Mammas mareritt

Kari Beheim Karlsen opplevde det alle adoptivforeldre frykter: Barnet hennes ble utsatt for rasisme. For tre år siden ble sønnen funnet druknet. Nå har hun skrevet bok om Arve.

- DET VAR VI som fikk Arve til Norge. Ville han ha levd hvis vi ikke hadde adoptert ham? Tanken er grusom, men jeg vil aldri bli ferdig med den. Jeg har forsonet meg med at tanken er der. Kari Beheim Karlsen sitter på kjøkkenet sitt i Hafslo ikke langt fra Sogndal. Det er tre år siden sønnen Arve Beheim Karlsen ble funnet druknet i elva i Sogndal. Det er drøye tjue år siden han var det første utenlandsadopterte barnet som kom til Hafslo. En liten gutt fra India.{ndash}Arve ville bli den første med mørk hudfarge i bygda. Vi hadde tenkt nøye gjennom egne holdninger til det å få et barn som ikke hadde våre gener og med en annen hudfarge enn oss. Vi måtte vite en del om holdningene til slekt, venner og nærmiljøet, men vi følte oss trygge på at det skulle gå greit. Vi var innstilt på å hjelpe og støtte barnet vårt. På å skjerme ham så langt vi maktet fra alt som var vondt. Heldigvis kunne vi ikke se inn i framtida.FREDAG 23. APRIL 1999. Kari Beheim Karlsen og Lars Karlsen legger seg. De regner med å bli vekket av at Arve ringer med spørsmålet: «Pappa/mamma, kan du komme og hente meg?» De vil ikke at sønnen skal haike hjem de tjue minuttene det tar å kjøre fra Sogndal. De vil ha ham trygt hjem og står heller opp midt på natta for å kjøre. Når de våkner neste morgen, er Arve fortsatt ikke kommet.{ndash}Etter mange telefoner til kameratene hans, fikk vi vite at Arve hadde løpt fra Skysstasjonen i Sogndal og ned under brua {ndash} og at ingen hadde sett ham siden. Vi forsto at noe veldig galt var skjedd: Sønnen vår var borte, noen hadde sprunget etter ham samtidig som de ropte: «Drep denne negeren.»DENNE UKA KOMMER boka «Arve {ndash} Sonen min» i bokhandelen.{ndash}Jeg vil at folk skal vite hvordan Arve hadde det. Det fortjener han. Målet må være at dette ikke skal skje igjen, sier Kari Beheim Karlsen.Det er hun som har skrevet boka, men både mannen Lars og barna Sandhya og Ole Bernt har godkjent den og støtter henne.{ndash}Først og fremst håper jeg at ungdom vil lese den. Jeg håper ungdom med rasistiske tanker vil tenke seg om. De skal få møte mennesket Arve. Jeg skjønner ikke hvordan noen tror de kan heve seg over andre. Vet de ikke hva likeverd og menneskeverd er?{ndash}DET ER GODT GJORT av mamma å skrive boka. Kanskje kan folk identifisere seg med hvordan det har vært for oss. Få dem til å tenke litt.Sandhya (17) er opptatt av husets nye beboer, katta Silver eller Kattastrofe. Sandhya er selv adoptert fra India og kom til Hafslo som toåring. Fem år etter storebror Arve.{ndash}Å være adoptert kan være spesielt. Men når du kommer til Norge som liten, merker ikke de andre ungene at du er annerledes før noen gjør dem oppmerksomme på det. Jeg har alltid visst at jeg var annerledes, men det gjorde ikke noe. Jeg har hatt en trygg oppvekst uten mobbing, men det er nok andre adopterte som har hatt det vanskeligere.Hun kikker på klokka. Venter på at kjæresten skal hente henne. Det er fotballkamp mellom Sogndal og Brann. Sandhya har spilt fotball siden hun var liten og er nå fotballdommer. {ndash}Jeg er ikke så mye hjemme, ler hun.Hun har startet Ungdommens Røde Kors på Hafslo og er leder for 58 medlemmer mellom sju og fjorten år.{ndash}Da Arve forsvant, var Røde Kors det største hjelpeapparatet. Derfor ville jeg gjerne være med. Jeg ble sendt på kurs, og så startet vi URK-en.{ndash}ADOPTIVFORELDRE ER OFTE ekstra sårbare overfor barna sine, sier Ketil Lehland, direktør for sekretariatet i Adopsjonsforum. {ndash}De har grepet inn i et barns skjebne ved å adoptere det. Det gir dem et ansvar utover det vanlige foreldreansvaret. Mange har en vedvarende engstelse for at barnet deres ikke skal bli akseptert og trekker et lettelsens sukk hver gang skifte av barnehage eller skole går bra. Mange adoptivforeldre følger opp barna sine tettere enn andre foreldre. De er kanskje ekstra opptatt av å bygge opp barna til sosialt velfungerende ungdommer.{ndash}Adoptivforeldre har et tilleggsarbeid. De vet at barna deres sannsynligvis vil møte rasisme og diskriminering i en eller annen form. Dette må de erkjenne, uten å stigmatisere barnet, sier Monica Dalen, professor i spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo. Hun har også skrevet boka «Hvem er jeg? Adopsjon, identitet, etnisitet».{ndash}Vårt arbeid viser at rundt 70 prosent av de utenlandsadopterte synes å gå gjennom livet uten store problemer. 30 prosent opplever en del, og problemene er særlig massive i tenåra, sier hun.MANDAG 26. APRIL 1999. Det er gjort et funn i elva. Kari og Lars får beskjed om å komme til politistasjonen.Noen timer seinere blir Arve tatt opp.{ndash}Det var den flotte, gode, snille gutten min som hadde endt livet sitt i elva, og jeg hadde ikke vært der for å hjelpe ham. Mest av alt hadde jeg lyst til å holde ham inntil meg og gi ham liv og kjærlighet, men det var for seint.{ndash}ETTER AT ARVE DØDE, er redselen min for Sandhya ubeskrivelig, sier Kari.{ndash}Arve døde da han var 17 1/2, akkurat så gammel som Sandhya er nå. Jeg er livredd for at hun skal oppleve noe liknende. Men min redsel kan ikke styre hennes liv. Redselen for Ole Bernt er annerledes. Jeg har lettere for å si ja til ham enn til de to andre. Kanskje er det bare fordi han er minst og de andre har kjørt opp løypa før ham.Kari og Lars har tre barn. To adopterte, Ole Bernt kom på den «vanlige» måten.{ndash}Både Sandhya og Ole Bernt må leve med den erfaringen det er å miste broren sin på den måten. Hvordan vil det farge livene deres?{ndash}Jeg mistet tryggheten da Arve døde, sier Sandhya.{ndash}Heldigvis har jeg bygd den opp igjen med god hjelp fra venninner i klassen min. Jeg har vært inne på tanken om at dette kunne skjedd meg. Selvsagt kunne det det.{ndash}Sandhya og Arve opplevde lite rasisme under oppveksten. Jeg har nok vært ekstra på vakt hvis de har kommet hjem og ment seg urettferdig behandlet. Men det har ikke vært mange episoder. En gang på ungdomsskolen ble Arve kalt «svarting» av en medelev. Det tok han seg ikke så nær av. Men at læreren som hadde hørt dette, bare snudde ryggen til og lot som ingenting, det glemte Arve aldri, sier Kari.{ndash}Ellers hadde Arve alltid en tendens til å framheve hvor positive og greie folk var mot ham. «Hvorfor sier du dette, Arve? Har du opplevd det motsatte?» tenkte jeg.RUNDT 20 PROSENT av utenlandsadopterte barn opplever diskriminering på grunn av utseendet, ifølge forsker Pål Ketil Botvar. Han har vært med i et forskernettverk som har studert utenlandsadopterte barn og unges livssituasjon i det norske samfunnet fram til 1999.{ndash}Det som skjedde med Arve, var en vekker for mange adopterte, sier Geir Follevåg. Han er selv adoptert fra Korea og har nå kommet ut med boka «Adoptert identitet».{ndash}Vi tenker at rasisme rammer ikke oss. Folk må jo skjønne at vi er norske. Men nå fikk vi se at det finnes noen som bare bedømmer mennesker ut fra rase og biologi. At vi snakker norsk, er oppvokst i en norsk familie, har norske venner og vaner, betyr ingenting. Sånt skaper redsel.Arve og Geir hadde en lik oppveksthistorie, begge opplevde rasisme først da de flyttet hjemmefra for å begynne på videregående.{ndash}Det som skjedde Arve, kunne ha skjedd meg. Nå håper jeg at boka mi vil skape en bevissthet rundt kampen mot rasisme.21. MAI 2001. Rettssaken etter Arves dødsfall begynner. To gutter er tiltalt etter rasismeparagrafen, straffeloven §135a. Først var de samme guttene i ti måneder siktet for drap på Arve. Denne siktelsen ble frafalt. Deretter ble de tiltalt for vold og trusler. Kari og Lars klaget på tiltalen.Arve hadde opplevd rasisme fra første skoledag på videregående i Førde. Først fikk han avslag på en hybel han hadde fått. Sannsynligvis på grunn av hudfargen. Etter et par måneder, da han hadde skulket skolen til stadighet, fortalte han foreldrene at han hadde blitt mobbet av en gjeng som ville ha ham vekk. Mobbingen var rasistisk. Han ville ikke gå i detaljer, og han nektet å gå tilbake til den skolen.{ndash}Men etter et overfall i Førde noen måneder seinere, var Arve klar. Denne gangen skulle han anmelde guttene. «Jeg har lov til å gå der jeg vil, og når jeg vil, som alle andre.» I ettertid har jeg tenkt: var det det provoserende at Arve ikke gjemte seg? At han ikke krøp for mobberne? Var det derfor Arve havnet i elva? {ndash}DET VAR TØFT å være til stede under rettssaken, men godt også, sier Sandhya. {ndash}Jeg ville høre hva de andre visste, hva de hadde opplevd. Hva Arve hadde opplevd.{ndash}Det er de som mobber og trakasserer som er problemet, ikke de adopterte barna. Det er det enormt viktig å huske på. Det var ikke Arves skyld at han ble mobbet, sier Kari.Hun mener adoptivforeldre må bli flinkere til å forberede barna på hva de kan møte av negative opplevelser, så det ikke kommer som et sjokk på dem.{ndash}Når små barn får bemerkninger på grunn av hudfargen, sier vi ofte at de ikke skal bry seg. Kanskje gjør vi da dette til et forbudt tema. I stedet bør vi jobbe for at barna skal se det positive i at vi er ulike. At de ikke uten videre skal godta at andre snakker negativt om dem. På den andre siden er det vanskelig å problematisere for mye noe som kanskje ikke blir et reelt problem.TIRSDAG 12. JUNI 2001. Dommen faller. De to guttene får henholdsvis tre og ett års fengsel. Men selv om det står flere ganger i dommen at truslene og mobbingen var rasistisk motivert, ble de ikke dømt etter rasismeparagrafen.{ndash}Hva nå? Hvorfor ble ingen stilt til ansvar for Arves død? Er det greit å utøve rasisme? Skal ikke det få noen konsekvenser? Et nytt sjokk kom da vi fikk beskjed om at vår anke og ønske om å få dem dømt etter rasismeparagrafen ikke ble tatt til følgee.{ndash}Det kan bli vanskelig å treffe de to guttene på gata. Men jeg er ikke veldig redd for dem. De er nok mer redde for å møte meg, sier Sandhya.{ndash}Sogn og Fjordane skal være trivselsfylket, men er nå et fylke med mye grums under overflaten, sier Kari og mener mye bør gjøres.{ndash}Jeg er livredd for ordet hverdagsrasisme, det ligger en bagatellisering i det. Er det rasisme, skal man kalle det det. I FORRIGE UKE BLE DET KJENT at politiet i Sogn og Fjordane er i gang med ny etterforskning i Beheim Karlsen-saken for å finne ut om det er grunnlag for å gjenoppta saken.{ndash}Det er kommet nye innspill i saken, vi vil nå gjøre undersøkelser, og dette er en prioritert arbeidsoppgave, sier politiinspektør Ronny Iden ved Sogn og Fjordane politidistrikt.{ndash}Dette er et skritt videre for å få vite sannheten om hva som skjedde ved elva. Vi har aldri godtatt at ingen skal stå til rette for at Arve havnet der, sier Kari Beheim Karlsen.Det er statsadvokaten som har bedt om ny etterforskning, og Kari mener det derfor må være hold i de innspillene politiet nå sitter med. rannveig.korneliussen@dagbladet.no

<HLF>Druknet:</HLF> - Det var her det skjedde. Det var her Arve falt i elva, sier Kari.
<HLF>Død:</HLF> Arve Beheim Karlsen.
<HLF>Sannheten:</HLF> - Hva skjedde egentlig den natta Arve forsvant? Jeg har alltid håpet at vi en dag får vite sannheten. Nå vil det kanskje skje, sier Kari Beheim Karlsen.
<HLF>Adoptert:</HLF> Sandhya kom til Norge fra India som toåring. - Jeg mistet tryggheten da Arve døde, sier hun.
<HLF>Til Norge:</HLF> I oktober 1981 kom Arve til Norge. Den første med mørk hudfarge i Hafslo. Her sammen med pappa etter ankomsten til Fornebu.