukker tydelig med tanke på det som skal komme.

- Min mentor fra Teaterhøgskolen, Thea Stabell, har lært meg at det gjelder å lære å bære sin egen angst. Det er så fint sagt. Jeg skal ta dette selv, jeg skal bære dette og ta ansvaret, så får angsten bare være med meg. En gang ga hun meg et Samuel Beckett-sitat: «Ever tried. Ever failed.» Nei, vent, det var feil. Eller, jo: «No matter. Try again. Fail again. Fail better.» Sånn omtrent var det.

Pia setter seg fornøyd tilbake i stolen.

- Jeg liker ideen om å gjøre hvert mistak til en seier. Jeg er ikke nødt til å bli kvitt angsten. Da stresser jeg bare, blir redd og klarer ikke prestere.

Pia peker på notatblokken på bordet og sier det er viktig å få med at «Lønsj» er noe av det hun er virkelig stolt over å ha gjort, at den inneholder noen av de råeste scenene laget i Norge.

- Det er fint å få gjøre prosjekter som er litt skeivere, litt skakkere. Denne filmen er hardcore og nådeløs, og karakteren jeg spiller, er det ikke mye håp for. Og det strider egentlig mot alt jeg er lagd av.

Aller mest håper Pia at hun er lagd av det mormoren hennes var lagd av. Mormor Kari rømte hjemmefra da hun bare var 14 år gammel. Det er fra henne Pia har fått de mørke trekkene. Kari var et stort musikalsk talent, men etter at faren døde, solgte stemoren flygelet. Mormor rømte. Hun startet sitt eget liv, helt alene i en ukjent by. Kari bygde alt fra grunnen, traff en mann og fikk fire barn og etter hvert barnebarn. Hun skapte en familie. Pia husker hvordan besteforeldrene fortsatt elsket hverandre da de ble gamle, hvordan morfar hver dag fortalte mormor hvor vakker hun var, hvordan han forgudet henne.

- Da morfar døde, var det en lettelse. Han måtte få komme hjem til mormor. De to utgjør en enormt vakker kjærlighetshistorie. Det er håp i det, mener Pia og forteller at mormor er forbildet når hun selv skaper en familie for sin datter.

- Jeg tror fortsatt ikke at hun er død, jeg tenker ofte at jeg må ringe henne. Og jeg ser det på den måten at hennes hjerte, hennes raushet og hennes store vinger, er noe jeg har med meg videre i livet.

Pias familie er friere i formen, men sterk likevel. Omsorgen for datteren deler hun med skuespiller Kyrre Haugen Sydness. De to gikk fra hverandre da Sofia var to og et halvt år.

- Jeg er blitt utrolig glad i sjarmen ved det litt fleksible, hippie, utvidede familiebegrepet der ting er litt på halv fem. Samtidig har jeg hatt en veldig flott familie rundt meg, søsteren min, mamma, venninnene mine. Og jeg har hatt et nært samarbeid med pappaen til Sofia.

De ringer fra produksjonsselskapet til den neste Varg Veum-filmen. Pia er røykesugen. Hun vipper pakka med sigaretter fram og tilbake på bordet og slentrer av gårde på avslepen stavangersk. Hun legger på og smiler:

- Hvor var vi? Jo, jeg tror ideen om kjernefamilien er noe jeg er født inn i, men som egentlig ikke er en realitet i vår generasjon. Jeg tror man tvinges til å omdefinere drømmene sine litt. Du må klare å lage en drøm som er like vakker som den forrige.

- Har det gjort deg forsiktig med kjærligheten?

- Nei, jeg går på uansett. Rett på, og så får jeg enda en smell og så ramler jeg og så må jeg stotre meg opp. Det er sånn jeg er laget. Man må våge å få bank. Jeg har trodd jeg skulle gifte meg med alle jeg har vært sammen med, jeg. «Det blir topp,» tenker jeg hver gang.

Pia stopper. Hun trekker ermet på genseren oppover:

- Det er ikke noen vits i å være sammen med noen, hvis du ikke tenker sånn.

- Har det vært en ekstra utfordring å date folk når du har en datter å tenke på?

- Det skal mye til før du slipper noen helt inn, ja.

- Er det da en fordel å treffe en mann som selv har barn?

- Ja. Kanskje. Men det er vel sånn at hvis man først elsker noen, så tar man dem med alt de har. Likevel kan det være en fordel på den måten at det ikke er så vanskelig å finne plassen sin i forholdet, man trenger ikke streve etter noe når man har sitt eget barn. Da har man ikke behov for å være noe annet enn en fin omsorgsperson. Men dette er vel ikke noe jeg har fasiten på.

Da ryktene gikk om Pias forhold til skuespillerkollega Mads Ousdal i fjor høst, leide Her og Nå en båt til telelinsene sine. På den måten kunne de knipse paret sammen i Pias private 30-årsdag.

- Det er så jævlig skamløst og invaderende, men du kan ikke gjøre en dritt. Du har ingen rettigheter. Jeg vil ikke være en offentlig person. Det kan ikke brukes til noen ting. Jeg skjønner at den behandlingen kan ødelegge noen, at det kan knekke deg helt.

- Du synes ikke det var litt urutinert å bli sammen med en annen kjent person?

- Ha-ha! Jo, det er urutinert! Nå er det vel sånn at du ikke styrer det selv. Man legger ikke en plan om det.

«Nå går vi inn for landing. Vi ber dere om å rette opp stolryggen og feste setebeltet.»

Lille Pia snakket selvsikkert inn i mikrofonen. Hun pleide å være med som en liten reserve når mamma reiste rundt som flyvertinne. Pia gikk ned midtgangen med brødkurven på hodet slik at den akkurat ble høy nok for passasjerene, og nede på bakken igjen fikk hun sitte på rullebåndet sammen med bagasjen. Pappa Bjørn jobbet som stuer og Pia forteller at hun nærmest vokste opp på en flyplass.

- Det var før det kom så mange regler. De var litt mer slepphendte på 80-tallet.

Mor og far Tjelta har holdt sammen siden de var 16 år, og døtrene Pia og Rikke vokste opp på familiens gård på Grannes ved Hafrsfjord like utenfor Stavanger. Et «landlig lykkeland», kaller Pia det. Var hun sulten, plukket hun ei gulrot fra åkeren. En ubekymret landsbytilværelse. Ingen låste dørene sine, og var det hagefest på gang, så kjørte de rundt med farfars traktor «Gråtass» og lånte hagemøbler av naboene. På vinteren hoppet de på ski ned taket på uthuset bak gården og på våren lekte de med høyballene. Pia og lillesøster, søskenbarna og naboungene. Pia som opptrer på stuegulvet, Pia i farfars robåt og Pia som vandrer i egne tanker og plukker bringebær langs grusveien som leder ned til vannet. I dag snør det ikke så mye på vintrene lenger, og noen har bygd vei over jordet.

Tenårings-Pia er et kapittel for seg selv. Pia bare ler. Ukontrollert. Hun sier det finnes grusomme bildebevis på hvorfor ikke gutta snudde seg etter henne. I tillegg til barten og tennene og andre ting tenåringer flest kan føle de sliter med, var Pia, av genetiske årsaker, en ganske stor, ung jente.

- He-he. Om jeg var «romslig»? Det er et grusomt ord. Det finnes ingen fin måte å si at du er tjukk på.

- Var du klar over at du var det?

- Ja, mamma sa det til meg hele tida: «Pia, spiser du nå igjen?» He-he. Mor mi slet litt med pedagogikken den gangen.

- Men du brydde deg ikke noe særlig om hvordan du så ut?

- Jo da, jeg har alltid vært forfengelig. Men jeg var den første ungen i familien, den første av barnebarna, og alle fortalte meg hele tida hvor fin jeg var. Det der ble liksom hengende litt ved meg i familiesammenheng, men det stemte ikke.

Pia rister på hodet. Bartenderen bak disken tørker av et glass og holder det opp mot lyset. Det er bare noen få gjester igjen i restauranten.

- Men jeg var et vakkert barn, det skal jeg ha. Det var først i tenåra at det gikk skeis med meg.

- Gikk det innpå deg?

- Ja, det tror jeg det gjorde. Jeg tror jo at jeg er tjukk ennå. Jeg har et bilde av det, at jeg har alltid vært tjukk, liksom. Jeg har nok et litt forvrengt selvbilde.- Enkelte vil kanskje anta at du sliter mindre med det enn andre?

- Du er passe tjukk i hue hvis du tror det å få mye oppmerksomhet eller å ha en jobb som virker attraktiv for andre, er synonymt med det å ha god selvtillit.

Da filmkarrieren tok av med «Buddy» i 2003, ble Pia plutselig regnet som en av Norges vakreste og best kledde kvinner.

- Jeg var nummer én i 2003 og 2006. Du må få med det også, kommanderer Pia og lener seg over bordet i en lang og hjertelig latter slik at gullsmykket rundt halsen nesten havner i restene av krabbesalaten.- Prøver du å framstille meg som den stygge andungen som ble fin? Er det det du prøver på?

- Ikke nødvendigvis. Men det må ha vært spesielt skifte for deg?

- Sånne kåringer er helt ko-ko. Ingen tar det seriøst.

- Jo, men det må ha vært smigrende?

Pia tenker. Hun skal si dette på en riktig måte.

- Det er kjekt. Det er det jo, men det har ingen verdi i noen annen form enn at det er litt stas der og da. Du ligger ikke på sofaen mens livet ditt går til helvete og tenker «men jeg var jo best kledd i 2006!».

Pia framfører den siste setningen med tilgjort hylgråt.Så forsvinner blikket hennes ut av vinduet mot en mørk Oslo-himmel. Ved baren taster noen en kode. - Men siden du spør, så tror jeg nok jeg var ganske ensom da jeg var yngre. Jeg bodde i London i et halvt år og fikk ikke én venn.

Pia var 17 og dro til London for å bearbeide kjærlighetssorg. Hun hadde truffet ham i Ten Sing og gråt i ukevis da forholdet ble slutt.

- Jeg var veldig dramatisk av meg, jeg følte meg helt knust og måtte bare flytte.

Hun begynte på Steinerskolen i den engelske hovedstaden og flyttet inn til en vertsfamilie.

- De var helt gale. Det var moren i huset som fikk meg til å tro at jeg var tjukk. Jeg bodde sammen med en nydelig tysk jente, og vertsmoren sørget for at jeg fikk spesialbehandling. Hun var litt sånn: «Pia, the skimmed milk is for you.» Pia rister smilende på hodet.

- Jeg ringte hjem til mamma og skjønte ingenting: «Mamma, ka skal eg med skumma melk?»

Pia knekker sammen i rå latter.

- Jeg hadde ikke fått med meg at jeg var litt stutt. Men vet du hva? Jeg synes det er noe naivt og friskt over det.

magasinet@dagbladet.no

NORGES BEST KLEDDE: Pia og lillesøster Rikke feirer 17. mai hjemme i Stavanger. Bildet er tatt i god tid før Pia ble kåret til Norges best kledde kvinne.
MODELL: - Dette er fra modelldagene. Jeg synes jeg ser ut som en ung, pakistansk gutt. Det er grusomt!
HJERTET MITT: - Her sover Sofia i fanget mitt på ferie på Malta, forteller Pia: - Er hun ikke nydelig? Pias datter Sofia har akkurat fylt sju år og mamma er glad barnebursdagen er vel overstått også i år.
FILMSTJERNE OG MOR: - Kjærligheten til barna dine bare vokser. Det kommer jo til å sprenges, dette stakkars, lille hjertet mitt, sier Pia Tjelta.
PENT BARN: - Det skal jeg i hvert fall ha for, mener Pia.
GJENNOMBRUDDET: - Med «Buddy» ble jeg lagt merke til. Fra venstre Aksel Hennie, Janne Formoe, Nicolai Cleve Broch, Anders Baasmo Christiansen og Pia.
LITT HIPPIE: - Vanessa (Rudjord), Synnøve (Skarbø) og jeg hadde bakgårdssalg. Vi tjente 60 000.