Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Mandagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      3
    Gledelig jul

JEG KLARER å VASKE OG KLE PÅ MEG SELV og to barn i løpet av en halv time, jeg klarer å sjonglere med ni forskjellige valutaer i fem forskjellige tidssoner, jeg klarer å tilfredsstille meg selv i stille effektivitet, jeg klarer å tilberede og spise et kveldsmåltid stående mens jeg snakker i telefonen med noen som befinner seg på vestkysten, jeg klarer å lese Gjett hvor glad jeg er i deg for Ben mens jeg blar gjennom prisene på tekst-tv, men klarer jeg å få tak i en drosje som kan kjøre meg til flyplassen? På grunn av nedskjæringer vil ikke Edwin Morgan Forster sende en bil som kan kjøre meg til flyplassen. Jeg må bestille den selv. I går kveld bestilte jeg en lokal drosje til i dag tidlig, men den dukket ikke opp. Da jeg ringte for å protestere, sa fyren i den andre enden at han beklaget så mye, men at de ikke kunne skaffe meg en bil før om en halv time. «Det er en travel tid på dagen.» Jeg vet at det er en travel tid på dagen. Det var derfor jeg forhåndsbestilte drosjen i går kveld. Han sier at han tror han vil klare å skaffe meg en om tjue minutter. Jeg avslår heftig dette fornærmende tilbudet og slenger på røret. Og angrer straks fordi alle de andre drosjeselskapene jeg ringer, enten ikke har en ledig bil eller antyder at ventetiden vil bli enda mer katastrofal. Er rasende idet jeg får øye på et skittent bronsefarget kort som stikker fram under dørmatten. Det er fra et drosjeselskap jeg aldri har hørt om: «Pegasus – din flyvende sjåfør». Da jeg slår nummeret, sier fyren i den andre enden at han kommer med en gang. Lettelsen er kortvarig. Da vi befinner oss i bydelen Hackney, er det «Pegasus – din steine sjåfør» som dukker opp på dørterskelen din. Pegasus’ vogn er en Nissan Sunny som har parkert i en nærmest førtifem graders vinkel mot fortauskanten, og har en ugjennomtrengelig uhygge ved seg med et slør av nikotin og hasj. Jeg klyver inn, men det er praktisk talt umulig å puste inni drosjen, så jeg prøver å rulle ned vinduet og stikke hodet ut som en hund. «Vinduet er i ustand,» sier sjåføren uoppfordret, saklig og uten beklagelse. «Og sikkerhetsbeltet?» «I ustand.» «Du vet at det er ulovlig.» Pegasus sender meg et medlidende blikk i bakspeilet, et som ber meg om å skaffe meg et liv. Jeg ble så stresset av den drosjen som ikke dukket opp, at jeg hadde en latterlig krangel med Richard. Han fant Paulas julegratialesjekk som jeg hadde gjemt oppi Emilys matboks. Han sa at han simpelthen ikke kunne fatte hvorfor jeg brukte mer penger på en julepresang til praktikanten enn til resten av familien til sammen. Jeg prøvde å forklare hvorfor. «Fordi Paula kommer til å dra sin vei hvis hun ikke er fornøyd.» «Ville det virkelig ha vært så ille, Katie?» «Skal jeg være ærlig, ville det vært bedre om du dro.» «Å ja. Skjønner.» Jeg burde ikke ha sagt det. Jeg er så fordømt sliten. Det får deg alltid til å si ting du ikke mener, selv om det føles riktig i øyeblikket. Etterpå satt Rich ved frokostbordet og lot som om han leste noe veldig spennende i et arkitekttidsskrift, mens han evnet å se ut som Trevor Howard mot slutten av Kort møte – full av stolt ærbarhet og gnistrende øyne. Han så ikke på meg da jeg sa ha det engang. Så reiste Ben seg i barnestolen og begynte å jodle etter en klem. Nei. Beklager. Ikke med ren dress; sånn som han ser ut! Innsmurt i syltetøy og aprikoskremost, som om han er sin egen personlige soloppgang. Drosjen stanser og kjører og stanser igjen langs Euston Road. Hvis dette er en av Londons hovedtrafikkårer, trenger London en egen ringvei. Byens innbyggere sitter i bilene sine med hjerter som banker av raseri. Så snart vi er forbi King’s Cross åpner jeg posten min. Det er et kort fra mor med et julemagasin vedlagt: «26 oppskrifter på en magisk, stressfri jul!» Blar gjennom sidene i stigende vantro. Hvordan kan noe som påstår å være stressfritt, innebære å karamellisere en sjalottløk? Vi fortsetter å kreke oss vestover, over broen og forbi rekkehusene i rosa murstein, som mil på mil med gapende gebiss. Da jeg bodde i et slikt hus, var jul fremdeles en ganske enkel sak. Den besto av et tre, en kvisete kalkun, mandariner fanget i et appelsinnett, kanskje noen dadler som klamret seg til et palmetre og en diger eske konfekt som hele familien spiste mens vi så på Morecambe and Wise. Den store presangen din lå alltid nede og ventet på deg ved siden av treet – et dukkehus, rulleskøyter, kanskje en sykkel med støttehjul eller ringeklokke – og en strømpe, stappfull av spennende uformelig vekt, som føttene dine oppdaget i enden av sengen. Men som alt annet har julen flyttet seg et hakk opp. Nå må du bestille billetter til Nøtteknekkeren i august, og Kelly Bronze. Da jeg hørte navnet første gang, antok jeg at Kelly var en av de oppblåsbare Baywatch-skreppene, men hun viser seg å være den eneste kalkunen som det er verdt å spise i dag. Og så snart du har sittet i kø i telefonen i en time, for å få supermarkedet til å sette deg på Kelly-listen, må du få fuglen hjem og fylle henne. Ifølge julebladet mitt har fyllet, som en gang besto av gamle brødsmuler ispedd løkterninger og en skje med myglet salvie, nå utviklet seg til «porcinismør med rød ris og tranebær, for å vekke til live sløve ganer». Jeg tror ikke at vi hadde ganer på syttitallet: Vi var glade i søtsaker og hadde halsbrann som du dempet ved å suge pastiller i samme farge og konsistens som gravsteiner. Det er morsomt når du tenker over det, ikke sant? I samme stund som millioner av kvinner flyktet fra husmorrollen, kom plutselig maten som det var verdt å tilberede. Tenk på alt det fantastiske du kunne ha laget, Kate, hvis du oppholdt deg på kjøkkenet en gang iblant. Kl. 08.43: Pegasus har valgt en «rask» bakvei til Heathrow. Så, idet det er én time og tjueto minutter til flyavgang, sitter vi utenfor en rekke med halal-slaktere i Southall. Kjenner at hjertet galopperer; føtter presses mot en usynlig gasspedal. «Hør her, kan du ikke kjøre litt fortere? Jeg er helt nødt til å rekke fram i tide.» En ung fyr i hvit bomullspysjamas går ut i veien foran oss med et lam på størrelse med et barn slengt over skulderen. Sjåføren bråbremser, og en lakonisk slepende stemme sier: «Sist jeg sjekket var det fremdeles forbudt å kjøre over folk.» Lukker øynene og konsentrerer meg om å roe meg ned. Hvis jeg utnytter tiden effektivt, vil det føles som om jeg har bedre kontroll på tingene: ringer LynLeker («Gøy døgnet rundt!») på mobilen for å klage over at livsviktige julepresanger ikke har dukket opp. «Takk for at du velger LynLeker. Beklager at du må vente. Du vil straks få snakke med en kundebehandler.» Typisk. Begynner å arbeide meg gjennom en liste over dyrebutikker i Nord-London som jeg har revet ut fra Gule Sider. Det er ingen overraskelse å få vite at nasjonen har for få hamsterbabyer, skjønt det er mulig at det er en igjen i Walthamstow. Er jeg interessert? Ja. Da jeg endelig kommer igjennom hos LynLeker, vil ikke et naut av en kundebehandler innrømme at de har mottatt bestillingen min. Forteller ham at jeg er en viktig aksjonær i firmaet hans og at vi er i ferd med å gjennomgå våre pengeplasseringer. «Okei, da,» innrømmer han, «vi har hatt noen leveringsproblemer på grunn av uforutsett etterspørsel.» Jeg påpeker at etterspørselen neppe kan beskrives som uforutsett. «Jesusbarnet som blir født. Har feiret den bursdagen i 2000 år nå. Leker og jul. Jul og leker. Hørt det før?» «Ber du om en bekreftelse, frøken?» «Nei, jeg ber ikke om en bekreftelse. Jeg ber om at lekene jeg har bestilt, leveres umiddelbart, slik at barna mine har noe å åpne 1. juledag.» Det oppstår en pause, et bip og et ekkorop: «Du, Jeff, ei eller annen smart hurpe går berserk på telefonen her om det derre koppestellet fra Goldilock og den sauehunden som kan gå, vet du. Hvaskajegsitila?» Kl. 09.17: Ankommer Heathrow med tid til overs. Bestemmer meg for å gjøre det godt igjen overfor sjåføren siden jeg har skreket til ham. Spør hva han heter. «Winston,» sier han mistenksomt. «Takk, Winston. Det var en veldig bra rute du valgte. Jeg heter Kate, forresten. Winston er et så flott navn. Som i Churchill?» Han smaker på øyeblikket før han svarer: «Som i Silcott.» Kl. 09.26: Idet jeg strever meg gjennom en stappfull avgangshall kommer jeg på noe annet som jeg har glemt. Må ringe hjem. Mobil uten dekning. Hvorfor? Prøver en betalingstelefon som sluker tre pundmynter uten å gi meg en forbindelse mens den gjentar beskjeden: «Takk for at du velger British Telecom.» Kommer til slutt gjennom med kredittkorttelefon ved siden av ombordstigningsskranken, blir betraktet av tre medlemmer av flybesetningen i blå uniformer. «Richard, hallo? Du må for all del ikke glemme strømpene.» «Damestrømpene?» «Hva?» «Strømper. Er det dameundertøy du snakker om, Katie? Strømpebånd, svarte blonder, sju centimeter med silkelår, eller snakker vi om den kjedelige, gamle nissesokken?» «Har du drukket, Richard?» «Det er absolutt en idé.» Idet han legger på røret, sverger jeg på at jeg kan høre Paula spørre om Emily vil ha en Hubba Bubba. DATTEREN MIN FÅR IKKE LOV TIL Å TYGGE TYGGIS. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.